(Looking For) the Heart of Saturday

Tom Waits jobbet i sine yngre år på bar, som dørvakt, bartender og i oppvasken, og endte opp med å bli en av mange som visste en del om hva folk er ute etter når de skal “gjøre” byen. Hans andre album, The Heart of Saturday Night, tar for seg noe av denne problematikken, naturligvis med et amerikansk perspektiv. Men, dette er selvsagt overførbart til Norge og norske forhold, og tematikken tåler til og med en tidsreise fra 1974 til 2017. Forrige lørdag endte jeg opp med å sjekke ut lørdags- og rock’n’roll-stemningen i Tromsø og på Finnsnes. Dig Deeper, dette lekre bandet fra Bergen og Oslo, skulle spille på Bastard lørdag 7.oktober, en konsert jeg hadde gledet meg til lenge, mens våre egne karer i Ohmwork skulle spille på Pinne på Finnsnes dagen før. Trodde jeg, helt til jeg skjønte at det ble krasj, i og med at Ohmwork óg skulle spille på ukas festdag. Heldigvis for meg hadde de kjekke konsertarrangørene i The North Country Fair ordnet med en formiddagskonsert med Dig Deeper på Tvibit, så muligheten til å få i både pose og sekk åpenbarte seg.

Jeg ble ikke klar over denne muligheten før lørdagsmorgenen, dagen det skulle skje, så etter en liten avklaring med The North Country Fair, var det bare å hoppe i bilen hjemme i Torsken på Senja. Klokka var 11, og med 25 mil foran meg og konsertstart kl.1400 hadde jeg ikke mer tid enn jeg trengte. I bilen rakk jeg å høre to ganger gjennom Ryanbanden, dette usedvanlig kjekke dobbeltalbumet til trønderne. Herligheten varer i en time og tjue minutter, og det meste av matematikk burde da tilsi at jeg var framme i 9000-byen rundt kl.1345. Jeg kom ruslende inn på Tvibit, dette fabelaktige produksjons- og kompetansesenteret som står på og legger tilrette for unge og håpefulle som ønsker å drive med musikk, film eller kultur generelt. I foajéen rett innenfor inngangsdøra er det ei kantine, og der satt altså arrangørene Anette og Espen sammen med bandet. Ellers var det glissent, og kun en og annen småbarnsfamilie som tydeligvis ønsket at avkommet skulle få en dose viktig kultur til bollene sine. En kjapp hilserunde på bandet var alt det var tid til, og så gikk karene på den lille og intime scena.

Vokalist og gitarist Einar Kaupang introduserte bandet, og Dig Deeper var i gang med det som skulle vise seg å bli en virkelig flott intimkonsert. Han hadde antydet at de ville ta det rolig såpass tidlig på dagen og med en rekke barn til stede, og at de ville spare på det virkelige kruttet til konserten senere på kvelden. De åpnet med vakre “May 3rd” fra albumet How You Spend Your Days, og gikk rett over på “Dreaming With Einar” fra samme skive. Det var så nydelig og vakkert at jeg glemte å spise toasten min, som skulle være dagens første føde. Einar var ute på gulvet for å sjekke lyden, og kunne konstatere at den var sånn bortimot helt fabelaktig. Akkurat det er litt snålt, i og med at vi snakker om betongvegger og et lokale med kriker og kroker. 

Den eminente gitaristen Øystein Braut var ikke med nordover, men hans stand-in kunne ikke vært bedre. Lars Arne Lindland fra det mystisk oversette countrybandet Empty Bottles Broken Hearts sørget for at Bergen ledet 3-1 over Oslo på sin konsertdebut i Tromsø, men viktigst av alt; det kunne like gjerne ha vært Braut som stod på scena, ene og alene fordi Lindland tok oppgavene på halvspretten og leverte så det holdt. Artig nok så viste det seg at han også er mannen bak den vanvittig vakre “The Other Side of Love”, en låt jeg har vært bortimot avhengig av, og som alle som setter pris på country bør sjekke ut. Vel, resten av besetningen var i Tromsø denne formiddagen, og selv om de hadde stått opp tidlig, reist et par timer i fly, og knapt nok fått snurren ut av underbuksene, så var trommis Raymond Tungesvik og bassist Jørgen Knutsen skjerpet og på hugget. “The Ticket” fra årets praktskive In Central European Time satt som et skudd, mens “Don’t Ask Too Much” virkelig fikk meg i Neil Young-modus. Disse karene er ikke bare rutinerte, de er pinadø så dyktige og med en så sterk diskografi at det er litt komisk at bandet ikke skulle spille på hovedscena på Driv, og at denne var utsolgt for månedsvis siden. Men, sånn er det altså ikke, og litt takknemlig er jeg for det, siden intimkonserten aldri hadde vært aktuelle om bandet hadde opplevd Kygo-tilstander.

Det nærmet seg slutten, og “Memphis” ble dratt i gang. Denne strøkne låten fra 2012-utgivelsen August Afternoon satt som et skudd, og var formiddagens mest rocka øyeblikk. Fra samme album leverte de tittellåten som avslutningsnummer, og det slo meg at de pinadø minnet meg veldig om det knallstilige San Diego-bandet The Black Heart Procession. I overkant av en halv time tok konserten, og jeg kjente at jeg ikke hadde fått nok av Dig Deeper. Ikke i nærheten. Etter den obligatoriske t-skjorte-handelen drasset jeg ræva mi bort til Blårock, og der traff jeg på “the usual suspect”. Musikkfolk, rocker og karer som er sosiale og langt over gjennomsnittet interesserte i hva som rører seg rundt om i rock’n’roll-verdenen er både bak og foran bardisken, så er man ute etter en hyggelig prat så er denne institusjonen i Tromsø et must å besøke. Anette og Espen dukket óg opp, og siden jeg var på tur til Finnsnes fikk jeg lov til å være med bort på Bastard for å få med meg lydsjekken.

På Bastard var selvsagt Gisle, nok en institusjon av en fyr i byen. Han er hjernen bak legendariske Nikkeby Lufthavn, og har jobbet på rockebula i en mannsalder, gjennom en rekke navneendringer. I gamle dager, da Bastard het Middagskjelleren, var Gisle bartender på sjappa, mens jeg jobbet på Blårock, og da var han rett som det var innom meg før jeg stengte, for en pils og et aldri så lite passiar. Uansett, med Gisle som lydmann kan det ikke gå galt, og det gikk det forhåpentligvis ikke denne kvelden heller. Lydprøven var rett og slett herlig, og karene dro på mange hakk mer enn på Tvibit. Etter å ha funnet de rette kablene og pluggene, tastet mikrofoner og bokser, dro de på med “Stars Tonight (Have You Seen)”. Og selv om karene syntes at det var jævlig høyt, så var det helt perfekt der jeg satt. Litt trøbbel med monitor-lyd ble fikset, og så gjøv de løs på en av mine favorittlåter med bandet, “How Can I Be Certain”. Lydprøver kan være merkelige, og bestå av stemming av gitarer, frenetiske rop inn i mikrofoner, og trommiser som slår spastisk på sine symbaler og trommeskinn. Dig Deeper fikk fram konsertfølelsen, og grunnen til at videoen ble kuttet midt i låten var at jeg ikke klarte å sitte i ro lengre. Faen, for et kult band de er.

Klokka hadde nå passert middagstid og sulten trengte seg på. Tilbake på Blårock ble det konsumert burgere og råstekte poteter, og maten falt i smak. En times tid med småprat senere, og en 200 grams Motörhead godt plassert i sekken, satte jeg kursen mot byen i Midt-Troms. Tromsø leverte denne lørdagen, som vanlig, med engasjerte folk overalt jeg var. På Tvibit var det fedre og mødre som tok med barna sine ut, og på Blårock var det en aldri så liten haug av øl og burger-hungrige rockere. Jeg fant lørdagshjertet i Tromsø. Folk i byen kan kunsten å lette ræva fra godstolen og komme seg ut. Nå burde det være flere gjester på noen av konsertene som arrangeres, i og med at folk som de bak The North Country Fair satser av egne penger for at ting skal skje i byen. Anette Walle og Espen Jenssen har sammen med Tor Thomassen sannsynligvis betalt i temmelig dyre dommer for at jeg og andre skal kunne kose oss med prima musikk jevnt og trutt. Det samme kan sies om Isak Harbitz, Jon Breines Høiland og Erik Sigurd Pettersen, som med sitt nyoppstarta KAOS sørger for at det rockes hardt rundt om i Tromsø. The Wilhelmsens sin oppfordring til folk er kort og godt – gå på konserter!

Kl.1830 kjørte jeg over Tromsøbrua, og hadde rundt regnet 17 mil foran meg. Igjen fikk Ryanbanden være mitt musikalske selskap, og igjen ble det en trivelig kjøretur. Rundt halv ni stanset jeg på Esso Finnsnes for å fylle diesel. Der ender jeg opp med å nynne til “Requiem of the Fallen”, en Ohmwork-låt som ble sluppet som singel tidligere i høst. Stasjonen er sånn cirka en halv kilometer unna Pinne, der konsertene skal være i kveld, og jeg hører altså lydprøven høyt og klart. Det aner meg at øreproppene burde vært med meg på tur i dag, men de har jeg altså ikke med meg. Uansett, jeg tanker opp, parkerer rett utenfor Pinne, og rusler inn. I det bortimot tomme lokalet møter jeg Hugo Nordnes, karen som driver sjappa, og han er et stort glis. Riggen ser strålende ut, lyden er knall, om enn noe høy, og bandet høres ut som en liten million, så hvorfor skal han ikke være fornøyd? Vel, det bortimot tomme lokalet er ikke mye å skryte av, men han er sikker på at det vil komme bra med folk, så ingen sorger tas på forskudd. Jeg hilser på Børge, Helge og Anders, disse trivelige karene som utgjør powertrioen, og så haster de avgårde til hotellet. De må vaske ræva før de går på scena, som Anders sier, og trenger litt mat i skrotten. De skal spille to sett denne kvelden, og trenger energi. Det skjønner alle som har sett bandet.

Det var et par timer til Ohmwork skulle på scena, og jeg var fullstappa av kaffe, så det gjorde seg med en rundtur på huset med Hugo som guide. Pinne har liksom alltid vært på Finnsnes, trygt plassert rett ved siden av rundkjøringa. Riktignok kjenner de fleste utestedet som Otto’s, men bikkja til Sjanten i Billy er historie. Lokalet er allikevel det samme, og det har et voldsomt potensiale. I hovedetasjen er det en stor pub, med et svært uteområde der de røykhungrige kan nyte sin sigg under sola, eventuelt under stråleovner når kulda setter inn. Men, det er i kjelleren det virkelig kan skje. Hovedlokalet nede består av ei voksen scene der band kan spille for 4-500 mennesker. I tillegg er det to intime soner til, den ene skjermet og med ei lita scene der en trubadur eller singer/songwriter kan spille for 70-80 mennesker. Jeg aner at Hugo drømmer om helger med full fart på alle scener, et yrende liv, og musikkinteresserte som kommer rekende til Finnsnes før midnatt. For, her ligger problemet hans. Folk kommer uhyggelig sent ut. Det er sjelden folk før klokka har blitt ny dag, og ofte er gjestene så happy og klare at de ikke trenger særlig påfyll av flytende snadder. Sånne tilstander fører ofte til at det blir vanskelig å drive business, og når så de samme folka synes at 100 eller 200 kroner er i meste laget å betale for en konsert eller to, så kjemper man på mange måter en kamp mot de berømte vindmøllene.

Men, nok om vanene til folk i min region, og over til Ohmwork. Kl.2230 går de på scena, og i lokalet er det kun jeg, en kompis og dama hans, Hugo og noen ihuga hardrockere. Resten av de rundt regnet 100 besøkende som har kommet sitter ute og hoier, med øl i en lanke og en sigg i den andre. Det er med andre ord glissent i lokalet, men gudene skal vite at Anders & co gir en god faen i det. De spiller et heftig sett som åpner med “Helter Skelter” og “Psycho Reversed” fra den selvtitulerte andreskiva, før de slipper løs “Alyssa Drone”. Tittelsporet fra den kommende doble LP’en som slippes neste helg ble framført strøkent. Etter en litt famlende start sitter alt som sjit i nysnø, og jeg kjenner at det metallet de leverer passer utmerket på denne tiden av døgnet. Den halvgamle skrotten min begynner å merke at dagen har vært lang og at jeg har vært på farta, men heftige riff, et blodtungt komp og masse volum vekker de delene av legemet som er slapt (hah!). Nå de så kjører på med en av favorittlåtene mine med bandet, “Mother City” fra EP’en med samme navn som ble sluppet i fjor, så blir jeg direkte kokfornøyd. At gjengen bak meg forsøker seg med noen kamprop for å få opp stemninga er som seg hør og bør.

Anders Rasmussen har blitt en knakende god gitarist, og behersker riff og temmelig avanserte soloer som om han knyter skoene. At han i tillegg synger som en blanding av Bruce Dickinson og hans store helt Dio er en solid bonus. Han er maktsenteret i bandet, og den som skriver det meste av låter, men tar allikevel ikke altfor mye plass. Helge Nyrud er bassisten som sluttet i bandet fordi han flyttet til Oslo, men etter å ha prøvd ut et par nye karer skjønte de at han måtte re-installeres i bandet. Heldigvis, for han er stødigheten personifisert. Børge Bendiksen spilte den kvelden nesten på hjemmebane, senjaværing som han er, og var gira som om han spilte på en festival foran 100.000 mennesker. Den karen kan virkelig behandle doble basstrommer, pedaler og symbaler, og er rett og slett en alvorlig god heavy-trommis. 

Vi fikk en heftig versjon av “Shadom Hunter” fra den nevnte EP’en, og en overraskende sprek “Revolution of Man”, som jeg synes er litt tam på albumet, debuten Storm Season. Fra samme skive fikk vi høre “Broken Dawn”, før et av kveldens høydepunkt i form av småfunky og semi-poppa “Devils Dance” ble servert. Heftig, sprekt og undertegnede ble seksten år igjen. Låten funket nærmest som en lang intro til det som er bandets ferskeste singel, “The Self-Exploration Chair”, som selvsagt blir å finne på Alissa Drone. Den skiva kan alle som setter pris på god, gammel heavy metall glede seg til, og det skjønte de titalls skapningene som befant seg på Pinne. Ohmwork er et av disse bandene som forsøker å ta vare på arven etter band som Deep Purple, Dio, Whitesnake, Accept, Iron Maiden og Judas Priest, samtidig som de gjør saker og ting som virker utviklende. Jeg er ihvertfall imponert over at tre karer som er i full jobb, har familer og styrer med alt det andre som vi vanlige folk gjør, finner tid og guts til å holde på med det de gjør. Sånt tar vi alltid av oss hatten for.

Midnatt nærmet seg, og jeg ruslet ned til den store scena. Der spilte et coverband fra Tromsø, og jeg fikk med meg låter av The Beatles, Kiss og AC/DC. Jeg skjønte at det var kveld for meg, så trøtt og sliten labbet jeg ut i bilen og satte kursen mot Torsken. Om jeg hadde funnet lørdagshjertet på Finnsnes er jeg usikker på, men sannsynligvis hadde jeg det. I ettertid fikk jeg høre at det hadde vært omtrent 250 betalende gjester i lokalet på slutten av kvelden, og det er uansett hvordan man snur og vender på det veldig bra. Det som ikke er like bra er at folk venter til kl.0100, og da åpenbarer seg i ei form og en tilstand som sikkert er bra og trivelig for dem, men ikke like bra for musikere og arrangører.

Leitinga etter lørdagen ble avrundet med en kjapp tur innom Ølningen i Gryllefjord. Der var det rekeaften og en DJ som spilte 80-tallsmusikk, og det var godt med folk der. Folket på yttersia har begynt å benytte seg av puben igjen, og støtter opp om de fleste arrangementer. Men, mitt 80-tall består av The Replacements, Tom Waits, The Cramps, Gun Club, Pixies og bl.a. australsk rock, og ikke Stevie Wonder, Foreigner og Toto, så jeg hadde nok vært på rette steder denne lørdagen selv om jeg er en hund etter reker. Og jeg ga meg selv en åpning til å legge ut min 80-tallsliste.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert