Mattis Kleppen & Resjemheia - El Bokko (Crispin Glover Records)

Av og til føler jeg rett og slett at jeg må utfordre meg selv rent musikalsk. Det kan være at folk jeg vet har en musikksmak som harmonerer med min egen anbefaler et band eller ei skive på det varmeste, og så sitter den ikke umiddelbart, men føles heller rar eller rett ut dårlig. Da er det som regel litt innsats som skal til, i form av noen ekstra runder på tallerkenen, mer enn jeg normalt gir skiver som øyeblikkelig går til icing, og så sitter herligheta. Andre ganger kan det være at det dropper et album ned i postkassen med et band som opererer i en sjanger jeg overhode ikke føler meg komfortabel med. Det skjedde her om dagen, da kona mi ringte meg i Oslo og sa at jeg hadde fått en ny vinyl i posten, med en kar som het Mattis Kleppen. Hun kunne dessuten fortelle meg at han hadde med seg en gjeng som kaller seg for Resjemheia, og at albumet heter El Bokko.

Nå var ikke skiva helt ukjent for meg, i og med at det er Torgeir Lund og hans fantastiske plateselskap Crispin Glover Records som står bak utgivelsen, og jeg hadde sett at skiva har fått glimrende mottakelse. Jeg sjekker ut alt som kommer fra den kanten, så jeg hadde såvidt spilt den av i Spotify, uten at jeg fikk bunntenning. Slåttemusikk fra Telemark, kombinert med blues fra Vest-Afrika er liksom et stykke unna punk og garasjerock, tenker jeg. At det ikke er vokal å spore gjør det liksom ikke bedre. Men, med vinylen i nevene gjorde jeg et nytt forsøk, og det er pinadø rart hva god og mye lyd kan gjøre med en lytteropplevelse. Og, det at Crispin Glover rent estetisk står for de lekreste utgivelsene nord for Sydpolen, gjør noe med min egen innstilling. Den gikk fra kritisk til svært så positivt innstilt i løpet av sekunder.

Mattis Kleppen slapp det selvtitulerte debutalbumet i 2013, og El Bokko er altså den vanskelige andreskiva. Når denne i tillegg tar utgangspunkt i bestillingsverket til Telemarkfestivalen i fjor, så har han ikke gjort det lett for seg selv når det kommer til tilgjengelighet og spilletid i radio. At låtene er jazza, uten å være jazz, er full av progrocktendenser, uten å være progrock, og åpenbart inspirert av norsk folkemusikk, uten å egentlig være folkemusikk på det viset jeg tenker at folkemusikk skal være, gjør albumet til et passe absurd hybridprodukt for platekjøpere og musikkinteresserte. Hva i alle dager skal vi kalle dette for?

Når det er sagt så snakker vi her om musikere fra det nasjonale toppsjiktet, og det er vel heller ikke feil å si at Kleppen, som har spilt verden rundt med folkemusikere fra alle kontinent, er en bassist i det øverste sjikt av det den blå kula vår har å by på. Hans nærmeste medsammensvorne, Ottar Kåsa, er det enda tryggere å plassere i kategorien "det ypperste verden har å by på". Han spiller hardingfele, og er du blant de beste her i landet på dette instrumentet, ja, da er du blant de beste medregnet det store utland. Kleppen har skjønt viktigheten av å ha med seg topp folk, og har altså hanket inn Kenneth Kapstad på trommer. Trommisen til Motorpsycho, Monolithic, Gåte og Spidergawd er en Gud bak settet sitt, og selv om jobben her er noe helt annet enn vi er vant til fra den kanten, så løser han arbeidsoppgavene sine til laud og vel så det. Komposisjonene til Kleppen er såpass komplekse og varierte at kun de beste folka duger her, og det er nok en av de vektigste grunnene til at Kristoffer Lo fra Highasakite bidrar med feite Fender-lyder, blåser i sin "marching trombone", og serverer alskens effekter som dukker opp og krydrer melodiene.

El Bokko er produsert av Per Borten og Håvard Soknes, og Borten er ikke snauere enn at han lager litt lyd og mixer inn snadder på avslutningslåten "Helga Djuviken", fett som Fanden, selvsagt. Lekre Sørgården Studio var åsted for innspillingen, mens Magnus Kofoed har stått for mastring i Brygga Studio. Det heftige "3D"-coveret, som rett og slett er et cover med en rekke linjer og streker inni et plastomslag med en rekke linjer, er designet og lagd av Per Spjøtvold. Når du sakte trekker coveret ut av plastomslaget, virker det som om slangen som dekorerer det hele, smekter seg avgårde. Stilige greier, og helt i tråd med en vinylutgivelse signert Crispin Glover records.

De ni komposisjonene varer i 41 minutter, med "Resjemheia og Nordafjøllsen" og "El Bokko" som de to lengste, begge over seks minutter. Og, det er disse to låtene albumet kretser rundt, føler jeg. Nå er dette riktignok et bestillingsverk, og låtene står derfor sterkere i forhold til hverandre enn på en normal utgivelse med et pop- eller rockeband, men andresporet, nevnte "Resjemheia og Nordafjøllsen" er en så heftig ferd gjennom tradisjonell, norsk folkemusikk, rock med progpreg, blues og såkalt "world music", at jeg rett og slett anbefaler denne om du ønsker å sjekke ut hva dette er for noe. Låten var den første som festet seg, etter to-tre runder, og svinger som bare fy. Kapstad må jobbe for å henge med i svingene, og byr på nok symbaler selv for meg. Bassarbeidet til hovedpersonen er såpass heftig at låten neppe vil bli covret av veldig mange garasjeband i årene som kommer, og Kåsa klarer kunststykket å legge fela behagelig i bakgrunnen. Det er en prestasjon når det kommer til dette instrumentet. Jeg har nylig lest at hele herligheten skal framføres på Riksscenen senere i september, men at Lo, som er på oppdrag med Highasakite, erstattes av saksofonisten Kjetil Møster. Det kan bli en interessant opplevelse, tenker jeg.

"El Bokko" skiller seg fra resten av låtmaterialet ved at den er funky og kan minne om noe av det T Bone Burnett samlet inn til filmen O Brother, Where Art Thou. Samtidig er det noe umiskjennelig norsk over det hele, krydret med en sylskarp gitarsolo av Lo, heftig hamring av Kapstad, og, selvsagt, bassisering det ligger utallige timer blodslit og terping bak. Her er det bare en ting å gjøre; vreng anlegget opp til det høyeste nivået du våger for dine ører, plant ræva godt i godstolen, og nyt. Vekslingen mellom tradisjonell, vestlig populærmusikk og urgamle toner fra Telemark tilsier at du muligens bør finne fram steppeskoene og hattespennerdressen, sånn om du føler for å røre på deg.

Kleppen har kalt en melodi for "Jesus Makes Me Quiet", en låt som begynner med noen mørke toner fra et strykeinstrument, akkompagnert av behagelige basstoner. Fela kommer inn på et vis som gjør at vi øyeblikkelig befinner oss et sted her i landet hvor vi ikke ser havet. Høyt til fjells, der bunader er festdrakt, hattene på, sølvspennene blankpussa, og en slått er musikk for hjertet. Jeg får en feeling av at dette er det uttrykket Tom Russell var på leit etter da han ga ut "The Man From God Knows Where", og delvis fant. Blir du ikke nasjonalromantisk av dette så står det ikke "norsk" i passet ditt.

Ellers må jo "Keef In The Dessert" nevnes. Er ikke det en kul låttittel, så vet ikke jeg. Her byr gjengen på folkemusikk som like gjerne kunne vært presentert av f.eks. Tinariwen. Noen sløye bluesakkorder, ispedd hardingfele, og et komp som maler på. Fett og uvant. "Air Mali" er en låt i samme gate, kanskje hakket mer i samme terreng som Ali Farka Toure, men så definitivt "verdensmusikk".

Så, gjør deg en tjeneste. Sjekk ut skiva, helst på vinyl, og gi den tre-fire sjanser. Jeg gjorde det, og det angrer jeg ikke på, selv om jeg her er langt utenfor den berømte komfortsona mi.

Vurdering: 8.0/10

https://open.spotify.com/album/2EifU4y0ogNtje5I6D0ofF