Kyle Craft – Dolls of Highland (Sub Pop)

last-ned

Musikk er sånn cirka det fineste som eksisterer på den planeten her, sett bort i fra oksygen og andre nødvendigheter. Det vil jeg tro de fleste leserne, og ikke minst bidragsyterne, på den bloggen her er enig om. Og av og til, om man er skikkelig heldig, dukker det opp et band, en artist, en låt, et riff eller en melodi som virkelig gjør noe med deg. Jeg husker første gangen jeg hørte Thin Lizzy, The Stooges, Beatles, Johnny Cash, og andre storheter. Det går skikkelig inn på deg, og folk rundt deg ender opp med å bli dritlei av å høre deg gnåle om hvor fantastisk dette bandet du har oppdaget er. En slik opplevelse hadde jeg nylig da jeg for første gang ramlet over en amerikaner ved navn Kyle Craft.

Denne karen kom virkelig ut fra intet. Om intet heter «Discover Weekly», og er en spilleliste på spotify designet etter hva du hører på, vel og merke. Debatten om streaming skal jeg selvsagt ikke gå inn på, men når streaming er årsaken til at jeg får fylt øregangene med et album av dette kaliberet, så er det vanskelig å være motstander.

Plateanmeldelser som er stappet til randen med sammenligninger av gamle helter er en formel som kanskje er noe oppbrukt, men i dette tilfellet er det dessverre uunngåelig. Her snakker vi om en mann som har rappet og lånt fra hele rock’n’roll-historien, stappet det inn i sin egne 2016-innpakning, og pusset og slipt til det ferdige produktet står til stilkarater 10 over hele linja. Det er Bowie, det er Queen, det er Stones, det er Dylan, det er Marc Bolan, det er Clash, det er The Band, det e faen steike meg alt du ønsker deg til jul, bursdag, påske og pinse, og det skviset inn i albumformat og 44 minutter med ekstase.

Kyle Craft

Craft flyttet fra hjembyen sin Shreveport, Louisiana, etter at et åtte år langt forhold tok slutt, og fant ut at Portland var det mest fornuftige stedet å ta musikken sin. Her bodde han under et biljardbord hos en bekjent, hvor han spilte inn demoer og skrev nye låter. Etter kort tid skjønte han at kostnadene rundt plateinnspilling var høyere enn først antatt, og heftige bar-regninger ikke akkurat hjalp på. Blakk og uten studio vendte han nesa mot Louisiana igjen, og på vaskerommet til en kompis fra hjembyen ble de første lydene til Dolls of Highland spilt inn. Disse lydene ble mikset av Brandon Summer og Benjamin Weikel fra The Helio Sequence, og disse karene skal ha heder og ære for den mektige og storslåtte produksjonen på plata.

I følge hovedpersonen selv er plata sterkt inspirert av tidligere flammer og spøkelser i Shreveport, og mørke kvelder på barkrakker rundt om kring. Temaet gjennom hele skiva er kjærlighetssorg, et oppgjør med egne demoner, alt han har hengende over seg etter en kristen oppvekst i en liten by, og stempelet som det «sorte får» i familien. Dette til tross, reisen fra åpningssporet “Eye of a Hurricane” til avslutningssporet “Three Candles” er ikke noen deppeparade.

Allerede etter at første tangent blir truffet i “Eye of a Hurricane” er det vanskelig å ikke få assosiasjoner til David Bowie. Bowie var også den første artisten han eide et album av i sin ungdom, og “Eye of a Hurricane” kunne med litt godvilje vært plassert på et Bowie-album et sted mellom 1974 og 1980. Neste låt, “Balmorhea”, er rett og slett noe av det vakreste jeg har hørt i år, og “Berlin” virker som en litt for tydelig hyllest til den allerede hyppig nevnte Bowie.

Denne hyllesten til glamrocken høres tydelig gjennom plata, men på låter som “Future Midcity Massacre” og “Gloom Girl” hører man at det faktisk er noen sørstatsrøtter igjen. Tittelsporet varer bare i halvannet minutt, men her får han komprimert hele essensen av albumet:

We used to dance
We used to do it all night
You and me and the dolls of highland
They’d drink that radio loud

“Black Mary” og “Jane Beat the Reaper” ender opp som platas rock’n’roll-alibi, før den på vakkert vis rundes av med den akustiske “Three Candles”. Dermed er denne bergogdalbanen av et album fullført, og det man sitter igjen med er en hel haug med inntrykk, bakoversveis, og i mitt tilfelle, en slags skam over ikke å ha kommet over denne plata før nå (utgitt 29. april). Faktisk har han rukket å gi ut en singelen Before the Wall siden plata ble utgitt, som selvsagt også bør sjekkes ut i samme slengen.

Noe sensasjonelt skal skje på den globale musikkfronten i løpet av årets siste måneder for at dette mesterverket ikke skal toppe mine lister i desember. Gi den noen runder, og forhåpentligvis er du ganske snart like trollbundet som meg. 

Vurdering: 10/10

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert