Misantroper til å bli glad i

The Good The Bad And The Zugly – Misanthropical House (Fysisk Format)

Bandet Little Steven beskrev som verdens verste band etter å ha sett dem spille i karenes andre hjem, Last Train i Oslo, er ute med sitt tredje album i dag. De fulgte opp en av tidenes sterkeste debuter her til lands, Anti World Music (2013), med nesten like sterke Hadeland Hardcore (2015), og har med Misanthropical House fullført en trippel som det blir svært vanskelig å toppe for kommende generasjoner hardcoreband. Oslobandet, som består av fem tilflytta karer fra Hadeland, har siden de startet kjørt på med kompromissløs, energisk og pønka rock’n’roll, i tradisjonen etter band som Turboneger og Gluecifer. Skandirock. Hadeland hardcore. Skitten kåt garasjepønk. Kjært barn har mange navn, og denne kvintetten kler dem alle.

Ivar Nikolaisen (vokal), Eirik Melstrøm (gitar/kor), Magne Vannebo (trommer/kor), Kim Skaug (gitar/kor)og, selvsagt, Zugly aka Lars Gulbrandsen (bass/kor) hadde ei samling i Toproom Studio på Hadeland i fjor sommer, banket inn tolv heftige låter som så ble mixet av Anders Nordengen i Nabolaget i Oslo utpå høsten, og litt senere på høsten sørget Ruben Willem for at masteringen var på plass. Resultatet av all jobbingen ble altså til denne perla av et album de døpte for Misanthropical House, sånn bortimot det kuleste jeg har hørt av skandirock siden Hellacopters og Glucifer herjet på sitt beste. De har fått med seg venner som Ellen Gulbrandsen, Per Kristian Aronsen, Tommy Akerholt og produsent Anders Nordengen til koring der det hører hjemme, og Fysisk Format er fortsatt med på laget og gir ut herligheten. At de har fått støtte til utgivelsen fra Kulturfondet og Fond for Lyd og Bilde beviser bare at de er våkne der i gården, og har sans for dødsfet rock’n’roll. Sånn liker vi.

Skiva gis ut på cd og lekker, grønn vinyl, mens coveret er et kapittel for seg selv. Flu Hartbergs strålende strek har bevegd seg over samfulle 30 cm x 30 cm, der alskens raringer og originaler er tegnet inn i et hus. Om det er en skrudd variant av Jaglands norske hus skal være usagt, men oljen som tyter ut av pipa antyder langt på vei nettopp det. Låttitlene på baksiden er tegnet og skyggelagt på det viset jeg og utallige ungdommer på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet drev på med. Litt inspirert av taggingen som kom sigende over Atlanteren, noe påvirket av heavy metal-cover, og ikke så rent lite motivert av hip hop-kulturen som var i sin spede barndom da. Årets festligste cover kom altså allerede i januar.

Så, hva er det som gjør at kvintetten leverer knallskiver på løpende bånd? Jeg har pratet med folk som mener at de lager den samme låten om og om igjen, men vet at de tar feil, og selv om den låten skulle være knall så er det altså feil. De pøser på med så mye støy, vræl og energi at man blir litt slått i bakken og gir seg hen til dem, sier andre, og nærmer seg sannheten. I løpet av de siste ukene har jeg spilt skiva høyt for ganske mange i min umiddelbare nærhet, på jobb, hjemme og i transitt, som regel i bilen, da. Ungdom, unge voksne, voksne og godt voksne, og gledelig nok så finner jeg folk i alle alderslag som digger The Good the Bad & the Zugly. Og her tenker jeg noe av genialiteten til karene befinner seg.

Tematikken er ofte tilsynelatende ironisk, sarkastisk og tungt humoristisk, men, bare tilsynelatende. Selvsagt er en del av grunnlaget at rock’n’roll skal være morsomt, seriøsiteten “så der”, og et av målene at folk skal trekke på smilebåndet om ikke annet. Allikevel, når de synger om arroganse og selvopptatthet på åpningssporet “H-Bomb”, hemoroider som gror fram i rass-tuten til middelaldrende menn i den latterlig kule singelen “Vik Bak Meg Satan”, den selvransakende, åpenhjertige og biografiske “I Lied About Being a Hardcore Man”, såkalte self made-menn i “West Coast Exile”, knalliser som skryter i sosiale medier hver gang de reiser på lange, forurensende turer rundt om på planeten i beintøffe “international Asshole”, eller det som kan minne om et hat mot quiz’ere i hysteriske “I Need a Place to Drink”, så aner jeg et alvor bak det hele. Alt dette er det lett å la seg irritere over, om man er i det moduset, og beviser om ikke annet at i-landsproblemer er problematiske nok.

Variasjonen i låtene er som jeg antydet ganske så heftig, selv om tempo, riff, tunge komp, høyintens vokal og heftig koring stort sett hele veien er de viktigste ingrediensene. Åpningssporet “H-Bomb” og den påfølgende “Mindlessness” (det er tittelen sin, det) og avslutningssporet “Going Nowhere Fast” er de mest åpenbare hardcore-låtene. Nært beslektet med SST Records-band som Black Flag, Meat Puppets og Dinosaur Jr kjører de på med høyoktan-rock, fett og tungst. Samtidig er masse snop her for alle som digger seig og rifftung rock fra 70-tallet. “Vik Bak Meg Satan”, “International Asshole” og “It’s a Jungle Out There in the Forest” er gode eksempler på at de har hørt sin KISS og Alice Cooper. 

“I Need a Place to Drink” er scandirock på sitt beste, og sånn bortimot like fet er “Wwid” (What Would I Do), som handler om hva Fanden man skulle ha tatt seg til om man var født før rock’n’roll. Skulle man ha lest ei bok, liksom? Ha vandret på endeløse spaserturer? Eller, enda verre, hva skulle man ha gjort uten mugger, brændevin eller Ibux? Vi kan på mange måter prise oss lykkelig for at vi lever i dag og ikke i 1937. Som om ikke dette skulle være et tungt nok bevis på at The Good the Bad & the Zugly er på rock’n’roll-tokt der de favner rimelig bredt, så klasker de altså til med en slags ballade óg. “Sickness Unto Death” åpner med et vrengt fingerspill, før gitar #2 kommer inn som om det er J Mascis i kose-lune som er i studio, og deretter øser de bare på med melodiøs og deilig rock. At de på flere låter veksler mellom engelsk og norsk er med på å krydre ei allerede vel tilberedt skive så det hele smaker fortreffelig.

Liker du ikke Misanthropical House så er sjansen stor for at rock’n’roll ikke er noe for deg. Prøv Barry Manillow eller Cindy Lauper. 

22.februar byr The Good the Bad & the Zugly opp til fest på Bastard Bar i Tromsø, og som om ikke det er nok så har de hardcore-heltene i Rumblin’ Retards med som oppvarmere. Hvis du befinner deg i Nord-Norge og ikke tar turen til byens kuleste rockekjeller denne torsdagskvelden så bommer du kraftig på dine prioriteringer.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert