Lars Martin Myhre – Hans Majestet (Grammofon)

Jeg har rukket å bli meget glad i Hans Majestet. Ikke for at jeg har skiftet side og funnet en flott majestet av en kar som heter Hans, ei heller for at jeg har endt opp som en utpreget royalist (og kongen er kul nok han). Neida. Hans Majestet er Lars Martin Myhres foreløpig siste album, og gjennon de siste 4-5 ukene har jeg rukket å bli glad i sangene og ikke minst stemningene som finnes der. Og det er i all sannhet ikke rart. Hans Majestet er rett og slett et album å bli glad i.

På denne skiva har Lars Martin fått med seg et pent lite knippe med gamle, og for alt jeg vet, også noen nye venner. Og venner/vennskap, er nettopp det denne plata i all hovedsak handler om. Han har dessuten med seg sin faste tekstforfatter her, eller lyriker/poet, om du vil. Vi snakker selvfølgelig om Ingvar Hovland. Ellers har han fått med noen faste våpendragere. Her finnes blåsere fra Marinens Musikkorps og Oslofjord Brass, og han får sågar litt vokal hjelp av både Linda Kvam, Anita Skorgan og Ingvar Hovland.

Plata åpner med en sånn jazzballade som like godt kunne vært å finne på en av mine store helters Foreign Affairs eller One From the Heart. Selvsagt helt uten på noen måter å sammenligne stemmene til Tom Waits og Lars Martin Myhre. Melodioppfinnsomheten til disse herrene kan til en viss grad sammenlignes, og det gjør jeg visst i dette øyeblikket. Åpningslåta “Morgengry”, er som skreddersydd for meg med sine storslåtte strykere og sin nydelige atmosfære. Det er nesten så jeg skulle ønske vår mann hadde gjort et helt album i denne stilen. En blå, varm og stemningsfylt plate med et lett løpende piano og storslåtte strykere. Tror jeg hadde elsket den, for jeg elsker “Morgengry”, som den mårrafuglen jeg er.

Det er vel ingen tvil om at Myhre er en melodiens mester. Det har han ettertrykkelig vist oss ved fler enn én anledning. Hans musikalske sti er full av nydelige melodier, ikke minst gjennom hans samarbeide med Odd Børretzen. Dette viser han også når han tar oss med inn i den neste låta som er “Hans Majestet Tilfeldighet”, der han rent musikalsk av en eller annen grunn får mine tanker til å vandre i retning Randy Newman. Så kommer helt utrolig vakre “Uten Deg” sigende. Denne perla av en låt løftes ytterligere av dobrospillet til Perry Stenbäck, og den forteller oss litt om hvor viktig det er å ha noen å dele livet med. Nydelig lyrikk i en aldeles praktfull komposisjon dette her altså.

Neste ut, “Syndebukk”, er vel en slags hyllest til Yoko Ono som “stakk av” med selveste John Lennon. Det er en sang som undrer seg litt over det faktum at vi alltid må finne oss en syndebukk. Når det kommer til Yoko, så gjorde hun vel ikke annet enn det vi alle gjør et par ganger i løpet av livet… Vi forelsker oss og forsvinner inn i kjærleiken. Så er det “Da var du der for meg” som står for tur. Også dette er en helt nydelig komponert sang der Lars Martin virkelig lever seg inn i rollen og selve sangen. Det er vakkert, sakralt og passe rørende (særlig for oss som sleper rundt på en og annen vinter, kanskje). Det er fint å ha noen når “mørket” kommer krypende.

“En som ser etter meg” er vakker poesi, vakker melodi og masse kjærlighet: “Lys, lys, lys for min fot, for jeg er en pilgrim som aldri slår rot. Vi vet hva vi vil, og så kaster vi loss. Vi ser etter noen som ser etter oss”. Vi søker vel alltid etter kjærlighet.
Så kommer en kamerat av en låt, en låt som jeg falt pladask for første gangen jeg hørte den. “Skål, kamerat!” er en låt som på mange måter er ved selve albumets kjerne. Nemlig kameratskap og fellesskap. I broen der inne når alt er på sitt beste, kan jeg sverge på at jeg hører kameratene Kundsen og Ludvigsen… Det er mulig det bare er meg.

Neste spor er direkte rørende. For det er en sang til Lars Martins gamle venn og makker, Odd Børretzen. Dette er en sjømannsblues i mine ører, og den akustiske gitaren som ligger der, på solofronten, gjør bare det hele mer komplett, verdig og nydelig: “Du sang om den lille trøsten i et kaffekrus, men hadde bestandig, i røsten, en slags røykfull blues”. Det er så vakkert.
“Et skritt om gangen” er neste ut, og den har et mye lettere vesen over seg der den smågalloperer litt avsted, et skritt om gangen. Får litt sånne Paul Simon-aktige vibber her.

På “Skip som møtes i natten” synger vår kamerat om folk som gjennom livet møtes, som skip når natten hviler over oss. Jeg som er oppvokst på en øy, føler fort at havet henger nøye sammen med kjærligheten, og at bevegelsene ofte ligner på hverandre, uten å gå helt i koffertfella her. Jeg kan dessuten kjenne litt på den skandinaviske tristessen når jeg lytter til denne låta, og litt på mørket vi har i oss her nord. Her gjør Hellbillies egen Lars Håvard Haugen en fin jobb på gitar, dessuten.

Albumets nest siste komposisjon, “Stille Netter”, er organisk i sin atmosfære. Jeg kjenner nesten pusten som kommer ut fra alt og intet i den stille natten. Stemningen er litt der den var da albumet starta, bare at de storslagne strykerne er bytta ut med Terje Johannesens jævla ensomme trompet. Det er bare så sårbart og nært, at jeg kjenner det direkte på kroppen og innerst i sjelen, for å være litt drøy her jeg sitter. Svær og stille låt.
“Bønn” er albumets siste skanse. Et perfekt punktum der dikteren selv leser og synger sammen med herr Myhre. Dette er kanskje den sterkeste komposisjonen på Hans Majestet, jeg vet ikke, men den tar i alle fall tak i bønnen om at vi aldri må bli så gamle til sinns, at vi ikke lengere kan ta tingene som de kommer, eller at vi mister lyset i livet. Dette kan nok tolkes på mange måter, men jeg finner sannheten om at det er viktig å være ung til sinns her, selv om kroppen som bærer oss er i ferd med å miste sin kraft. For det ligger mye kraft under hyssingen, óg i hjertet vårt.

Vurdering: Dette er en perfekt plate å ta med seg inn i høytiden som ligger like foran oss nå. Nå som så mange skal samles, og nå som felleskap er en gjennomgående faktor for de fleste av oss. Om jeg skulle feire julen alene (har gjort det noen ganger), ville jeg satt pris på å i det minste hatt Hans Majestet som lydspor. Jeg sender uansett mine tanker til alle ensomme mennesker der ute. Ikke gi opp, det dukker alltid opp noen, før eller siden. Jeg er som sagt jævla glad i dette albumet, og anbefaler det til alle som har tid til å senke skuldrene, og bare være det “lille” mennesket du tross alt er. Og til Lars Martin sier jeg bare: “Skål kamerat, og takk for musikken”!

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert