Nordlands Gitarer

Foto: Therese Jægtvik

Dårlig Te Beins – s/t (The Perfect Hoax)

Da jeg var på Buktafestivalen tidligere i sommer traff jeg på Tony Gonzalez, etter den beintøffe konserten Jabba hadde på Backbeat. Gonzalez er den ene halvparten av duoen Barren Womb, og han kunne fortelle at han for tiden jobbet med et annet prosjekt, et band som attpåtil synger på nordnorsk. De kalte seg altså for Dårli Te Beins, og drev på med sånn rock’n’roll. Noe annet skulle ha tatt seg ut. Jeg ba ham sende meg ei lydfil eller tre, noe han gjorde, og fikk regelrett bakoversveis. Makan til drøyt kul rock, type Dinosaur Jr i storform, hadde jeg altså ikke hørt komme fra et norsk band. Så skjedde det som ofte skjer. I mylderet av e-poster og henvendelser fra band og artister forsvant skiva fra minnet mitt, et minne som ikke er mye å skryte av på mine gamle dager. Men, etter å ha sett en spillerny video av låten “Ein Gång Te” fikk jeg den påminnelsen jeg trengte, kastet meg over albumet som lå ute på Spotify, og ble nok en gang utsatt for denne bakoversveisbehandlingen.

I tillegg til nevnte Gonzalez på gitar, så snakker vi her om gitarist og bassist Mathias Østrem, samt trommis, vokalist og gitarist Ole Spangrud. Trioen er bosatt i Trondheim, men alle mann er nordlendinger gode som noen. Gonzalez er narviking, Østrem er fra Kvina i Nordland, mens Spangrud såvidt jeg har skjønt er fra Sandnessjøen. Samlet har de en rimelig sprek bakgrunn, fra band som Barren Womb, Like Rats From a Sinking Ship, Mørkemakt, Neptune Surf Club og Helgeland 8-Bit Squad, noe som vel dekker spekteret fra hip hop til svartmetall. Det er med andre ord en rutinert gjeng med en variert smak som har funnet sammen.

Som så mange andre band som albumdebuterer så har ikke skiva blitt døpt, annet enn med bandnavnet. De serverer en fysisk utgivelse i tillegg til den digitale, men vi snakker da om kun 50 stk gule kassetter. Så, jeg har som sagt hørt på skiva på Spotify, riktignok ved hjelp av en anstendig Bowers & Wilkins A7, men jeg har hele veien kjent at vinyl har vært et savn. De fete riffene, den særegne stemmen, og de speke taktene hadde gjort seg i kjelleren, med ræva godt plantet i sofaen foran de voksne høyttalerne. Og med masse volum. Skyhøyt volum. For dette er rock som røsket ut av 90-tallet, tiden da jeg var yngre og passe lovende. Dårli Te Beins klarer å lokke fram en rekke gode minner. Et fryktelig godt utgangspunkt for ei skive.

Foto: Øyvind Hanssen

En tung akkord, bass og trommer inn i samme tusendels sekund, og så en liten vegg av gitarer. Det er melodiøst, skakt og seigt på en gang, og minner veldig om Dinosaur Jr, og når så Spangrud kommer inn med vokal så er han pinadø prikk lik J Mascis i stemmebruken. Så lik at jeg tenker J har lært seg norsk på Helgelandskysten. “Tar de ijænn” er en kruttsterk og spretten låt, av sorten som jeg får lyst å spille “omijænn og omijænn”, noe jeg da også gjør. Nordlands gitarer gjør en formidabel jobb her, og gitarøset er albumets røde tråd. “E du” er hakket roligere og mer poppa, selv om riffene spiller en hovedrolle. Igjen er det mye Mascis i stemmen, noe jeg skjønner kommer av Ole bruker innestemmen hele veien, ordene såvidt kommer ut, og jeg sliter med å høre hva det synges om. På mange måter virker han likegyldig til det han formidler, noe som står i sterk kontrast til jobben som gjøres med instrumentene. Den skjøre stemmebruken blir dekket til av gitarer, på det viset jeg satte stor pris på i mine yngre år, og som jeg nå skjønner at jeg fortsatt gjør. 

Med “Såg På D Og Truiddj D” speedes tempoet opp et par knepp igjen, og for første gang klarer jeg å høre hva det synges om. At det handler om trøbbel på kjærlighetsfronten er vel som det skal være, og knepet med å pakke budskapet inn i vrengte gitarer, fuzz og et småfunky komp er av sorten et band som The Lemonheads var særdeles dyktige til. Samtidig kommer det snikende inn en digresjon som sier Erling Ramskjell, eller Æ om du vil. Evan Dando goes Æ! “E Trur Du Tar Feil A Me Åg Ein Såm Bryr Se” er ei melding jeg som ungdomsskolelærer har hørt en rekke ganger, og selv låttittelen er både pubertal og preget av den nordnorske lydskrifta, så sendes jeg i retning hedersmannen Bob Mould og hans Sugar. Vi befinner oss fortsatt på 90-tallet, og jeg er like jøger som jeg ofte var i mine yngre dager. Det roes ned med “Lufta Ut A Me”, og denne pausen gjør seg. Jeg har hatt en litt snål lytteopplevelse denne helga pga denne nordlandstrioen, i og med at jeg har hørt på albumet de har lagd, for så å sette på andre skiver som jeg nesten hadde glemt etterhvert som låtene har minnet meg om noe fra gamle dager. Where You Been (Dinosaur Jr), Come On Feel the Lemonheads (The Lemonheads), Copper Blue (Sugar) og Nothing’s Shocking (Jane’s Addiction) har vært en del av soundtracket som har fulgt i kjølvannet av “jobben” med å sette meg inn i Dårli Te Beins.

Hadde jeg hatt kassetten ville “Ein Gång Te” vært den siste låten på side A, og er altså låten de har fått lagd en video til. Det skjønner jeg veldig godt, for dette er en fet låt som til og med kan få en “søring” til å synge med på kan du førrtæl me – ke e de såm skjer? i refrengene. Videoen er filmet og regissert av Østrem, og er såvidt jeg kan se gjort i løpet av en sykkeltur i Trondheim. Artig liten filmsnutt til en knakende kul sang. Og akkurat det kan du se og høre under her.

B-siden åpner passe rolig og behagelig med “Mæns Ailltj E Heilt Greit”, albumets lengste låt med sine 3:23. Det gir karene rom til å herje litt ekstra med gitarene, med riffing og ei deilig melodilinje, og et og annet taktskifte. Når det er sagt så rekker de å skvise inn tolv låter på like i overkant av en halv time, og de fleste låtene varer i to og et halvt minutt. Det er en formel Ramones likte veldig godt, og bryter litt med de bandene som er de klareste referansene. Soloene er som regel kjappe og presise, som på skivas kjappeste låt “Innj I D”. Låten klokker inn på 1:39 og ender med en nesten sømløs overgang til det jeg etter 6-7 gjennomlyttinger mener er albumets beste spor, “Meir Einnj Me”. Her gjør Gonzalez noen lekre saker med seksstrengeren sin, takta er seig, Spangrud støttes av stilfull koring, og jeg innbiller meg at alle tre er involvert i gitararbeidet etterhvert. Gitarøs, fuzz, distortion, en klokkeklar liten solo, og denne stemningen som sender meg tilbake til ei svunnen tid. Det går an å bli supernostalgisk av mindre.

“Når Du Vill” er en spretten sak Evan Dando kunne ha servert oss i 1992, men som herrene Gonzalez, Spangrud og Østrem byr på et kvart århundre senere. Og, dæven som låten fungerer i 2017. Et kul riff, et småfunky komp og noen kule overganger her og der har funket i rocken siden 50-tallet, og Dårli Te Beins har skjønt at det er en formel man ikke kødder med. Jeg tror ikke jeg bommer veldig om jeg påstår at de kan sin rockhistorie, og at de er for eksperter å regne når det kommer til amerikansk rock fra 90-tallet. Vi nærmer oss slutten nå, og Spangrud minner plutselig om Henrik Sandnes. Bandet tar en Senjahopen med “Veitkkje Korr E Har D No”, en låt som bryter litt med resten av albumet, før det hele rundes av med skivas roligste låt, balladeaktige “Du Minnjæ Me Om Ho”. En akustisk gitar og lett fingerspill tar oss gjennom det første verset og refrenget, før hele bandet stemmer i fra andre runde. Det er vakkert, det er kjærlighetssorg, og det er nostalgi på suverent vis. Vi snakker om en låt som garantert ville ha gjort seg på de fleste etterpåfester den gang jeg var student, og som helt sikkert ikke ville ha gjort seg bort på dagens studentfester. Så, tusentipset til de som tar utdanning i dag er: kjøp deg en kassettspiller, gjør hva du kan for å få tak i denne gule rakker’n til Dårli Te Beins, spol deg fram til siste låt på side B, og nyt.

Dårli Te Beins er muligens bare et sideprosjekt for nordlendingene, men har virkelig potensiale til å bli noe mer. Meg traff de ihvertfall hjemme så det holdt, og jeg vil tro at dette er midt i blinken for alle de av dere som elsket band som Dinosaur Jr og The Lemonheads, og som fortsatt mener at det kom mye knalltøff rock’n’roll ut av 90-tallet. For det gjorde det virkelig, og skulle minnene dine være vage så anbefales Dårli Te Beins på det varmeste. Vel blåst, karer!

Om forfatter

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert