Lavmælt og småtøff debut

Simen Loe – Pioneer (Mother Likes It Records)

Det er en lavmælt og noe forsiktig debutant som i disse dager slipper albumet Pioneer. Og med lavmælt mener jeg primært at mannen er tett på mikrofonen mens han hvisker og nesten puster inn sine vers – ofte med en litt høyere pitcha stemme i bakgrunnen, som for å berike sangene og gjøre de litt mindre monotone. Og dette funker forsåvidt rimelig greit. Men jeg kan ikke helt befri meg fra følelsen jeg sitter her med mens plata snurrer.

Og den følelsen baserer seg på at det snart skal komme – at snart sprekker skydekket på himmelen og slipper fri all djevelskapen som bør ligge å lure der i mellom de vakre stemningene. Kommer det nå? Er det rundt neste sving?
Men utbruddet kommer aldri. Og det er selvsagt ikke meningen at det skal komme. Låtskriveren har funnet fram til formen han vil ha på sine låter, og låtene holder ikke på utløsningen jeg savner. Og det er en grunn til at jeg savner den.
Det kjennes jo hele tiden ut som det bobler og koker under overflaten. Som om det bygger seg opp et trykk der inne. Men dette slipper dessverre for min del aldri ut. Bare tidvis kan vi ane at en ventil justeres og at lufta beveger seg litt raskere, men det går ikke lenge før vi er tilbake, og Simen Loe, som er en nydelig vokalist og låtskriver, bare fortsetter med sin hviskende og mørke stemme samtidig som bandet er plassert langt bak i lydbildet, som for å gjøre plass til den stilfarne rockeren og hans vakre  mørke låter. Det kan godt være et poeng å beundre dette med “tilbakeholdenheten”, at det liksom er selve greia, men dæven som jeg venter på vulkanen.

Et eksempel er åpningslåta “Breathing fire”. En nydelig og litt småtøff låt der gitaren ligger perfekt plassert sammen med de to nevnte stemmene, mens kompet, og da særlig trommene, nesten er pakket inn i noe som føles som en tykk frostrøyk fra vår manns mørke pust.

Alt dette til tross, så er dette en debut som holder en viss stil og et eget uttrykk i sin hånd, og som har låter med et personlig preg.
For det å legge seg litt i den store skyggen fra folk som Cave og Cohen, er en krevende øvelse. Nå skal ikke jeg hardnakket påstå at det er der artisten selv prøve å være, men det er jo utvilsomt noe som nikker oss som lyttere i den retningen. Å ligge på den dype mørke pusten gjennom et helt album, krever jævlig sterke låter, og det er mulig noen av de representert her på Pioneer, ikke når helt opp til betegnelsen “jævlig sterk”. 

Jeg kunne ønsket meg en Loe som slapp ut mer steam, og som kunne by på litt mer infernalsk djevelskap i alt sitt personlige mørke, for veldig mange av låtene nesten lover oss større flammer etter hvert som de tar form.

Jeg har stor tru på denne mannen selv om jeg savner noe han kanskje ikke besitter. Og han har uansett mye å by på selv om jeg føler at han sparer for mye på kruttet. Ikke misforstå, det er litt krutt her. Svartkrutt som brenner sakte og intenst. Ikke dynamitt.

Pioneer er en atmosfærisk debut full av mørk americana som fast følge. Stilmessig er vi innom flere tilleggssjangere, men jeg vil likevel si at dette i all hovedsak er rock. Du vet den uten roll.
Jeg gleder meg allerede til mannens neste album. Det er helt sikkert. Og jeg håper det blir mange i rekken. For vi trenger artister i dette segmentet her på bjerget.

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert