Kunst ut av sorg

Bendik Brænne - Benedictionary (Bendix)

Den begavede Bendik Brænne er ute med sitt fjerde album denne høsten, en høst som som takket være dette helt klart vil fortjene betegnelsen selv om det ikke skulle falle så mye som et løv mot bakken.

Alene hjemme i stua har Brænne skapt et kunstverk av et album, mens kirkeklokkene slår utenfor, folk passerer opptatt med sitt, og med lyden av byen som bare fortsetter som om ingenting har hendt, kan vi høre at det knirker i gulvet og at sorgen har et midlertidig overtak. 

Og så er det musikken. Sangene. Det er atmosfæren og sjelen i alt det nevnte blandet sammen til en vals av lengsel og ensomhet. Jeg hører først og fremst Bendik. Hans røst og hans tanker omgitt av tusen instrumenter han selv håndterer på en elv av melodier og melankolert sorgbearbeidelse. Vi kjenner savnet. Faren som gikk bort, hans mor som fulgte etter og kjærligheten som tok slutt - i alle fall kjærlighetsforholdet. For kjærligheten finnes her og tar aldri slutt. Gjennom hele albumet og i hver eneste tone kan den føles. Og hva er vel sorg og savn, smerte og ensomhet uten kjærlighet? Ingenting.

Det musikalske terrenget ligger i Bendikland først og fremst, men valser og flyr på brukne vinger innom stemninger noen av oss kanskje kjenner gjennom folk som Dennis Wilson, og kanskje til og med Gene Clark. Med en stemme som minner undertegnede om en litt renere og uskyldig Jeff Tweedy, skaper Bendik en topografi for lytteren å være i, gjennom hele albumet. Det er vel dette som er benedictionary? Det dype munnspillet (er nevnte Wilson på besøk her) på "The Most Beautiful Tune", fløyta og den lystige melodien som bærer all sorgen på sine skuldre. Fortsettelsen inn i "Don't Wanna Stay Too Long" som fort kan knuse et hjerte like fort som det blir leget i neste sukk. 

Hvilken musiker og komponist vi har å gjøre med her. En kunstner som har malt sine første 50 hester, og solgt dem. Hvis han gjorde det i Berlin, er dette nok et bevis på at vi alle må komme oss til den fabelaktige byen før det er for sent. Kunstneren som har så mye sjel at jeg gråter når "Almost Mine" fyller meg. Og "Falling for You" er heller ingen tårestopper når den overtar. 

Tårer er ikke bare tristesse og innlevelsen i sorg. I dette tilfellet er det tårer like mye fremkalt av det rent musikalske, som av den lyriske dramaturgien i det melodiske universet Brænne skaper. Og hvem kan motstå "You Can't Change Me"? Kanskje Hitler. Jeg vet ikke, og jeg tror det vel egentlig heller ikke.

Det er jo helt unødvendig å fremheve noen av disse sangene, for de står der som kråker på en kraftlinje, en kraftlinje under reparasjon like før strømmen atter blir slått på. Vakre sanger full av sjel og nærhet. Skapt i intense øyeblikk der den nærmeste partneren er skaperen selv, om en slik noensinne har eksistert.

Det er lett å huske på hvorfor musikken tok oss en gang i begynnelsen, når "Monroe Fever" og "Gonna Try Surfing" følger etter hverandre - óg når alt etter hvert avrundes med "Never Come Back Again". Det er lett å huske at livet er et mysterium like mye som det er åpenbart. Og det er lett å si at Benedictionary er et kunstverk skapt av en vaskeekte og genuin kunstner.
I tillegg til at jeg skal få rammet inn hesteplakaten som følger med vinylskiva, og henge den i trappa ned til kjelleren dit jeg går av og til, skal jeg aldri glemme å spille denne plata når jeg trenger litt ekstra kontakt med det vakre og det sarte i all elendigheta livet kan by, og stadig byr på. 

[embed]https://open.spotify.com/album/675dGS1VPI6SiN5eFkiU60?si=5yJBv3KxTymbPPbZSfnmyg[/embed]