Med Blåserekke & Attitude

Pulsator – Nine (Pulsator Music)

Det ble fort en aldri så liten enmannsfest da nåla fant rillene og Pulsator pulserte utover parketten med full trøkk. Min første og eneste tanke var; Stones – Exile On Main Street – jeg gjorde et par moves jeg tilfeldigvis hadde inne, og før jeg visste ordet av det var jeg en litt sånn småfeit men faen så heftig Mick Jagger – så lenge kondisen tillot det, må vite. Og under mottoet: “Det er bedre å gi alt til du stuper, enn å behersket posjonere greia ut til liten eller ingen applaus”, var jeg rockestjerne for en stakket stund.

Jeg kan ikke påstå at jeg ofte ryr ut i dans når jeg skal sjekke ut ny musikk, men da Trondheimbaserte Pulsator endelig invaderte mitt private lille musikkrom, var det som om kroppen tok over showet og sendte den alltid kompliserte skallen inn i skyggen.

Jeg ble en rocka kjøttmaskin – et småsexy dansesvin

Ingenting er som rock’n’roll i bluesland med blåserekke og massevis av attitude, brother (eller sister, for den saks skyld). Musikken blir aldri mer fysisk. I alle fall ikke i min verden. Og når den i tillegg til alt dette fysiske også har med seg gode låter utført av et imponerende bra band, er det vanskelig å ha en bedre stund. Det er sånn det fungerer her bortpå. Vi elsker god musikk.

Pulsator er hva vi på godt norsk kaller et nine-piece band. Det er et band som er perfekt balansert med alle sine medlemmer, og disse er:

Frank Sæterhaug – vokal, gitar og munnspill, Bjørn Skjetneli – gitar og kor, Morten Knaplund – tangenter, Arnstein By – bass, Torgeir By – trommer, Tore Fors – trombone, Geir Gundersen – trompet, Zygimantas Razmus – tenorsax og Annette Vangen Werness – baritonsax. I tillegg har de på enkelte låter med seg feiende flotte folk som; Jørgen Dahl – tenorsax, Jorg Bakken – baritonsax, fabelaktige Per Borten – kor og gitar, og Lars gunnar Lien – kor. De har i tillegg, og faen si rørende fint, dedikert albumet til musikkens ånd. Det er bare vakkert. Det er Frank som har skrevet alle låtene, med unntak av “Hard Rein Woman”, der Torgeir By har skrevet teksten. Alle låtene er utviklet, arrangert og formet av bandet (noe det er lett å oppdage når du har gitt skiva noen runder).

Albumets tittel har en klokkeklar sammenheng med at bandet har sine 9 medlemmer, og at det inneholder 9 låter. Det er dessuten, og naturlig nok, delt på to sider. Det som normalt er side-A og side-B, er her delt opp i henholdsvis – Black Side og Blue Side, der black er den mer rock’n’rollbaserte, og blue den der bluesen er mer åpenbar.

I dag, lørdag trettende januar 2018, slipper altså Pulsator sin første langspiller. Bandet som så dagens lys allerede i 2012, da som kvintett, har tidligere gitt ut 2 EP-er, men her og nå er det deres blodferske LP – 9 som gjelder. Så da er det intet å lure på. La å gå rett på sak:

Black side åpner med “Italia Go Go”, og som tidligere antydet, hadde den krafta som skulle til for å fyre meg opp på et par sekunder, og sende meg fuksens ut i Mick Jagger-land. Låten treffer meg midt i min indre musikkmotor og animerer mitt giktbefengte legeme med energi og livslyst, og når musikken også setter full fyr i sjelen, er det umulig å holde noe tilbake. Når Frank synger som han gjør med et av ferdelandets hippeste orkester i ryggen, sier det seg selv at dette lover mer enn bra. Svarte fanden for en herlig låt! DET fine suget med masse fet gitar og alt som hører med når et nine-piece band i toppklassen slipper seg løs. Akkurat slik vi liker det. Det perfekte åpningssporet.

Vi fortsetter med “Love at First Sight” som trekkes i gang av en gira, godt påslått gitar, før det ender opp i drivet vi allerede nå kan fastslå er Pulsators nydelige varemerke. Det stråler av Herr Sæterhaug der han maner fram ordene uten tanke på å holde noe tilbake. Vi får old-school gitarsoloer, fete breaks og et ustoppelig driv av komp og blåsere. Det er svett. Det er deilig, og det beveger et musikkhjerte med stor hang til rock’n’roll.

“On These Streets” åpner med full pupp og ståpåvilje, før den elegant tas ned på den klassiske rockens hovedgate. Jeg har allerede forelsket meg i bandet. Samspillet og spillegleden de fremviser er like overbevisende som et hjerteinfarkt, og produksjonen som definerer óg får frem alt dette, så nydelig balansert, tar man snart av seg hatten for. Og du. Hver gang en gitarsolo hales igang, gjøres det nøyaktig sånn jeg alltid ønsker at det skal gjøres. Null dill, bare rett i fletta kjempetøft. Og den avslutninga… Forget about it.

Et riff verdig enhver mann med respekt for fjøla si, røsker “The Human Riff” kjapt og heftig på beina. Franks stemme er bare så utrolig genuin og selvsikker når han åpner kjeften, og bandet som hele tiden skjønner hans kompisisjoner, henger på som kjerringa på julekvelden – før det kommer et piano inn å gjør det hele til en musikalsk festaften, as in: “fyttikatta her var det trivelig”. Jeg kan nesten ikke få understreket nok hvor jævla imponert jeg er av denne gjengen. Denne låten bør ha reservert plass hos radiostasjonene rundt omkring. Og igjen: Gitarene. Gitarene. For faen!

Sist ut på Black Side kommer “Just Do Your Weepin'” som er en fullblods rocker med baller og alt annet nødvendig tilbehør. Litt boogie woogie ala AC/DC med The Blues Brother på slep, gjør susen når den svarte siden skal rundes av.
Jeg har rukket å bli usannsynlig glad i Frank Sæterhaughs utrolig tøffe rockestemme. Den mannen kunne stått i front av et hvilket som helst rockeband med respekt for seg selv… Så dures det på med orgel i Jon Lord-stil, store gitarsøyler oppleves som om de skulle henge over meg her jeg sitter å kakker tastatur, og hvis det fortsetter slik, må jeg snart ta meg en kalddusj.

Blue Side åpner med lange blåsere, vår mann har lagt stemmen mer i det blå lendet, han har funnet frem bluesharpa, og “Green Soap”, seig som tjære, valser bortetter storgata. Arrangementene er så fete at jeg nesten ramler av kontorstolen, og detaljerte variasjoner krydrer tilværelsen til en halvgammel sucker etter alt som swinger. Sæterhaugs låter holder høyt nivå. Jeg bøyer meg i både støv og hatt.

“Hard Rein Women” tar oss ytterligere ned i bluesens evigblåe vugge. Vi snakker groove og et sug kulere enn den Rose Panteren når han akkurat har fyrt siggen, og vi snakker selvsagt også – svarte faen for et band! Og igjen. Arrangementene. Disse gutta (og den ene dama) vet hva de holder på med. Det er så fett at jeg nekter å kjøre flere sammenligninger. Dette er Pulsator fra Tronheim. Det holder lenge det.

Let’s get funky brothers. Det er nesten så jeg begynner å lete etter Stevie Wonder og Stevie Ray Vaughan her jeg sitter fjetret, mindblown og klar som en hane på tåspissene. Vi er godt inne i “Deep Down Into the Blues”, og før vi vi vet ordet av det, kommer den hotteste saxsoloen på denne siden av Atlanteren, etterfulgt av gitarer, orgel, bassganger og en trommis som antagelig er Norges beste her og nå. Dette er en oppvisning i ting som swinger i groovets rette opprinnelse. Fy faen så heftig! 

“A Constuction Worker Blues” avrunder disse snart 40 minuttene med ren musikalske velvære. Jeg vet ikke om det er forskjell på en anleggsarbeiders sorg, og en annen manns, men denne kjennes inn til margen. Jeg kan se både King, Clapton og Page for mine øyne i det vi sakte beveger oss ut av Nine. En blåserekke et topptrimma Steely Dan verdig, legger storhet til komposisjonen, og jeg bukker pent før jeg reiser meg å forlater tastaturet. Takk for opplevelsen, ærede orkester.

Dette albumet som tok meg med storm etter få sekunder, bare vokser og vokser i takt med gjennomlyttingene. Og det vil ingen ende ta. Så om du trenger en åndelig tupp i ræva… løp å kjøp dette albumet i fullt jævla firsprang. Og hvis du ikke liker det, ja da skal du bare finne frem telefonen, og ringe det nærmeste pleiehjemmet. I rest my case, and my feet.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert