La oss være brødløse.

Geir Sundstøl – Brødløs (Hubro)

Jeg vet at jeg har vært her før. Der gitar møter mann, og der mann møter det uendelige som ligger der ute for observasjon. Det rommet der magien oppstår. Det uendelige rommet. Verdensrommet skåret ned til et øyeblikk i Halden kanskje. Eller et øyeblikk der evigheten flettes ammen med David Bowie, Brian Eno eller Trane, også kjent som John. John Coltrane. Heroinmannen som fikk ingenting til å lyde som alt, eller ikonet fra London født Jones som hadde en unik vri på alt han gjorde til musikk.

Geir Sundstøl. Fyren jeg nekter å sammeligne med noen. Mannen som folk tolker som halvt mann, halvt gitar, men som tar helt feil i denne sammenligningen, eller denne fine metaforen som skal fortelle oss hvor magien ligger. Han er helt mann, helt gitar. Og mer. Hva skal vi kalle det? Ingenting. La oss ikke sette et navn på det nyfødte barnet. Denne musikken. Barnet som fortjener alle navn, alle betegnelser. Og da særlig magi. Dette utflytende udefinerbare ordet. Magi.
La oss heller lytte.
La oss lytte til hver minste vibrasjon, hver eneste melodi, stemning og følelse. Det som kommer.

For Geir Sundstøl, han skaper stemninger, han skaper musikk ut av alt som er mye mer enn bare gitarens natur og begrensninger. Jeg mener… Du må forstå mer enn strenger og lyd for å lokke ut magien (og der var dette ordet igjen, det vi må ta til oss, tross alt) som ligger i instrumentet. Instrumentet som har en oppgave utenfor sine egne egenskaper. Gitaren. Identiteten. Historisk og i vårt sinn, hjerte og sjel. Denne dingsen vi tror vi kjenner, og kjenner så godt gjennom et liv med musikk. Vår egen opplevelse av rock’n’roll og det som spant ut av den etter hvert.

Og jeg snakker om samspillet. Det Ryland Cooder flasker opp med i Paris/Texas for eksempel.
Omså det smale lille rommet som også er det som kjenner verdien av det geografisk smale. Det rommet der vi alle som noen gang har sett oss selv danse, eller bare vandre hvileløst omkring, vet om.
Dere vet hva jeg snakker om. Eller bør vite det.
Jeg mener, livets lyd. Særlig når livet trenger en lyd. Når alt annet er meningsløst og selve lyden er alt som trengs. For å henge på greip.

Det er dette Sundstøl gir oss med Brødløs. Han serverer oss. Gir av sine følelser. Ser til at ingenting, blir mer. Mye mer, hvis det var intet.
Gir oss dette mesterverket – som er musikk. Var det lyden, jeg sa. Til livet. Uansett hvor, når, hvorfor og hvem.
For sjelen. Til sjelen.
Glem instrumentet. Gitaren. Glem alt det der. Bare ta i mot. Alt som kommer.
Sundstøl er så mye mer enn en gitarist. La oss være brødløse for en stakket stund.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert