Midnite Son – Hotline (Backbeat Records/Bukta Records)

Historien bak dette albumet er egentlig for vond til å fortelle, men samtidig så er det umulig å omtale Hotline uten at den er kjent. Henry Johnsen var en respektert og særdeles dyktig musiker som har herjet Tromsøs rock’n’roll-scener de siste 10-12 årene, først og fremst med bandene sine, The Considerate Lovers og The Northern Lies. Men, han var óg en meget, meget dyktig singer/songwriter som gjerne klasket til med fete coverversjoner av Oblivians- og Reigning Sound-låter, alltid med sitt særpreg og sin kule stemme. Tidligere i år var han gjest her hos oss i The Wilhelmsens etter at The Northern Lies slapp sitt knakende sterke andrealbum, White Desert Blues, et møte som fortalte meg at han var min musikalske tvilling når det kommer rock’n’roll-favoritter.

Jeg hørte om kreftsykdommen hans på senvinteren, og konstaterte at Northern Lies måtte avlyse konserten de skulle spille under Festspillene i Nord-Norge. Gleden, og håpet, var derfor stor da jeg skjønte at de skulle spille under Buktafestivalen i sommer. Det var ikke vanskelig å se at det var en kraftig redusert Johnsen som stod på scena, men det han og hans bandkumpaner leverte var så innihelvete bunnsolid, morsomt og kult at alt det kjipe forsvant som dugg for den nydelige sola som herjet i Tromsø denne helga. Senere hørte jeg at han hadde spilt inn noen låter i studio, til et slags soloprosjekt, så det begynte å snike seg inn en tanke om at sykdommen kanskje ble holdt i sjakk på et vis.

20.november skrev Henry en status på Facebook som var djevelsk sterk kost, og som en gang for alle bekreftet at det dessverre gikk mot slutten. Her nevnte han at det ble vanskelig å fullføre de låtene han tidligere på høsten hadde jobbet med i studio, og det var i forlengelsen av dette at noen herlige tromsømusikere fant ut at det skulle de faensteike gjøre noe med. Ariel Joshua, den knakende flotte musikeren og produsenten, tok sammen med like fabelaktige Ottar Tøllefsen (keyboards – bl.a. The Late Great og The Fat Rats), Blårock-kollega og venn Isak Harbitz (trommer – The Modern Times og Beach Bitches), tidligere bandkollega Torbjørn Andersen (bass – The Considerate Lovers) og vennen Tom Harder Hansen (gitar på “Reverb City” og produksjon – soloartist og medlem i Vishnu) umiddelbart kontakt med Henry og sa at de ville møtes i Kysten Studio den påfølgende dagen for å prøve å ferdigstille skiva.

Planen var at karene skulle gjøre en siste jobb med kompene, og flikke der det måtte flikkes, så overraskelsen var stor da Henry bestemte seg for å være med. Han kunne knapt stå på beina, men hengte gitaren rundt nakken, spilte som en gud og sang som den stjerna han var, i tre samfulle timer. Alle låtene ble spilt inn, i strekk, uten pauser, og med en guts som få gjør etter ham selv i topp shape. Om ikke det er imponerende, får fram gåshuden og forteller en hel verden at vi her har å gjøre med en rocker av rang, så vet ikke jeg. Hatten av. We salute you.

Som om ikke det var nok så ville John-Kristian Dalseth (fotograf), Sigurd S. Ovesen (design) og Andreas Johansen (design) bidra med å gjøre coveret så kult som overhode mulig, noe de har lyktes med til de grader. Henry hadde et par små krav, som at han skulle fotograferes i finstasen og sitte i en lenestol med en rød telefon ved sin side, noe som så definitivt viste seg å være de riktige kravene. Vi snakker så til de grader om Hotline her, og tankene flytter seg raskt til idéen om at han bare venter på en siste telefon fra karen i himmelen. Budskapet er kruttsterkt, samtidig som Henry ser så kul og avslappet ut at det grenser til det absurde. 

Til slutt måtte jo albumet presses og gis ut, og her var Robert Dyrnes og kona Kari Westergaard instrumentelle, so to speak. Backbeat og Buktafestivalen begynner å få et betydelig “navn”, og med sitt tyngste press fikk de flyttet pressingen av Midnite Son helt fremst i køa. Normalt er det mange måneder ventetid, men allerede 16.desember var vinylen å finne på Backbeat. Da var som kjent Henry ikke med oss lengre, men om han sitter der oppe sammen med Elvis, Lemmy og Lux Interior og betrakter oss, så ble han nok varm om hjertet da han så responsen skiva fikk. De ti låtene sitter som et skudd, og jeg vet at jeg ikke er den eneste som har hatt ekstreme problemer med å komme meg gjennom hele albumet uten å havne i tårevåte forhold, med hikstingen på lur. Men nå har jeg altså endelig klart å manne meg opp, plassere stiften ømt nedpå vinylen, og ikke minst spille meg gjennom skiva så mange ganger at jeg har gjort meg opp ei passe kvalifisert mening om hva det er vi får servert.

Henry Johnsen

Foto: Danny Pellicer

Albumet åpner med låten “Good Times/Bad Times”, og jeg skjønner at vi skrur opp ganske så mange knepp på rock’n’roll-skalaen i forhold til hans kjære The Northern Lies. Her er vi mer eller mindre tilbake til det Henry gjorde med The Conciderate Lovers, nemlig garasjerock med baller, men her ispedd fett orgelspill fra Tøllefsen sine hender. Ottar fortalte meg i sommer, etter at han hadde spilt keyboards for Sunshine Reverberation under settet de hadde på Little Henrik-scena, at han akkurat hadde kjøpt seg et Nord Electro fordi det låt og så så djevelsk kult ut under en konsert med Jepp Sennep tidligere på året. At han nå, etter et lite år med sitt røde instrument, høres ut som om han aldri har gjort annet er pinadø tøft. Tøffe og kledelige er dessuten dobbeltslagene Harbitz har puttet inn i takta. Men, faen folkens, hør på Henry da! Hadde denne låten vært gitt ut i 1967 så hadde han gått rundt i Londons gater med et haleheng av blodfans etter seg. Dette er rock’n’roll på sitt tøffeste. Og her fortsetter det bare, tro dere meg. “Electric Ladyboyland” (hehe.. det er tittelen sin det) roer litt ned på tempoet, men gitaren til Henry er ladet med all verdens fuzz og reverb, og han synger akkurat så kult som bare han kan. Den mest undervurderte rockstemmen her til lands, lett. Han sa en gang til meg at jeg og han var blant de få som mente at Christian Sandaker (Camaros, Gringo Bandido) har den kuleste stemmen her til lands. Det jeg aldri fikk sagt til ham er at jeg mener han er den som kommer nærmest Haldens store sønn. Her gjør han det han ofte gjør; synger helt på grensa til at stemmen sprekker, med det som resultat at stemmen blir akkurat like skakk og forvrengt som gitaren.

Så tar karene turen inn i bluesens verden, så skramlete og heftig at grensa til rocken overtredes. “Blood Feud” er smått stakkato, intens som fy, buldrende og skramlende, og Andersen/Harbitz må finne fram til tempoegenskapene sine for å henge med. Åpningen på dette mesterverket er altså akkurat så variert og stilig som jeg hadde våget håpe på, og når så “One-Track Mind” kommer i gang er det bare å åpne slusene. En laidback, mollstemt og nydelig melodi som nok er min første virkelige favoritt fra skiva. Når jeg tenker på at vi ikke skal få æren av å høre flere nye låter signert Henry Johnsen blir jeg så usigelig trist at jeg må konsentrere meg om å lytte videre.

Some people wanna get on board for the ride now
Some people wanna make me change direction
You know I’ve been all alone and fainted
I want stop ’till we finally meet

Nå skulle Henry ha sendt meg en tekstmelding der han påpeker feilsiteringer, forteller at jeg ikke helt har hørt hva han har sunget, og at det er pga hans slurvete diksjon. Det gjorde han ved forrige korsvei, da White Desert Blues ble omtalt, og slengte på at han var imponert over hva jeg hadde fått med meg. Han påstod at han var mye dårligere enn meg til å høre hva som ble sunget, og at det ikke var få låter han hadde sunget heftig feil på opp gjennom årene. Allikevel, mitt sitat her er vel i nærheten av det han melder, og det er sterk kost, situasjonen tatt i betraktning eller ei.

“Johanna” avrunder side A, en låt som sparker grundig garasjerockballe. Her oser det Oblivians lang vei, et band jeg vet at han digget hemningsløst. Igjen popper et aldri så lite minne fram, da han under Buktafestivalen i 2013 kom bort til meg og sa at omtalen av Oblivians sitt album Desperation var den kuleste anmeldelsen han hadde lest på lang tid. Artig med skryt fra en kar jeg bare var på hils med, og som jeg dessuten visste var i besittelse av en utsøkt musikksmak. “Johanna” har blitt en låt som kommer til å skvises inn på alle mine spillelister der garasjerock og rock’n’roll er tema. En virkelig grumlåt.

B-siden åpner med albumets mest melodiøse øyeblikk, “Soul Searcher, Mind Mover”. Ottar ligger kledelig i bakgrunnen og herjer, kompet dunker ufortrødent i vei, mens Henry mer eller mindre messer ut meldingene, før låten kulminerer i en kruttsterk gitarsolo. Vi snakker med andre ord om en kar som var langt mer enn en brukbar gitarist. Så, uten noe som minner om et pusterom mellom låtene, fyres “Reverb City” i gang. Funky, fett og dritstilig duger som beskrivelse av denne låten som igjen bekrefter at vi snakker om en ferdigutviklet garasjerockhelt som kunne sitt fag. Noen “Wuhu”-er her og der gjør seg, og soloen til Harder Hansen er ferdig vare og utsøkt.

Med “Easy To Talk” roes det igjen ned, på nøyaktig det stedet jeg trenger en liten pust i bakken. Allikevel er det et gitarøs her, et seigt og tungt komp, og en energisk vokalist som gir mer enn nok til at det er noe dyrisk å spore hele veien. Dette er låten jeg under en konsert aldri ville ha forlatt for å kjøpe meg en ny øl, eller viske noen ord i øret til sidemannen min, for her snakker vi om garasjerock av sorten som gjør at man spisser ører og gir honnør til bandet. “Cryogenic Man” er i mitt hode låten med den klareste referansen til den kjipe tilstanden Henry var i. Kryogenisk mann tror jeg refererer til kryogenisk nedfrysning av mennesker som dør, i håp om å kunne vekke dem opp en gang i fremtiden når vitenskapen kan kurerer årsaken til dødsfallet. Her minner Midnite Son meg om Dream Syndicate, eller enda mer om Steve Wynn, med en slags skitten pop/poppa ørkenrock som er riffbasert og så iørefallende at den fester seg i hjernen umiddelbart.

Innimellom låtene hører vi Henry komme med kjappe meldinger til resten av bandet, noe som bare understreker at vi her nærmest snakker om et livealbum. En “take”, rett i opptakeren, og ferdig vare uten noe tullball. Etter “Blues Hell”, avslutningssporet, kommer det sågar hyl, skryt til bandet, og meldinger som setter seg så dypt i hjerterota som mulig:
Whuu! Oh, yeah! 10 låta. Yes! Fan-fucking-tastic, boys. Fy faen det her var kult, det her betyr mye, ass. Sykt brae folk..
At denne låten til evig tid vil stå som den siste Henry Johnsen spilte inn, gjør at den allerede har fått sin helt unike status her i gården. Han synger så heftig, spiller så kult og intenst, og gjennomfører altså albumet så til de grader heftig, at jeg ikke kan annet enn å sette på skiva igjen. Og igjen.

Det tok sin tid før jeg mannet meg opp og ruslet ned i kjelleren til stereoen og platesamlingen min, for å sette på denne skiva. Det som da møtte meg av lyd ut av høyttalerne var altså det sterkeste musikalske kruttet jeg kom over i 2016. Som alle skjønner så ble Hotline sluppet kun dager før jul, og kommer følgelig ikke med på noen lister, der den forøvrig hører hjemme helt i toppen. At skiva dessuten er trykt i et svært så begrenset opplag (jeg tror jeg leste 300 et sted) gjør dessuten sitt til at de store massene neppe vil få høre denne herligheten før den foreligger i Spotify eller Tidal. Men, det kan jeg si dere; gled dere, for dette er garasjerockkunst. Hverken mer eller mindre. RIP, du herlige rocker..

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert