Den siste måneden har Byscenen i Trondheim vært under beleiring. De involverte har vært en sekskløver kledd i dress og vernemaske, bevæpnet med baseball bat, brekkjern og andre slagvåpen. I salen har til sammen 10 500 publikummere danset ompa til de dør, for djevelens orkester viste ingen nåde fra scenen.
Når Randi Tytingvåg Trio omfavner en sang oppstår det et åndelig felt som det nesten går an å berøre rent fysisk. De tre musikantene har en kjemi som vibrerer i et stille rom. Et harmoniens og salighetens triangel som jager alt det uvesentlige ut av øyeblikkene de skaper.
Årets mest etterlengtede utgivelse ble sluppet ved midnatt, "We The Thee" med Thee K-Otics. Ikke hørt om dem, sier du? Da bør du gjøre noe med det straksens, sier jeg.
«Film er best på kino» sier Film & Kino, mens Norske Kulturarrangører oppfordrer oss til å «gå mer på konsert». «Kinoreklamen ses på som en del av opplevelsen» sier CAPA. For min egen del føltes det greit å sitte i salen på en reklamefri kino med en pils i koppholderen. Musikkfilm er i hvert fall best på Sonisk!
Tentetten Avant Folk med orkesterleder Frode Haltli i spiss setter alterdørene på vid vegg med "Triptyk". Med fare for diverse frontkollisjoner mellom sjangere, slippes musikken løs og omringer oss som lytter. Dette er komposisjoner som kommer i mot oss og slipper oss inn i en verden der ulike musikalske retninger flettes sammen til et lydlandskap der fortid møter fremtid.
Kåre Indrehus er ute med sitt sjuende studioalbum, det tredje på Apollon. Også denne gangen fortsetter han søken etter sitt perfekte utrykk, selv om han egentlig fant det på første forsøk, så det er vel mer korrekt å hevde at han søker å videreutvikle det, noe han lykkes litt med hver gang.
Gleden ved å oppdage ny og god musikk er fortsatt like stor. Jeg håper dette bare er starten fra denne brasilianske kanten, for nå følger jeg med. Jeg har ikke tenkt å slippe taket i denne fenomenale artisten.
Tøve Bøygard har med "Kaldt Vatn" rundet av en kvadrupel av strålende albumutgivelser. Med et av landets fineste band i ryggen serverer hun oss ti nye låter i sjangeren som etterhvert har endt opp med å bli bøygardsk pop, rock og visesang.
Sånn cirka nøyaktig 35 år etter at ska/reggaebandet MT Hammed fra Oslo så dagens lys i hovedstadens dunkle undergrunnsbelysning er de endelig klare med sitt lenge etterlengtede debutalbum. Det sier seg nesten selv at det har vært en lang reise, og lange reiser har som alle vet en tendens til å plukke opp mye underveis, noe som både kan høres og føles her.