Mesterverket

Motorpsycho – The Tower (Rune Grammofon)

Norges ubestridte psykedeliske rocksjefer er ute med sitt tjuesjette studioalbum, om vi inkluderer The International Tussler Society og samarbeidsskiver med Jaga Jazzist og Ståle Storløkken. I tillegg har de gitt ut liveskiver, samleskiver- og bokser, samt en hel rekke EP’er og 7-tommere. Motorpsycho er rett og slett et produktivt band som tjueåtte år etter at de startet opp fortsatt er energiske, fulle av faen, og bare blir bedre og bedre. Jeg begynte å digge dem allerede tidlig på 90-tallet, da jeg hørte at min barndomskompis og tidligere nabo hadde flyttet til Trondheim og blitt medlem i bandet. Demon Box (1993) står som en bauta i norsk rock’n’roll-historie, og da de med dobbeltalbumet Timothy’s Monster (1994) også fikk musikkjournalisters oppmerksomhet her hjemme og rundt om i Europa, ble de trykket til mange nordmenns bryst.

Håkon ga seg sommeren 2005, og i et par år spilte gründerne Bent Sæther og Hans Magnus Ryan (Snah) uten fast trommeslager. På Black Hole/Blank Canvas (2006) spiller Sæther trommer på mange låter, og det var ikke før året etter at de gjorde Kenneth Kapstad fra Gåte til fast medlem. Det var ikke fritt for at jeg var skeptisk, men denne skepsisen gikk raskt over til euforisk takknemlighet. I Kapstad fikk de ikke bare en av landets beste trommiser, men i samme pakke Norges klart kuleste trommeslager. Men, med fjorårets Here Be Monster var det slutt, og Sæther/Snah måtte ut på ny trommisjakt. Han fant de i svensken Tomas Järmyr, via italienske Zu. Nå høres det veldig internasjonalt ut, men faktum er at Tomas har bodd i Trondheim i mange år, og stortrives i byen. Det å bli med i Motorpsycho sikret ham noen nye år på Svartlamoen og blant sine mange musikervenner. En av dem er Kenneth Kapstad, som han faktisk har et lite duo-prosjekt sammen med.

Men, en ting er å kjenne Kapstad, noe helt annet å skulle erstatte fyren. I løpet av de ti årene Kenneth spilte i Motorpsycho satt han sitt preg og merke på bandet, med sin særegne stil og heftige attityde. Järmyr spiller ikke som ham, og vil heller ikke forsøke på det. Det som er kjekt å konstatere etter noen runder med The Tower er at den nye trommisen virkelig vet hva han holder på med, og har en stil som passer utmerket til Sæther og Snah. Så, her er det bare å puste ut. Järmyr er redningen, og ikke problemet.

Tre av låtene på The Tower er spilt inn i Rancho De La Luna, midt i Mojave-ørkenen, et studio Sæther er spesielt kjent i, etter å å spilt inn de to siste Sugarfoot-skivene der. De har selvsagt stått for innspillingen selv, siden få om noen vet bedre hvordan Motorpsycho skal låte for at det skal bli fett, stilig, pent og kult, og har fått hjelp innimellom av Noah Shain og Dave Raphael. Ellers er de som vanlig self made, og som vanlig er det absolutt nada å utsette på produksjonen. Dette er rett og slett den beste produksjonen jeg noensinne har hørt fra det holdet, og ikke langt unna å være et album som blir å stå som malen andre må strekke seg etter. Og, jeg har ikke fått vinylen ennå, og kun streamet skiva. Coveret er Håkon Gullvågs “Babels Tårn”, og må sies å være den perfekte bruk av kunstverket, til dette kunstverket av et album.

Når det skjer endringer i bandkonstellasjoner fører det ofte til at det jobbes ekstra hardt for å bevise at “vi er faen ikke ferdige ennå!”, noe som kan gi et krampeaktig resultat fordi man vil for mye. At de har valgt å gi ut et dobbeltalbum førte til bange anelser på Senja, og at skiva varer i bortimot halvannen time er aldri godt nytt for en gammelpønker som synes at en halv time er mer enn nok. Men, etter bortimot ti runder med herligheten, altså femten timer The Tower, så har jeg konkludert med at det ikke er et sekund for mye. Hver tone, hvert riff, alle slagene på skarptromma, bassgangene til Sæther, soloene til Snah, alle partier, alle tema – alt MÅ være der, ingenting er overflødig. De siste skivene har vært temmelig foret med jazzelementer, og en av de umiddelbare endringene som har skjedd med Järmyr er at disse er færre, mens riffene er feitere og hyppigere. Allerede her har de truffet undertegnede bedre enn det de gjorde på f.eks. Here Be Monsters, og der traff de pinadø brukbart.

The skies are grey above our heads today
And everyone seems to hold their breath
The wolves are circling, looking for tender prey
The scent’s in the air, the smell of death

“The Tower” åpner ballet, og herrefred for en start vi får. Ei kosete barokkstemning, framkalt av fløyte og tangenter, luller oss til å tro at dette kan bli en behagelig reise, men allerede etter 43 sekunder kommer Sæther inn med verdens feteste fuzzbass, og da mener jeg verdens feteste. Sæther er en aktiv, allsidig og kreativ musiker og låtskriver, men for meg er han først og fremst en helt sjukt dyktig bassist. Jeg har vært så heldig å se Motorpsycho rundt ti ganger, mens jeg har sett Sugarfoot et par ganger, og hver gang ender jeg opp med å undres over hvor enkelt alt ser ut for ham. Når jeg vet at de i perioder øver 4-5 timer for dagen, så blir det mer forståelig, på samme vis som Messi har terpet på sine greier timesvis i mange år. Uansett, låten handler på mange måter om det gamle hippie-mantraet; kjærlighet kan overvinne krig og hat, og er å foretrekke 100 av 100 ganger. Eller, det burde være å foretrekke. Med ledere som ikke alltid tar kloke valg, og med krigsindustrien hengende over skuldra, skjer det at det dukker opp en Trump og en Kim Jong-un som er mer opptatt av ufred og kontroll enn at folk skal ha det bra. Versene går unna på catchy og fett vis, med en beat som får foten til å røre seg, og hodet til å bevege seg taktfast, mens de tar låten helt ned i refrengene, som et Yes eller Genesis som ved hjelp av få lyder forsøker å få oppmerksomheten vår. Og det lykkes så til de grader. Så presenterer Järmyr seg for første gang, bandet raser på etter sin lille hyllest til kjærligheten. Fram mot tredje og siste vers skjer det enormt mye i låten. De paraderer seg gjennom taktpartier, Snah legger på gitarer i begge kanalene, vår nye venn må hamre på for å henge med, og Sæther toucher borti alle punkter på halsen på sin Rickenbacker 4001, eventuelt sin gamle Fender Precision. Tre minutter med kontrollert herjing kulminerer i en bønn i håp om å få gode ledere til å styre oss, og en himmelsk vakker gjentakelse av refrenget. 

Så skrur til til på tight-knappen, riffene blir mer brutale, og vi havner i “Bartok of the Universe”. Det er tungt og seigt, men straks Sæther begynner å synge blir det mer ro i rekkene, med tostemt vokal og fine koringer. Jeg tar meg i å tenke at dette minner om Rush som canadierne var midt på 70-tallet rundt Caress of Steel, samtidig som det er noe vestkyst-aktig her, noe poppete og lett for øret. Yes-linken dukker stadig opp, men det gjør sannelig seigere referanser som våre egne Spidergawd og Blue Öyster Cult. Og, siden det er nevnt – Järmyr er allerede her akseptert. Faen, for en jobb han gjør. Takk! Jeg sitter igjen med en følelse av at låten lefler litt med bibelske tema, som undergang og en usikker framtid, og koringen som funker som et slags georgisk mannskor underbygger den dystre stemningen. Igjen er det taktskifter i de instrumentale partiene, og igjen er det så mye liv i låten at det aldri blir kjedelig.

Motorpsycho er mer eklektisk enn noensinne denne gang, og opererer innen de aller fleste rocksjangre her. Den første låten jeg hørte fra skiva var “A.S.F.E.”, A Song For Everyone, da den ble sluppet i slutten av august. Vi snakker muligens om den mest straighte låten på albumet, men straight i Motorpsychos verden er crazy og galematias i andres. De åpner som Black Sabbath gjorde det for førti år siden, og fortsetter med effektfull vokal der Sæther roper ut sine melding, og får svar som “Look out” og “C’mon”. Dette er hard rock’n’roll på det viset UFO og Alice Cooper leverte i hine harde dager. Men, bare hardere, røffere, kvassere og mer intenst. Og selvsagt med MP-stemplet solid plantet i alle låtens partier, fra det harmoniske “There’s a song for everyone” midtveis til den hesblesende avslutningen over samme tema. “A.S.F.E.” blir garantert en radio-gjenganger i løpet av årene, og det kjenner jeg er helt på sin plass.

Intrepid explorer
Ever onwards seeking things you’ve never seen
Intrepid explorer
Going out to have a look into the dark within

Ett par-og-tyve minutter inn i albumet, etter det som normalt kjennetegner den totale lengden til ei gjennomsnittlig hardcore- eller punkskive, er vi passe varme under topplokket og klare for den videre reisen i det særegne universet til de trøndske mesterne. Fortsettelsen heter “Intrepid Explorer”, og når vi beveger oss inn i de ukjente sfærer så er det naturligvis med en melodi som utfordrer rockens grenser. Järmyr beviser at han er herre over symbalene sine, og at jazzvispene ikke er fremmed for ham. Hans Magnus kjæler med strengene, Sæther henter fram den veneste stemmen, og så begynner det å skje saker og ting når låten runder treminuttersmerket. Det drones, låten blir repetitiv og melodien tårner seg opp de neste fem minuttene, for så å nærmest fade ut det siste minuttet.

Med “Stardust” får vi en lekker og vakker liten låt i Crosby, Stills & Nash-innpakning. Vestkystrock, pen og pyntelig gitartraktering, og pur kos for Sæther/Järmyr. Men, misforstå meg rett, dette er på ingen måte et hvileskjær. Heller et nødvendig innfall som gir oss sjansen til å hente oss inn etter en heidundrende halvtime. Jeg oppfatter låten som et innspill i flyktningedebatten som pågår i Europa i disse dager, der stjernestøv blir et språklig bilde på oss mennesker. Vi er rimelig like, gitt, om vi kommer fra Syria, Afghanistan eller Norge, og ikke under noen omstendigheter å betrakte som aliens. Dette er dessuten låten som lett kunne ha vært plassert på et av bandets 90-tallsalbum, som Timothy’s Monster, og bekrefter det faktum at Motorpsycho alltid har beholdt røttene sine, selv om de har eksperimentert i alle retninger. En fantastisk vakker liten sang.

Det er vanskelig å velge seg en favorittlåt på skiva, og føles litt som stikke bestekompisen i ryggen i forsøket på ågjøre så. Allikevel kan jeg ikke fri meg fra å trekke fram “In Every Dream Home”, ene og alene fordi det er en av de feteste låtene jeg har hørt på år og dag. Laidback, samtidig som alle tre er framoverlent så til de grader, hissige som djevelen sjøl, men totalt inne i instrumentene sine, tre karer som imponerer og kjører på etter tur, men definitivt en enhet som drar lasset sammen. Låten inneholder dessuten så mange lag at jeg i løpet av 8:23 sangen varer får assosiasjoner til Jethro Tull, Sufjan Stevens (!) og Led Zeppelin, og sannelig er det ikke elementer her som hyler ut Alice In Chains og andre herligheter fra Seattles 90-tallsgrupper. Det Snah driver med her er det så høy klasse over at Motorpsycho jeg må klype meg i armen for å tro at de har kommet så langt. Gitaren hamrer budskapet inn i oss, godt hjulpet av buldringen til Bent og hamringen til Tomas. Det er ingen over dem i segmentet de driver og opererer i, og det er knapt noen ved deres side. Teksten kan ved første lytt virke litt banal, eller enkel om du vil, men er definitivt det motsatte. Når Sæther messer “We run this world on greed and fear, now it’s to grab, it’s not to share. In every dream home there’s a dream of something else“, så er de farlig nær sannheten. Grådighet, penger og egoisme råder kula vår i større og større grad, og vi virker å aldri bli fornøyde med tingenes tilstand. Vi må ha mer. Karene har rett og slett kreert en ny sjanger her. Psych-grunge-hippie-progg-rock’n’roll. Faen i helvete for en låt!

For å roe ned stemningen tyr trioen igjen til countryrock av det lekre slaget. Lett og ledig i formen, med sommerbrisen blåsende ut av høyttalerne, tar de oss med til California ved hjelp av “The Maypole”. En form for tårn, kanskje best kjent for oss nordmenn i form av St.Hans-bål og den svenske midtsommernatta, og nok sang som tenderer til det ur-religiøse og mytiske. Festen er i gang, det er hedenske tilstander, Pen lurer i bakgrunnen, og begjæret ligger i lufta. Er det rart karene spiller lystig i vei? Trenger dere tips til låter som passer inn på spillelista som hyller sommeren så trenger dere ikke lete lenger. “The Maypole” hører like naturlig til der som “White Christmas” på spillelista du drar på med når 24.desember nærmer seg.

Come to Malibu
The Pacific air will let you disappear
Hear the music of the spheres
Feel the canyon heat
Such a magic scene
So benign, serene: evergreen

Albumets første mastodont er døpt “A Pacific Sonata”, og var vi på vestkysten i løpet av “The Maypole”, så ligger vi nå langt ute i San Fransisco Bay, i en sytti fots seilskute, og nyter livet. Det er riktignok sang her, men med lange instrumentelle partier sorterer låten definitivt under sonate-paraplyen. Igjen får vi servert en låt som nærmest er for en klassisk komposisjon å regne. Etter at sangen er avsluttet, inkludert et lekent instrumental-parti, tar låten ei ny retning. Stillehavsvindene og den godartede stemningen går over i partiet bandet har kalt for “Stunt Road”, og progrockerne i dem overtar. Temaet males ut, tonene til Hans Magnus tynes maksimalt, og vi skjønner at Järmyr har drevet på med sin jazz. Sæther kan spille alt som måtte være på sine basser, og styrer melodien i alle slags retninger. I dag, 30.september, viser gradestokken 25 grader Celsius, det er vindstille her i Torsken, og egentlig burde jeg ha ligget ute på verandaen med en sigg i kjeften og ei iskald øl i neven. Denne sonaten hadde i så måte vært det optimale soundtrack. 

“The Cuckoo” får oss inn på det rocka sporet igjen, og nok en gang er det bredbeinte riff å høre fra Snah. Sæther synger som en dramatisk helt, og som gjøken trenger låten seg på oss. Igjen, man kan liksom ikke velge favoritter blant sine barn, men denne rakkeren må trekkes fram. Låten ble umiddelbart en av mine favoritter, med sin sjangermiksing og sine ulike partier som alle er direkte delikate og stilige. Skulle du være av typen som streamer musikk, og ikke er fremmed for å skippe låtene før de er ferdig så er rådet herfra klart: gi faen! Låten må høres fra start til slutt, for her skjer det litt av hvert. Black Sabbath og Yes møter Rush hjemme hos King Crimson. Og der er allerede Soundgarden.

Hoist the sail on the ship of fools
Sail away on a breeze so cool
Never surrender

Albumets andre virkelige mastodont avslutter ballet. “Ship Of Fools” er den perfekte avrundingen på dette mesterverket. Godt og vel ett minutt med klokkespill fungerer som intro til Snahs riff, og da er ikke Sæther og Järmyr sene om å hive seg på. På mange måter fanger låten essensen i alt de har hatt å by på denne gangen. Rocka nok til å passere for de som er avhengige av litt trøkk i musikken, melodiøst i massevis og lett i øret for pop-entusiastene, og såpass progressiv at menigheten får sitt og mer til. Budskapet er klokkeklart, og oppsummerer Motopsychos budskap: gi aldri opp. Tåpene regjerer muligens, regjeringer styres av markedskreftene, men en gang, en gang kan vi heise seil og sende dem avgårde dit de hører hjemme. Vi må bare sørge for å ikke bli med det skipet. Og, bare for å sementere det grunnleggende inntrykket mitt etter å ha levd med The Tower i et par uker – alle tre er i toppform også her, de briljerer, koser seg og skaper ei stemning som sitter i lenge etter at at Sæther har sunget ut om at han aldri vil bli mannskap på skipet med tåper. 

Jeg har alltid elsket det Motorpsycho gjorde på 90-tallet, jeg satte stor pris på bandet i perioden batteristen het Kenneth Kapstad, men jeg tror sannelig The Tower er bandets virkelige mesterverk. Bent Sæther og Hans Magnus Ryan vil til evig tid stå som påler og representanter for det fineste i norsk rock, og slutter aldri å imponere. Blir de ikke lei av å øve utallige timer? Hvor henter de energien fra? Hvordan i alle dager er det mulig å “finne seg selv opp på nytt” så mange ganger? Og, hvordan er det mulig å få inn en suveren og perfekt trommeslager for tredje gang? Jeg er sikker på at vi vil se bandet førtiende og femtiende skive før de sier takk for seg, og at mine barnebarn vil bli foret med The Tower når den tid kommer. Takk, Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr. Takk Motorpsycho!

Èn kommentar

  1. Håvard

    «…Skulle du være av typen som streamer musikk, og ikke er fremmed for å skippe låtene før de er ferdig så er rådet herfra klart: gi faen! Låten må høres fra start til slutt…»

    Sånn skal det sies!

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert