Neil Young – Stavernfestivalen

DSC05145

Maria Mena hadde nesten drept meg med sin musikk i noe som virket som en evighet. Jeg hadde problemer med å puste, og livet hang i en syltynn tråd.

DSC05150

Men så kom Neil Young.

DSC05151

Verden samlet seg i en ekstase av piano og sang da mannen åpnet med “After the Goldrush” og gjorde unna “Heart of Gold” i samme slengen. Det begynte så sterkt at det umulig kunne bli bedre. Den sakrale stemningen tok oss som var tilstede, og Neil med sin stemme åpnet ozonlaget, sendte ut alt svineriet vi ikke trenger her på kula, før han atter stengte det igjen. Nei det kunne umulig bli bedre, eller sterkere.

DSC05153

Men det ble det. Det ble mange ganger bedre. Og bedre og bedre og bedre. Gitarene skrek i Stavernbrisen. De remjet ut en smerte bare herr Young og hans nye lekekamerater kan skvise ut. Jeg er sikker på at de ble båret til verdens ende disse gitarskrikene. Og Neil sang så jeg mistet bevisstheten. Jeg vet ikke hvor jeg var denne kvelden om det ikke var i rockehimmelen. Jeg var i alle fall ikke der jeg sto sammen med disse fine folka som var ved min side. Bare når jeg knipsa et bilde, eller ble skubbet litt til siden, var jeg der et øyeblikk. Ellers var jeg bare der jeg hører hjemme. I en Neil Young-låt.

DSC05154

Ja gitarene skrek og jamret, The Promise of the Real med Willie Nelson sønnene på hver sin side sang og slamret på gitarene sine. Men det var Neil Young som stod ved roret. Det vil si at han hang over Old Black i kjent stil. Bombastisk og full av rock’n’roll, faenskap og vilje til å forandre på noe som trenger å forandres. Han spyttet kirsebærstener, og han vrei av seg den ene seige dævelen etter den andre. Stavern var alle gitarers vugge denne kvelden, og jeg var et mannebarn som kom ut av Old Blacks ribbein der og da. Det var bare oss. Giratene og meg. Vi var alene blant 7-8000 sjeler som forhåpentligvis følte det samme. 

DSC05155

Bandet var samlet. Bandet var limt sammen og befridd som ett for anledningen. Og jeg var såvisst ikke i Stavern. Jeg vet ikke hvor jeg var om ikke i himmelen. Sannelig om jeg vet. Eller kanskje det er i helvete sånt som dette foregår. Da var det der jeg var. Men det kan være det samme, for jeg vet at jeg aldri kan komme tilbake dit. Nøkkelen er kastet og den synker ennå mot havets dypeste gulv. Dette var en once in a lifetime opplevelse, og det er bra. Én sånn til ville tatt livet av meg. Salig ville jeg druknet i total rockelykke. I motsetning til hva tilstanden hadde vært om Maria Mena hadde rukket å drepe meg med sin meget slitsomme og utrolig kjipe musikk. Sorry Maria. Du liker visst ærlighet har jeg hørt… Og her er den. Du er uutholdelig for mitt musikkhode og ikke minst mitt hjerte. Du vet det heldigvis ikke, og det er fint. Bra du ikke tok tabbe på meg. Takk skal du ha. Det var så nærme, så nærme.

DSC05157

Men Young hadde motgifta. Den ene låten etter den andre. En himmelsk “Alabama”, en dyrisk “Cowgirl in the Sand”… “Love to Burn” satte fyr på oss alle, og “Fuckin’ Up” sparket oss i trynet. Låtene kom stormende mot oss som var de varmesøkende djevler programert med gode intensjoner – for frelse og for bot og bedring til det verre. Rett inn i sjelen uten spørsmål, raste de. Rett inn. Rett inn. Langt, langt inn der ingen har vært før. “Walk On” og “I’ve Been Waiting for you” var kolossale. Alle låtene var bedre enn før. “Out On the Weekend” kom, og livet var sånn det nok var meningen at det skulle være. “Mansion On the Hill” var enorm. Helt enorm.

DSC05158

Energien på scena var så overveldende at jeg tenkte: “Nå Neil, nå. Hvis du stuper nå, så har du sannelig funnet det rette tidspunktet”. Jeg lot meg bergta, og drive. Som en kjøttkano ned Mississippi og i full fart mot deltaet der så mye oppstod. Som en Spitfire skutt ned ut av himmelen. Hardt og brutalt før fangenskap og tortur kunne bli min bane. Som et tre hugget ned rett før smerten av å gro gammel tok til.
“Like a Hurricane” røska meg lengere inn, og “Rockin’ In the Free World” røska meg ut igjen. Inn i rockens kjerne, og ut igjen. Ut for å gape i seg mer luft, og inn… Inn, ut, inn, ut, inn. Inn og ut. Omtrent som puling på sitt beste, bare mye bedre. Jeg tok imot ekstasen. Jeg slipper den kanskje aldri ut igjen.

DSC05159

Takk til de som vet de fortjener det. Tusen hjertelig takk. Takk for muligheten, takk for selskapet, og takk for vennskapet. Takk til Stavern, og takk til Maria for kontrastene. Takk til Neil Young og Promise of the Real. Takk for min beste konsertopplevelse så langt i livet. Bare Tom Waits kan tangere dette. Takk for faen. Takk for helvete, takk alle mann alle, og TAKK, TAKK, TAKK.

2 Kommentarer

  1. Lars Erik

    Jeg tar en liten bit av æren jeg – jeg var der. Jeg var en del av selskapet. Jeg var i ekstase. Jeg sang. Jeg brølte. Jeg svevde. Jeg flyr fortsatt. Jeg tør ikke pule – er redd det blir et antiklimaks. I likhet med deg har jeg vært på mange konserter, og denne kommer til å røske i ballene resten av livet.

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert