Kråkesølv – Pangea (Jansen Plateproduksjon)

unnamed-7

Kråkesølv fra Bodø er, om jeg ikke tar mye feil, ute med sin femte langspiller i dag, den siste dagen i september. Undertegnede kan dessverre ikke skryte på seg å kjenne til dette bandet i særlig grad, annet enn at jeg har fått med meg et par låter på radio de siste årene. Så da jeg for et par uker siden satte meg ned med Pangea, gjorde jeg det med et helt åpent sinn. Jeg prøver gjerne på det når det dukker opp fremmed mat på bordet foran meg. Óg… Det har ofte vist seg å være ganske lurt. Ikke alltid, men ofte nok til å fortsette tradisjonen.

Så da er det egentlig Kråkesølv og meg for  første gang. Jeg kommer altså inn nå, sånn cirka 9 år etter at de så dagens lys i 2007. Bandet med det vakre navnet som for meg til å gå tilbake i barndommen da det lå en viss magi i det å oppdage kråkesølv eller glimmer i diverse stener vi fant, består av Jørgen Smådal Larsen (trommer og perkusjon), Kristoffer Magnus Nohr Unstad (gitar og vokal), Petter Waldemar Nohr Unstad (bass, akustisk gitar og vokal) og Fredrik William Olsen (gitar og vokal).

Jeg skal gladelig innrømme at jeg åpnet mailen fra Jansen Plateproduksjon med litt sunn skepsis da jeg oppdaget at den handlet om et band jeg tenkte på som litt sånn typisk radiofyll (uvitenhet er en pest, i know), men da jeg gikk inn å lyttet i Soundcloud, forstod jeg at min skepsis var en smule malplassert. Og da albumet dukket opp, og etter at den eneste nåla nede på gutterommet hadde funnet seg et spor å følge, var det ikke lengere tvil om at jeg hadde latt mine små fordomsfulle skavanker få et noe ufortjent overtak. Musikken som møtte meg traff meg hjemme, jeg åpnet døra, og jeg slapp inn hele symfonien.

Etter en stund ble jeg sittende å tenke litt på James Mercer, mannen som ER The Shins, og nå også mye mer (Broken Bells f.eks). Så fikk jeg kraftige hint som i den orkestrale topografien sendte meg i retning Radiohead (som jeg også er stor fan av), og også nok så uventet, svenske Dungen. Sånt er fint å føle når man lytter til ny musikk, og særlig når denne nye musikken i tillegg har et så tydelig særpreg som den Kråkesølv er generator for her. Det vil si at de makter å sette en signatur skrevet med selvlysende blokkbokstaver på sin musikalske produksjon, og at de gjør det så ømfintlig, naturlig og uanstrengt som de gjør det.

Etterhvert som jeg begynte å bli kjent med dette albumet, ble den nordnorske dialekten som et smykke å regne. Vel, mer enn bare et smykke selvsagt, for dialekten er jo selve nerven i uttrykket – sammen med det helt åpenbare som er kjemien mellom disse fire flotte musikantene. For det er sannelig ikke ofte jeg hører musikk med nordnorsk som språk. Det er i alle tilfeller svært sjelden jeg hører “språket” i denne formen eller settingen.
Så blir jeg oppmerksom på hvor godt selve LP-coveret føles mellom hendene på en gammel snekker som sitter der å nyter musikken. Jeg tenker på denne fuglen som er tegnet på en gammel gipsplate (bare gudene vet hvor mange gipsplater jeg har tilpasset eller ødelagt opp gjennom årene), og skrifta som er påført med en tømmermannsblyant.
Det hender jeg tror, når jeg sitter der å kliper litt forsiktig i coveret, at det er lunsjpause, eller kveld, og at jeg er tilbake i en eller annen leilighet som skal pusses opp eller innredes. Og la meg bare si det først som sist… Vi snakker om gode vibrasjoner her. Pangea sender meg faktisk hjem til Tromsø (selv om dette er Bodøfolk) både gjennom sitt uttrykk og sitt fysiske utseende.
“Pangea” som betyr noe sånt som “all jord”, er vel landformasjonen for cirka 250 millioner år siden. Dette superkontinentet før det revnet opp og sakte ble til kontinentene vi kjenner i dag. Det er ikke så rent lite poesi ute å går her kjenner jeg. Både med hensyn til bandnavn, albumtittel og coverart.

unnamed-8

Musikken til Kråkesølv er forankret i to gitarer, bass, trommer og tekster på dialekt, men denne gangen har de visstnok tvunget seg selv til å male med en bredere pensel. Pangea viser et band som utfordrer de satte rammene, og beveger seg inn i landskap som noen andre kanskje har pløyd opp tidligere, men som alltid lander trygt på egne nordnorske bein.
Mye av grunnen til at Kråkesølv nå tar en litt annen retning enn de har gjort tidligere, er etter hva jeg har forstått produsent Lars Horntveth (Jaga Jazzist, Susanne Sundfør). I tillegg til å produsere bidrar han også selv på flere måter, både med gode råd, som motivator, og på instrumenter som piano, mellotron og vibrafon. Horntveth har gjennom hele innspillingsprosessen også lurt rundt i kulissene med kaffen på kok og med glødende heiarop. Og jeg sier som jeg ofte gjør: “Hvor i helvete hadde vi vært i dag uten kaffe”?

Albumet åpner med tittelsporet, “Pangea”. Lyrisk befinner vi oss i en litt melankolsk setting der hele universet og de store svevende drømmene ligger som små stier i den intrumentelle strukturen som etter min mening fint legger et optimistisk og håpefullt preg på selve stemningen.

Kloda kræsja og stjerna dør
Og hær e æ i live’
Værden brenn som aldri før
Og æ står midt opp-i-det

Så går vi litt mer atmosfærisk til verks når “Luftslott” kommer i gang. Og når refrenget tar til, ryr det inn masse flotte gitarer. Det slår meg at det her lever en jævla fin meloditeft hele veien, og en herlig balanse mellom dynamikk og mer stilleflyvende passager. Av og til like stille og elegant som når ugla kommer lydløst mot sitt bytte på skogbunnen. Og etterpå når kampen oppstår…

“Vi” er tredje spor. Her føler jeg mye Radiohead samtidig som jeg ser den nordnorske naturen foran meg. Om forrige låt hadde sine atmosfæriske elementer, holder “Vi” selve begrepet i sin hule hånd.  Som instrumentalister, arrangementmakere, komponister og utøvende kunstnere, er denne gjengens sammensetning fostret på den fargerike nordnorske himmelen. Og igjen: Gitarene… Flyten, dynamikken og uttrykket som befinner seg i kjernen av alt, og som likevel havner i det høye nord når dagen er omme. Det er rett og slett bare dødsbra.

Når “Du Mein Det Som En Trøst” faller sakte inn som et høstløv fra den øverste gren, har jeg allerede innsett at Kråkesølv er en av mine nye favoritter. Stemningen tar meg med på atter en liten reise i mitt lett melankolske vesen. Jeg føler en sterk nærhet til dette, og jeg kjenner at jeg er en jævla nordlenning. Av hele mitt hjerte er jeg kanskje alltid der oppe mellem høye fjell og vakre fjorder. Der bannskap er poesi, og der folk er så mangfoldige i all sin enkle ekthet (snakk om vissvass).

Siste spor på side 1, “Lenge Sia Sist”, har et gitararrangement jeg bare elsker. Her danser akkordene i kontrast og harmoni med både lyrikk og rytme. Det er nesten som å “våkne i fjærsteinan” etter en gigantisk forelskelse.

Side 2 åpner med “Stille”. Først er det litt stille, men så åpner Kråkesølv-universet seg både hva poesi og låtstruktur angår. Det svinger på en litt introvert måte, og det kjennes jævla fint.

Du vil ha dumme svar med dumme spørsmål
Men æ e klok nok tell å hold mæ stum
Så du trur at æ e sur
Men det eneste æ vil e å vær stille

“Syrinen” denne velduftende busken som en ikke spesielt kjent fyr (James Shelton) i sin tid skrev en jævla vakker og kjent sang om med sin “Lilac Wine”, havner her mellom han som kaster stein og vinduet som knuser. Poesien som dukker opp i mine tanker er vakker, og låten som vekker alt dette, er rett og slett drivende flott.

Atmosfæren og stemningen i musikken holder stand, og universet man havner i bare fortsett når “Skygge” med sine små finurligheter ruller videre gjennom terrenget og skyggene. 

“Vardøger” avrunder Kråkesølvs femte langspiller. Det er et forvarsel om at personen, i dette tilfellet et helt band, har overbevisst en ny skrue om at de virkelig har mye å by på, både musikalsk og som symbol på at verden kanskje fortsatt er et slags grenseløst superkontinent. Det er en steike fin låt å avslutte Pangea med.

Jeg er søkkimponert av alle disse musikerne. Bassisten er på godt norsk, awesome, gitarene er som honning og biestikk i en og samme krukke, og trommisen er meget dyktig. All sangen er direkte nydelig. Jeg liker Kråkesølv jævla godt nå, men kommer aldri til å ende opp som Bødø-Glimt fan.

 

Vurdering: 9.0/10

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert