Når Jazz Blir Pop, og Pop Blir Stor Kunst

Ellen Andrea Wang – Blank Out (Jazzland Recordings)

Det er ikke tvil om at pelsen reiste seg første gangen jeg klikket på lytterlenken til bassist og vokalist Ellen Andrea Wangs nye album Blank Out. Helt umiddelbart fikk jeg den følelsen jeg fikk for 30 år siden da jeg kom hjem med Terje Rypdals ferske album Blue. Her snakker vi stemning og ikke minst den følelsen Bjørn Kjellemyr og Audun Kleive kan vekke når de går i gang å skaper atmosfæren Terje så genialt kan kompletere med sine unike landskaper.

Men, her snakker vi altså om bassisten, komponisten og sangeren Ellen Andrea Wang og hennes to medsammensvorne og helt latterlig kompetente muskanter Andreas Ulvo på tangenter, og Erland Dahlen på trommer. Om mine høyst subjektive vibrasjoner er reelle eller ikke når det kommer til Blue og Rypdal (Rypdals gjennomskjærende gitar mangler selvsagt her, men blir erstattet av andre elementer), er i alle fall denne trioens kunstneriske kompetanse fullt på høyde med alle mine enorme opplevelser for temmelig nøyaktig tredve år siden. Og det beste av alt er at her er vi befinner vi oss i et høyst moderne, og samtidig tidløst, lydbilde. Tidløst som i stemningsfullt, heftig og rått, og moderne som i miksen av fremoverlente popmelodier satt inn i en eksperimentel og helt avsindig flott struktur, og dessuten helt eminent instrumentering i denne strålende musikalske topografien. Wang maler til tider inspirerende abstrakt, for så i neste omgang å svinge penselen så figurativt at det ene etter det andre bildet dukker opp i mine indre korridorer, og nesten tar pusten fra meg.

Blank Out er artistens andre utgivelse. Hun debuterte med den kritikerroste Diving for tre år siden i 2014, noe som kort tid etter resulterte i at hun ble headhuntet av den helt umulig eminente trommisen Manu Katché, og ble med han på en aldri så liten verdensturné. Katche er kanskje best kjent for å ha jobbet med folk som Peter Gabriel (det er der jeg kjenner han aller best fra), Sting og Joni Mitchell. Wang her gjennom det siste året spilt med både Sting og Marilyn Mazur, i tillegg til sine egne band EAW og Pixel. I fjor utnevnte sågar prestisjetung The Guardian henne som en av dagens mest interessante jazzmusikere, noe det for meg er helt umulig å være uenig med dem i. Denne kvinnen er rett og slett helt rå, og minst like imponerende.

Ellen Andrea Wang sier at “Selve utformingen av Blank Out har vært et viktig og ikke minst spennende prosjekt”. Og hun fortsetter med at “Tekstene er blitt til i samarbeid med tekstforfatter Martin Hagfors og musikken ble spilt inn i studio i løpet av bare noen få dager”. Så sier hun at “Jeg tenker at Blank Out handler om at vi noen ganger har lyst til å slette eller fjerne (blanke ut) det som er vanskelig, men at det enkle ikke alltid er det beste. Noen ganger må vi bare stå i det og ta ansvar”. Selv har jeg antagelig svart belte i å forsøke på en sletting av elendighet som har dukket opp i kjølvannet av mindre intelligente handlinger, men har selvsagt oppdaget at den “erase-knappen” ikke er å finne noen steder hverken på kroppen eller der inne i skallen et sted. Ikke med mindre man er villig til å lobotomere seg, og det er såvidt jeg kan begripe et noe drastisk tiltak, så… Ellen er inne på noe her. Musikalsk er hun til de grader inne på noe her, og det har jeg tenkt å si noen ord om, hvis du orker å lese de neste setningene som kommer like etter dette flotte bildet av kunstneren.

Foto: Solveig Wang

Albumet åpner med låta “Peace Prize”, og det var her jeg så lykksalig ble sendt tilbake tredve år og inn i en atmosfære som var nokså lik den jeg opplevde da Blue herjet med meg som verst. Det er denne ensomme stemningen storbyen ofte fremkaller når natta ligger svart og neonlysene er det eneste som har en puls. Men her er vår kvinne i passkontrollen om vi skal tro lyrikken, og når det lett drømmende introen ramler inn i en rytmikk det bare er til å glise av, tikker også den dynamiske naturen som ofte dukker opp gjennom skiva inn. Det er groove, presisjon og timing på høyt nivå, og Wang synger både vakkert og indig med sin karakteristiske røst som rett som det er tar oss inn i svevende partier det fint går an å kjenne igjen fra tiden da jeg hørte mest på musikk i det vi den gang kalte fusion. Dette er intet mindre en tøft, vakkert og imponerende bra. Stemmen minner meg om en annen jeg ikke klarer helt å plassere, men i enkelte vendinger tenker jeg kanskje litt på en ung Rickie Lee Jones, kanskje til og med backet av fantastiske Weather Report minus Wayne Shorter.

Neste ut er “Bad Blood” som er ganske tung på foten fra første takt, men som gjennom sin luftige fremtoning, sin organiske dynamikk, likevel er temmelig listig. Bassen danser lekent og tungt, sexy og mystisk i rytmene og figurene den fabelaktige Erland Dahlen tryller, like mye som han jobber frem, bak trommesettet. Dette er en magisk kombinasjon av akustiske elementer som likevel fremstår like elektriske som den generatoren krafta alle neonlysene jeg nevte tidligere trenger for å pulsere. Melodien er både utfordrene og genial, og gjør sitt til at denne herren kan sitte godt tilbakelent å bare glise i ren begeistring. Dette er akkurat nok jazz til å kunne kalles pop, og nok pop til å kunne kalles jazz. En perfekt symbiose av stilarter som lenge har ventet på å forenes i et selskap som dette.

“A Change of Heart” er bare dødsens blodfet, for å bruke et gamelt utrykk ofte brukt blant likesinnede i Tromsø på tampen av ’80-tallet. Wang og hennes kumpaner lykkes 100% i å skape et helt nydelig groove som er like tungt som det er luftig, drømmende og melodiøst. Det er noen helt nydelige overganger på akkordfronten som bare treffer meg rett i hjertet her. F.eks når hun synger “Cause i can’t feel your love anymore” på tampen av noe vi må kunne kalle et refreng. Helt herlig låt dette. den svinger óg setter tankene i bevegelse.

Så kommer vi til en komposisjon kalt “Heaven”. Bare trommene her er verdt en million dollar. Skal du noensinne høre følsomhet på en skarp, er det dette du skal lytte til, og når atmosfærene bygges opp i det samme vektløse momentet, av den godeste Andreas Ulvå, óg selvsagt av Ellen selv, er det bare til å dø litt av. Dø litt mye egentlig, og på en etterlengtet og deilig måte. Det er så vakkert og så svært, og på mange måter så uendelig som himmelen selv. Ellen har en utrolig presis og uanstrengt kvalitet i sin stemme, og når Ulvo begynner å løpe opp og ned over tangentene, gråter jeg rett og slett. Det er sånn med musikk, at av og til flyter det ting som kan minne om små bekker ned langs ansiktet mitt. Og unnskyld språket nå i en sådan stund, men FY FAEN altså!! Nå går jeg ut å tar en kaffepause.

“Electric” er den råeste djevelen når det kommer til både den innovative popkunsten som gjennomsyrer hele albumet, rytmen og fremdriften. Her er det både farlig og uimotståelig tiltrekkende, mye takket være Ellens behandling av kontrabassen, hvis det er noe som heter det. Av en eller annen grunn presterer jeg å tenke litt på George Duke en gang på ’80-tallet her, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg hadde et par skiver med han midt på ’80-tallet, og her og akkurat nå, er jeg litt tilbake på gutterommet. Og det kan jeg love deg. Det er et jævla godt tegn i min bok.

I et svakt øyeblikk når “Feelings” tar til, ser jeg et blaff av Mark King langt der borte i skyggene, men det skal heldigvis (holdt jeg på å si) bare gå et par takter før han falmer og forsvinner helt. Ikke det at jeg skal være så fornektende og kul at jeg ikke kan innrømme at vi hørte mye på utskjelte Level 42 i sin tid. For det skal gudene vite at vi gjorde. Man får faen tute stå for sine gamle “synder”. Uansett så er det uendelig mange flere dimensjoner i Wangs komposisjon, og i Hagfors sin lyrikk, som akkurat her er jobbet frem sammen med Wang selv.

Blank Out avrundes med den instrumentale “Accord de Paris”. Om vakker og stemningfull skal beskrives med bare tre ord, er det disse, altså “Accord de Paris”. Ellen Andrea Wang bare knuser det inn i granitten at hun i tillegg til å være en helt fantastisk musiker, også er en komponist å regne med i årene som kommer. For dette er gåshud og sjelerøsk, det er helbredende og så godt som guddommelig, om gudommelig finnes noe sted.

Gjennom hele dette albumet som dessverre (spør du meg) bare varer en drøy halvtime, er lyrikken perfekt matchet til alt som skjer på det instrumentelle planet. Bare på konserter sent på ’80-tallet og tidlig på ’90-tallet, der Terje Rypdal og hans trio lot det stå til (Bugge Wesseltoft var med i tillegg til Kjellemyr og Kleive), har det blitt fremkalt stemninger og atmosfærer som de jeg har befunnet meg i her. Det er ingen tvil om at debuten for tre år siden fortjener alt som er sagt i positive vendinger om den. Men her og nå, og med Blank Out, viser Ellen Andrea Wang hvor hun har tenkt seg, og det er videre inn i ukjente og magiske landskaper. Dette er rett og slett en helt skremmende fantastisk plate. Ren kunst på alle plan.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert