Sju Kjappe: Marita Isobel Solberg

Marita Solberg

Endelig. Endelig har vi ei dame med i Sju Kjappe. Marita Isobel Solberg er for mange kjent som Mara (& the Inner Strangeness), men vel så kjent for sine mange kunstprosjekter. Hun er på alle mulige måter en multikunstner, og er alltid på farta, virker det som. Med bandet sitt har hun utviklet et nært samarbeid med den russiske delen av Barentsregionen, og de er et ettertraktet band rundt om på festivaler. For et par år siden åpnet de Buktafestivalen fra en pram ute i Trømsøsundet, som et lite stunt for å markere festivalens 10-årsjubileum. Utover det så er hun til stadighet i New York, Tokyo og andre urbane strøk, der hun treffer likesinnede kunstnere, og kunstnere hun kan bryne seg på, selvsagt for å hente inspirasjon og utvikle seg videre.

For noen år siden ble det arrangert Tom Waits-festivaler i Gryllefjord på Senja, og da stilte hun selvsagt opp, blodfan som hun er av Far. Tom Waitresses kalte hun bandet, et band som senere har spilt konserter i bl.a. Tromsø. De har noen meget interessante tolkninger av Waits, og spiller de nær deg en gang er det bare å stille opp. Sist helg spilte hun og bandet en konsert på Rådstua i Tromsø som fikk strålende kritikker. Med seg har hun noen av medlemmene fra The Inner Strangeness, men noe utskiftninger har det vært. Jeg har alltid sett på denne gjengen som et slags kollektiv, og Marita er så definitivt bandets Captain Beefheart.

Men, det var ikke bandet hennes vi skulle snakke om, men hennes musikksmak. Som sagt, hun er ei travel dame, så vi er veldig fornøyd med at hun tok seg tid til å svare på våre sju spørsmål. Hun åpner med å beklage at hun har hatt så dårlig tid i det siste, og at det ikke kom mer ut av hodet hennes enn det gjorde. Vi kan konstatere at hodet hennes er fantastisk sprekt også på travle dager.

Hva er ifølge Marita Isobel Solberg tidenes fem beste album?

I hodet mitt er det flere som når opp. Forskjellig plater til forskjellige modes. Har vært innom mange forskjellige epoker men noen står forever.

Her er hva som popper opp i dette øyeblikket. Lista forsetter egentlig ganske mye lenger…… Dette er en slags start til et lite innblikk i hva jeg liker.

Van Morrison – Astral Weeks
Gjorde inntrykk. Plata har en vanvittig nydelig helhet. Fete tekster og kule arrangement.
Den eneste plata med VM jeg virkelig digger.

Tom Waits – Bone Machine
One of my big masters. Tom Waits har vært en av de som har lært meg mest-uten at vi har møttes. Planen er å få det også til på et eller annet vis-møtes altså. Digger så mye med hans arbeid, men Bone Machine har definitivt gjort størst inntrykk. Sannsynligvis fordi jeg begynte å høre på den en veldig rar periode i livet mitt (mørk og dramatisk).
Fin variasjon i låtmaterialet og gode tekster-som alltid.


CocoRosie – Tales of a Grasswidow
Fantastiske NY-baserte CocoRosie. Oppdaget søstrene mens jeg var på førstereis i Japan i 2007. De ble mitt soundtrack i flere mnd (spesielt The adventures of Ghosthorse and Stillborn). Har fulgt de siden og synes alt de gjør er fett. Føler et sterkt slektskap. I tillegg kjenner jeg flere musikere og folk som spiller eller arbeider med dem, og vi har diskutert ideen om at de må komme til Tromsø.

Gorecki – Symphony Nr. 3 (fra 2005-om det kan regnes som et album)
Oh my. Dette er vakkert. Det kommer goosebumps, tårer og annet rart.
Veldig sterk helhet. Tar meg med på en reise.

David Bowie – Blackstar
Denne skiva gikk rett i hjertet mitt. Bowie har plater som kanskje har vært mer oppsiktsvekkende, men denne er spesiell. Den samler en sjel/følelse som er både gammel og ny-noe som er nært og noe som er langt borte.. Noe som var, noe som er, noe som kommer. Får en følelse av at dette kunne vært et klassisk verk, et requem/dødsmesse. Har alltid vært en sucker for dødsmesser, fordi det får meg til å føle så sterkt.

Aiai. Alle som har med Bone Machine på ei Topp 5-liste er våre best buddies til evig tid. Astral Week er ei av brodern sine favorittskiver, og den er jo bare absurd bra. CocoRosie og Gorecki kjenner jeg ikke til, men det gjør jeg jo snart. Blackstar. Jeg har allerede hatt to-tre perioder med den skiva, og den er bare mektig. Bowie var en sann kunstner på mange måter, og bl.a. svært så opptatt av verdensrommet. Jeg leste nettopp at albumcoveret (vinylen) endrer farge om det utsettes for sollys, og det sorte omslaget blir plutselig en stjernehimmel. Nå venter jeg bare på sola.
Om du fikk velge vilt og uhemmet blant alle musikere på planeten, hvem hadde du sett på samme scene? Bandet skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Her kunne det vært mange spennende kombinasjoner, men vi går for en litt rar kombi. Er det lov å gi de nye instrumenter som de må øve på…?

Jeg skulle gjerne vært med selv også.

Grace Jones- Trommer/Perkusjon/Kor
Tom Waits- Gitar/Kor
Jimi Hendrix-Bass/Kor
David Bowie- Keyboard/kor
PJ Harvey- Vokal

 

Dæven døtte! Det bandet der kunne jeg gått på konsert med hver bidige kveld til jeg stuper. Far på gitar og Hendrix på bass høres ut som en strøken idè. Og det koret der!
Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Siden jeg vokste opp med pappas platesamling -på landet 😉 – fullt av spennende musikk, så hadde jeg ikke stort behov for platekjøp i ung alder. Platespilleren snurra konstant siden jeg var 2-3 år.

Da jeg var 7 kjøpte jeg en kassett – tror det var med Duran Duran – det var ikke mange å velge mellom, kjøpte den på “Karl”- som var eneste kiosk på Løkvoll. Den skuffet veldig. Skikkelig kjipt førstevalg. Tror jeg lærte noe den gang.

 

Foreldre med heftige platesamlinger er gode foreldre, og det sier jeg ikke fordi min samling er stor. Jeg skulle ha gitt en tier for å være fem år igjen, og oppdage The Beatles, Stones, The Who, The Kinks, Mott The Hoople, Zeppelin og Sabbath. Det var tider..
Kan du tipse våre lesere om en låt som gjør deg gladere enn en laks, og en låt som gjør deg surere enn Liebfraumilch?

Jeg blir veldig glad av å høre “Ready to Start” med Arcade Fire.
Ingen spesiell låt jeg blir sur av.  Sur..hm.. Generelt sett orker jeg ikke Santana, Staysman, Sissel K eller DDE.

Har det sånn at jeg ofte blir deprimert av for glade låter og glad av dype, melankolske, triste, mørke, rare låter. Låter med stort refleksjonsrom gir meg mer.
Det betyr ikke at jeg aldri kan ha det gøy med glade låter.

Artig. Arcade Fire var vel det siste bandet Bowie virkelig digget? Ihvertfall som han gikk ut med offentlig. De to første skivene er gull, og The Suburbs som “Ready To Start” er singelen fra, har mye snadder med seg.
Hvilket album har du høyest forventninger til i 2016?

Har ikke mange forventninger, men gleder meg til å oppdage noe skikkelig fett som jeg ikke har hørt om før – også om det kommer ut utgivelser med digge folk og band… Har ikke oversikten. Forhåpentligvis kommer et eller to egne album (med gjengen i MARAS og MISTBERGET) også, enten i år eller til neste år.

Money..money-money…

 

Det har kommet mye fett i år, Marita, og noe av det har vi skrevet om her hos The Wilhelmsens. Men, ny skive fra deg og dine ser vi fram til!
Hvilket band eller artist er nærmest ditt hjerte av det som er avlet fram her til lands?

Motorpsycho
(har fulgt dem siden jeg var 15-16 år)

 

Et av de virkelig store norske bandene, ja. Selv liker jeg 90-tallskatalogen best, men de har pinadø gitt ut mye solid på 2000-tallet òg.
Så det store spørsmålet her hos The Wilhelmsens. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Hm.. det spørs virkelig hvilken mode jeg er i.. haha…
Umulig for meg å ha bare en favoritt!
SORRY.

……..EVERYTHING GOES TO HELL
eller ALL THE WORLD IS GREEN
eller CLAP HANDS
eller WAY DOWN IN A HOLE
eller NOVEMBER
eller HOPE I DON´T FALL IN LOVE WITH YOU
eller BLOW WIND BLOW
eller THE EARTH DIED SCREAMING
eller TELEPHONECALL FROM ISTANBUL
eller I´LL TAKE NEW YORK
eller THE HEARTH OF SATURDAY NIGHT
eller A LITTLE DROP OF POISON
eller HEARTATTACK AND WINE
eller RUBY´S ARMS
eller RED SHOES
eller KENTUCKY AVENUE
eller TOM TRAUBERT`S BLUES
eller SHIVER ME TIMBERS
eller …..

Du vet at denne bare fortsetter…

Hah! Det var svaret sitt! Bare kanonlåter, og allikevel ingen av mine Topp 5-låter av Far. Eller, ingen blant de fem jeg valgte meg da jeg skulle gjøre det for noen år siden. Nå er “Everything Goes To Hell” en låt som krever at Topp 5 består av seks låter. Minst.
Mine fem er forøvrig “Swordfishtrombone”, “Black Wings”, “Take It With Me”, “Going Out West” og “Jockey Full Of Bourbon”.

Uansett, dette svaret skal det bli vanskelig å toppe, og er definitivt beviset på at Marita kan sin Tom Waits. Ut til fingerspissene.

The Wilhelmsens takker så mye for praten, og plukker en låt for Marita.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert