Kristoffer Lo – Anhedonia (Propeller Recordings)

Musikk er et tøyelig og vidt begrep, og selvsagt også mye mer enn bare et begrep. Musikk kan være hva en svak bris gjør når den passerer lett og smidig gjennom trærne en sommerdag, eller hva stormen gjør når den slenger havet opp mot bergveggen, og omgivelsene oppfattes som en vegg av rabalder. Musikk kan være isen som smelter om våren når den lager et perfekt bakteppe for fuglesangen, og musikk kan utvilsomt være fuglesangen alene. De harde lydene av metall fra et heftig industriområde kan også, om du lytter lenge nok, fremstå som musikk, og for å gjøre en lang oppsummering kort. Musikk kan være alt.

Jeg er veldig glad i instrumentalmusikk. Ikke bare den som svinger og demonstrerer den respektive musikerens teknikker og dyktighet, eller evner til å komponere noe som har en begynnelse, et mellomparti og en slutt. Jeg er også glad i den instrumentalmusikken som kanskje “kun” har evnen til å sette tanker og følelser i sving, som den lange trerekka i tåka f.eks, langt der borte ved enden av myra når du har funnet deg en stein eller en stokk å sitte på. Når omgivelsene forandrer seg så sakte så sakte, tåka siger inn, løfter seg, synker ned i grunnen igjen, og lyset som er i stadig forandring… Men forandringen skjer likevel ganske fort, om du klipper vekk 10 minutter her, og fem minutter der – i ditt sinn. For av og til får musikken deg til å se inn, og når du blir oppmerksom på omgivelsene igjen, ser du et helt nytt bilde, kanskje i takt med musikken du har tatt med deg på øret.

De to “låtene” på Anhedonia er for meg som opplevelsen jeg nettopp beskrev, altså redigert, krympet ned og konsentrert til en sterkere saft. Som om tåkemyra og skogkanten var filmet over en hel dag, for så å bli spilt av fort på skarve 40 minutter. På den måten blir alle skiftningene langt tydeligere, og opplevelsen mye sterkere. Jeg vet ikke om du som leser dette, eller om Herr Lo fortår noe at det jeg prøver å formidle her, men etter å ha hatt dette albumet under lupen i en drøy uke, kanskje mer, har det naturlig nok blitt en del av omgivelsene jeg lever og beveger meg i til daglig. Hadde det vært i storbyen, hadde jeg hørt ekko og hard klang mellom bygninger, og synet hadde vært gater og smug, men siden jeg lever i villmarka, til fjells inni skauen, plasseres de fremproduserte følelsene mine inn i et miljø der skog, myr, morgentåke og myke skygger regjerer.

Gitaristen, tubaisten og komponisten Kristoffer Lo slapp i fjor sitt andre soloalbum, the «Black Meat», til strålende anmeldelser i landets største aviser. Samme år ble han også nominert til en Spellemann for Årets Album med albumet Savages med Trondheim Jazzorkester. Dette nye albumet som ble sluppet fredag 24 mars, er spilt inn i legendariske Electrical Audio i Chicago, med teknikeren som nekter å kalle seg produsent; Steve Albini. Steve Albini står bak det som blant mange blir regnet som noen av de mest legendariske platene de siste 30 årene, som f.eks PJ Harveys – Rid of Me, Nirvanas – In Utero, Pixies – Surfer Rosa, Joanna Newsoms – Ys og Neurosis – Given to the Rising.

Dette samarbeidet mellom Lo og Albini var på ingen måte nøye planlagt. Kristoffer var rett og slett i Chicago på Highasakite sin turné med Of Monsters and Men og visste han ville ha en fridag der. En rask mail til Electrical Audio for booking av studiotid og en mail til bekjente i tubamiljøet rundt Chicago Symphony Orchestra, resulterte i én dag i studio med Steve Albini, samt lån av brillefin tuba, og ikke lenge etter var de igang. Her snakker vi altså om effektive herrer.
Plata ble improvisert live i studio og Steve Albini mikset direkte ned til en 2-spors båndopptaker, mens Kristoffer spilte villig vekk. Etter 6 timer gikk både Kristoffer og Steve Albini ut av studioet og ga seg for dagen. og Anhedonia var født.

Hva med litt funfact: Ordet “Anhedonia” kan direkte oversettes til “uten glede”, og forklares som en manglende evne til å oppleve nettopp glede. Anhedoni er altså det motsatte av hedonisme, og kan derfor lett beskrives som en slags depressiv tilstand.

Dette er det tredje albumet i rekken fra Kristoffer Lo, som tidligere har sluppet Anomie (2013) og The Black Meat (2016). Det har vært en naturlig utvikling i platene, der debutalbumet kun består av tuba og effekter, på  The Black Meat introduseres i tillegg flugabonen, og her på Anhedonia tar Kristoffer også i bruk sin trofaste Fender Bass VI.

Plata er mikset av Steve Albini i Electrical Audio, og den er mastret av Morgan Nicolaysen i Propeller Mastering. Platecoveret er laget av fabelaktige Per Spjøtvold. 

Man danser ikke til disse komposisjonene. Ei heller digger man med rockefot eller omså bare kule små nikk. Man lytter – utvilsomt – etter hva som kommer rundt neste hjørne, eller over neste bakketopp.

Om du liker å se innover, filosofere, la deg drive avsted til lyder, støy og toner satt inn i et visst improvisert lydbilde, er Kristoffers siste album noe jeg vil anbefale deg å bruke tid på. Liker du bildene instumental musikk har en tendens til å male både mer abstrakt og langt mer tydelig enn de som dukker opp når det finnes sang og lyrikk å forholde seg til, er dette helt klart et album som vil utfordre deg. Her er masse skandinavisk tungsinn, depresjon, angst og mørke, men det er også terapi. Masse terapi. Jeg kommer neppe til å spille denne skiva så veldig ofte, men når jeg gjør det, vil den ha min fulle oppmerksomhet og alle mine sanser med seg. Takk til Kristoffer for reisen og alle bildene, eller skal vi si – “filmen”.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert