Norges Rockbyer – Bergen

“Eg e’kje fra Norge, eg e fra Bergen”, het det i sangen fra 60-tallet, så det er såvidt byen kvalifiserer for serien vår “Norges Rockbyer”. Men, vi lar tvilen komme den selvpålagte tiltalte til gode og lar det stå til. Det ville dessuten være dustete å omgå landets nest største by, som ikke bare er full av bergensere, men full av dritkule bergensere som vet å lage feiende flott rock’n’roll. Byen kan være stolte av å ha fostret opp Norges første popmaster, Arne Bendiksen, hele Norges Sissel, visekunstneren Jan Eggum, luringen Varg Vikenes, og en hel rekke andre musikalske rikskjendiser. I tillegg kan de jo skilte med steder som Paradis og Florida, noe som vel banker de fleste andre bydeler i landet i bakken, og det å ha et fotballag som rett og slett heter noe så tøft som Brann. Det er til å bli i fyr og flamme av. I det hele tatt er det mye å like i Bergen, som Fløybanen, Hansa og De Syv Fjell, og tar man med Nordnes, Sandviken, Verftet og de sytten andre bydelene, så bor det tett opp mot 300.000 mennesker i byen. Vi i The Wilhelmsens skal konsentrere oss om et par hundre rockere, rockere som får altfor lite oppmerksomhet. Så, here we go, som det heter på Senja.

Jeg har fått hjelp til denne artikkelen fra Casper Håland, en ihuga rock’n’roll-entusiast som er mer enn gjennomsnitlig interessert i rock som skramler. Han har kommet med sine tips om band som bør nevnes, og det er jeg jo kjempefornøyd med. Det er ikke mange i dette landet som har mer peiling på garasjerock, om det er band fra Bolivia, Italia, Sør-Sudan eller Bergen. Men, den som virkelig har vært på hugget og pøst på med sin heftige kompetanse på det som rører seg av stort og smått i Hansastaden, er Jon Skjold, et levende leksikon av en fyr som ikke bare har kommet med tips om artister jeg ikke kjente til fra før av og som er kule, men som i tillegg skrev lange avhandlinger, sydende av entusiasme og ektefølt pasjon om temaet. Synes dere jeg skriver langt skulle dere ha sett de e-postene Herr Skjold har sendt nordover. Pga mail-korrespondansen sitter jeg her og føler meg som en semi-ekspert på bergensk rock fra årtusenskiftet og utover, etter å ha sjekket ut band som Elektrisk Regn, Fader War, The Squares, Cherubs, The Longjohns og Tarmer, band som ikke akkurat har vært a-listet hos NRK P1. I tillegg til å skrive e-poster til undertegnede, så er han hardt involvert i det fabelaktige plateselskapet Back To Beat Records (den andre halvparten er Trond Strømsnes Olsen), og spiller bass med pondus i det dritstilige bandet The Wednesday Knights (Trond er trommis). Akkurat det skal jeg komme tilbake til om litt. Så, hjertelig takk for alle tips, lenker og historisk informasjon, mister!

Rockeklubben Garage er nok den viktigste scenen i Bergen. De har holdt på i over tretti, og her har “alle” bergensband spilt, alle viktige norske band og artister, og en rekke kule band fra det store Utlandet. At puben har vært uhyre viktig for en rekke band kan du ta og kjenne på om du går inn i lokalene, om du går gjennom ei dør. Pogo Pops, Audrey Horne, Barbie Bones og Enslaved har donert sine Spellemannspriser til Garage, som igjen har konvertert dem til dørhåndtak. Andre viktige utesteder med fin-fin musikkprofil og masse godt øl er Victoria, der mange av bandene i denne artikkelen har spilt, og Hulen, som er en slags krysning av en rockeklubb og et studentsted med en rekke kule konserter på samvittigheten. Studentsted er virkelig Kvarteret, som best kan sammenlignes med Samfundet i Trondheim og Driv i Tromsø. Til slutt må Apollon nevnes, stedet som virkelig kan kalle seg en platebar. Her har de en særdeles fin bar der du kan få mikset de fineste drinker, ta deg en iskald pils, eller kjøpe en bunke skiver i byens største og eldste platesjappe. 

Jeg har nevnt Back To Beat Records, men de er langt ifra det eneste plateselskapet i 5000-byen. Apollon Records består av fin-fine folk, idealister som er entusiastiske musikkelskere av ypperste merke, og har mange kule artister i stallen sin. Eget Selskap er en annen viktig label, som virkelig ble lagt merke til da Hjerteslag ble allemannseie i fjor høst, mens John Olav Nilsen & Nordsjøen har gjort samme jobb for Brilliance Records. Et siste selskap som nesten må nevnes er NMG/G-Huset, som hovedsaklig sysler med rap og hiphop. Her er jo jeg på tynn is, men artister som Mats Dawg, Kamelen og Store P er med på dette laget. Kamelen rakk jo å bli rikskjendis etter at en viss rikskjendis hyllet mannen, sog i disse dager slipper ut etter endt soning av en straff han fikk for vold. Han er klar med en ny singel om kun dager, og har ikke brukt lang tid på å bli aktuell igjen.

En del gamle helter er allerede nevnt, men det er ikke mulig å skrive en artikkel om Bergen og rocken fra byen uten å skrive noen ord om The Aller Værste. Bergensbandet uten en eneste bergenser blir av mange regnet som gjengen som virkelig betydde Vendepunktet for norsk rock. 13.november 1980 slapp de Materialtretthet, et album som av veldig mange rockere regnes som tidenes beste norske album. På 90-tallet var The Tranceplants et knallstilig band, og ga ut et par kruttsterke psychobilly-skiver med klare referanser til band som The Cramps og Dead Kennedys. Tre av karene fortsatte i bandet The Better Men Than You, et knakende fint coverband som fortsatt er aktive ifølge Facebook-profilen deres. Akkurat hvor kult det de holder på med er kan du sjekke ut under her. Andre bergensband som gjorde seg heftig bemerket på 90-tallet var Barbie Bones, som med Death In The Rocking Horse Factory (1992) slapp et album som var på høyde med det fineste i utlandet i sin tid, og Pogo Pops, som med sine fire 90-tallsalbum rakk å bli hele Norges popyndlinger. Lett pop serverte Poor Rich Ones óg, spredd over fire album i en hektisk femårsperiode fra 1996, mens Pompel & The Pilts rocka popen litt mer opp.

Det er på mange måter naturlig å åpne denne presentasjonen med Sondre Lerche. Han er for meg en så erkebergensk artist som det er mulig å bli, og det selv om han alltid har sunget på engelsk. Han debuterte helt tilbake i 2001 med Faces Down, et album bestående av låter han hadde skrevet som sekstenåring, og tok store deler av verden med storm da Two Way Monolog kom ut i 2004. For kun kort tid siden slapp han sitt tiende album, Pleasure, om vi tar med soundtrack og livealbum. At Sondre fortsatt bare er trettifire år er passe uvirkelig, i og med at han har vært i bevisstheten min så lenge. Jeg husker veldig godt hans opptreden under tidenes første Buktafestival i 2004, akkompagnert av strålende sol og verdens lengste ølkø. Den to år yngre fetteren til Lerche, Lars Vaular fra Åsane, er en artist det ikke er mulig å mislike, om man liker hiphop eller ikke. Med låten “Gary Speed” var jeg solgt, og siden har jeg spisset ører når han har dukket opp med nye singler og album. Som fotballtulling med sympati for Leeds Utd er det ikke fritt for at låten traff. Her namedroppes Lucas Radebe, Tony Dorigo og Gordon Strachan, Anfield, og selvsagt hedersmannen Gary Speed, den stilige midtbanespilleren og Wales-managaren som tok sitt liv i 2011. Vaular har åtte LP’er en en hel haug singler på samvittigheten, og liker du norsk hiphop så digger du garantert denne fyren.

Nå er det jo rock som står våre hjerter nærmest, og i denne serien er det de artistene og bandene som går under radaren til de fleste som skal opp og fram. Pogo Pops er nevnt, det samme er Pompel & The Pilts, og når så frontfigurene fra disse bandene, Frank Hammersland og “Piddi” Fjeldstad, slår seg sammen for å starte band burde det treffe alle bergensere midt i hjertet. Legg til at en av de fineste singer/songwriterne fra Norge de siste par tiårene, Petter Folkedal (Sergeant Petter – sjekk for all del ut solomaterialet hans!), og den fabelaktige trommisen Frode Unneland (Chocolate Overdose, a-ha, Magnet, Ulf Lundell, Pompel & The Pilts, Sondre Lerche, Savoy), og alle skjønner at Evig Din For Alltid burde være pensum for alle rockinteresserte her i landet. Disse hedersmennene bruker å komme sammen til en årlig seanse som alltid ender opp med et album. De gjorde det første gang i 2013, og senest ifjor med den 80-tallsinspirerte popknallerten Snakkes I Morgen. Et spotify-søk viser at de kun har en låt som er avspilt over 10.000 ganger, “Nygårdsbroen” fra 2013, og det er et bortimot ubegripelig faktum med tanke på at dette er popmusikk som burde treffe et stort publikum. En annen artist som sysler med pop som burde nå ut til de store massene er William Hut, aka Willy Marhaug. Han begynte sin musikalske karriere i Poor Rich Ones, men har nå hatt en solokarriere som langt på vei overgår det han gjorde den gang da. I fjor ga han ut sitt åttende og til nå beste album, Hafnir Games, med bl.a. den nydelige “Balcony View”. At låten kun er spilt 1782 ganger er sprøtt, særlig når man vet at Astrid S sin låt “Hurts So Good” kom ut samtidig, og er spilt langt over 120 millioner ganger. Verden er sjuk.

Min gode hjelper Jon Skjold holder Hvitmalt Gjerde for å være Bergens kuleste band, og med det rykende ferske og knallsterke albumet Våken på samvittigheten er det lett å skjønne hvorfor han mener det. Trioen har fire utgivelser på baken nå, og debuterte allerede som sekstenåringer med en egenprodusert CD-r i 2012. De har alltid hatt en hang for 60-tallets pop og garasjerock, og selv om de har utviklet seg heftig i løpet av den femårsperioden de har holdt det gående, så er det fortsatt klare spor av artister som The 13th Floor Elevators, Count Five, Dick Dale og The Ventures. Jeg har sett meg nødt til å nilytte på skivene de har gitt opp, og kan bare konstatere at jeg her har gått glipp av et av landets kuleste band. Årets utgivelse skulle så definitivt ha vært omtalt grundig her hos The Wilhelmsens, men man kan ikke få med seg alt.

The Scumbugs er nok et for meg ukjent band som jeg har blitt kjent med i løpet av de siste ukene. Det finnes ikke spor av dem på Spotify, og skiva de slapp i 2015, Bugging Out With…, er så bra at det er skandaløst at jeg ikke har den. Den kom ut på tyske Screaming Apple, og ble utsolgt i en svusj, så det er ikke så rart, da. Nytt album er visstnok innspilt og på gang, selv om ingen datoer er klare. Da skal jeg være langt mer på hugget, og kan garantere en omtale her hos oss. To av medlemmene spilte tidligere i det dritstilige bandet Thee Long Johns, et annet band alle rockere med respekt for seg selv bør sjekke ut. God Is Dead, But Here Is Thee Longjohns With Their Guide Through This Toxic Jungle burde være pensum, og ligger på Spotify og venter på deg. Liker du The Cramps, Screamin’ Jay Hawkins eller Captain Beefheart kan dette fort være noe for deg.

OK, skitten rock er snadder og knall, men det er mye annet óg. Liker du rocken din vakker og i singer/songwriter-segmentet skal det godt gjøres å finne noe finere enn Hotel Hotel, Vegard Urnes soloprosjekt. Jeg fikk tilsendt Famous Smile fra Bjørn Hauge og hans fin-fine nettbutikk skivan.no i fjor sommer, Hotel Hotels første album fra 2012. Fire år tok det å komme med oppfølgeren, fjorårets vanvittig sterke The Kneeling. Jeg elsker den skiva, og kan ikke fatte at ikke flere gjør det. Med rundt regnet 300.000 bergensere der ute, burde skiva ha solgt 100.000 eks. Minst. En solid blanding av The Black Heart Procession og Micah P. Hinson, ispedd elementer Nick Cave liker å putte inn i musikken din, gjør at dette er en artist for alle som setter pris på halvmørk og neddempet rock. Og, hvem setter ikke pris på det av og til? 

Urne er dessuten med i det nydelige countrybandet Empty Bottles Broken Hearts, et band som spiller sin americana med twang og i Hank Williams ånd. Med andre ord, her snakker vi om et sju manns sterkt band som har skjønt greia med country, og ikke firer en tomme på de rette idealene. Eller, vi snakker strengt tatt om fem menn og to damer her, i og med at den vakre og klokkeklare stemmen til Agnes Maria Rokkan leder an, mens felespillet til Helene Lund Johansen er særdeles viktig for sluttresultatet. Vegard spiller gitar, synger og slår på ymse greier i bandet, noe også Helge Tveit gjør. Synger og spiller gitar gjør også Lars Arne Lindland og Vegard Skorpen, mens Yngve Oma spiller bass. To album og noen singler har det blitt så langt, og her er det bare å håpe at de ikke gir seg med det. Sjekk ut “The Other Side Of Love” fra fjorårets Too Little Too Late, og kommer du fram til at du ikke liker denne perla så liker du ikke country. Ferdig snakka.

Som om ikke Urne hadde nok å gjøre i 2016 med disse to utgivelsene, så spiller han altså gitar i et av landets kuleste garasjerockband, The Wednesday Knights. Det gjør han sammen med Jon og Trond fra Back To Beat Records, Helge på keyboards and sometimes guitar, samt selveste Taco på vokal. Den karen har studert de kuleste vokalistene fra den villeste delen av 60s rockscene i UK, garasjerockere som Roky og Sky Saxon, og er ikke så ulik Martin Ratcliffe i The Higher State når han er på sitt mest intense. De slapp i fjor sin første fullengder, My Problem Is You, et album som fikk griseskrytt hos oss, og en omtale av skiva som ble preget av eufori. Fra “Knight Time”, instrumentalen som åpner herligheten, til avslutningsnummeret “Rum Punch Boogie”, er vi med på en liten halvtimes fest som røsker godt tak i baller, lever og hjerterot. At Bergen kan skilte med et band så kult som dette kan ordfører Marte Mjøs Persen og byrådsleder Harald Schelderup være stolte av. Jeg gleder meg noe så djevelsk til oppfølgeren, og krysser fingre og tær i håp om å få dem nordover, helst til Tromsø. Noen må sørge for å booke dem til ei scene der jeg kan få sett og hørt dem. Fort!

Det er ikke mulig å skrive om bergensk rock uten å komme inn på metall, og da den som er kølsvart. Fødebyen til kirkebrenneren, drapsmannen og erkeskurken Count Grishnackh (det er nå pinadø óg noe, å hente rock’n’roll-navnet sitt fra en ork fra Ringenes Herre), bedre kjent som Varg Vikenes, startet i sin tid Burzum, et av landets mest kjente og beryktede black metal-band, som egentlig var hans soloprosjekt. “Artig” nok bidro Øystein Aarseth fra Mayhem på debutskiva, mannen Vikenes knertet i ’94. Nå var jeg aldri noe større fan av bandet, men i ettertid har det dukket opp flere band som musikalsk var inspirert av Burzum. Enslaved er et av dem, et band som siden 1994 har sluppet hele fjorten album, det siste i fjor, The Sleeping Gods – Thorn. Men, der Burzum gikk i svart og gale veier, orienterte Enslaved seg mot en langt mer progressiv og ekstrem variant av metall, med tematikk rettet mot den norrøne mytologien. Et liveband av ypperste merke er de, noe bysbarna i Taake definitivt er. Musikken de spiller kaller de selv for helnorsk svartmetall, og jeg kjenner at jeg neppe kan komme opp med en bedre beskrivelse. Siden starten i ’93 har det blitt en rekke demoer, splitt-ep’er, singler og album, med Noregs Vaapen fra 2011 som en fan-favoritt. Hoest, som sjefen sjøl kaller seg, er den eneste som har holdt ut hele løpet. I tillegg til disse har store band som Gorgoroth og Immortal sin opprinnelse mellom de sju fjell. Gorgoroth er vel mest kjent for voldsdommer og sceneinstallasjoner bestående av nakne, korsfestede fotomodeller, mens Immortal som kjent sluttet i 2003, etter tretten år og sju album, for så å bli gjenforent igjen i 2006. Det har vært stille rundt bandet ei tid nå, men de er visstnok i studio as we speak, noe mange imøteser med store forventninger. Vi snakker tross alt om et band med mer enn en million følgere på Facebook.

Fra svartmetall er det naturlig å hoppe rett over til alle de flotte bergensdamene som lager kul musikk. Og hvem er det da mer naturlig å begynne med enn Razika? Ingen, nemlig. Fire kule rock’n’roll-damer med tre fjonge og spretne album ute, det første sluppet tilbake i 2011, må man bare digge, og det gjør da også The Wilhelmsens. På debutalbumet Program 91, som forøvrig er en solid hyllest til det bergenske new wave/ska-bandet Program 81 med vokalist Kate Augestad i spissen, sang de på både engelsk og norsk, mens de på de to siste skivene kun har servert bergenske meldinger. I fjor slapp de to solide singler, “Om Igjen” og “Se Deg Ikke Tilbake”, så det aller meste tyder på at det kommer ei ny skive fra den kanten i år. Ei dame som har sluppet under radaren vår er Heidi Torsvik, eller Heidi Goodbye som hun kaller seg. Hun platedebuterte tilbake i 2013, og slapp sitt andre album, A Flash Of Bliss, tidligere i år. Hvorfor vi ikke har hørt noe om denne utgivelsen er mystisk nok i seg selv, men igjen, noen skiver hører vi aldri om før uker, måneder og år har gått. Nå vet jeg jo at Torsvik var vokalistinne i The Last Hurrah!!, det HP Gundersen-sturte bandet som spilte knakende fin, funky og deilig country/americana tidligere i tiåret, og som for alt det jeg vet fortsatt holder det gående. Uansett, Heidi sang nydelig da, og det fortsetter hun med på årets soloalbum, sammen med bl.a. musikere fra nettopp The Last Hurrah!!. Skiva ble spilt inn i USA, og det er klokkeklart at hun er mest inspirert av amerikansk musikk. Folkrock, blues, americana, country og småskeiv rock, alt spilt med pondus og sunget så kult at det halve hadde rukket i massevis. Herlig å oppdage en artist som dette på mine gamle dager. Hun synger på engelsk, men på “Norwegian Blues” får vi høre bergensrøsten briljere på bergensk, og denne låten er et aldri så lite høydepunkt på skiva. At hun i tillegg er med i countryrockbandet Heidi Og Problemene sier meg at denne dama er den feminine varianten av Vegard Urne. Sjekk ut bandets EP fra 2013, med covere av bl.a. “Be My Baby” av The Ronettes og Johnny Cash sin blodfete “Jackson”.

Apollon Records har noen snaisne band på menyen, og det som kanskje er mitt favorittband fra det holdet er Junk Machine. Skakk psychrock, beina godt plantet i slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, og masse vreng og fuzz, er midt i gata mi. Albumdebuten fra i fjor, Inner Child Labour, havnet høyt oppe på lista mi over årets album, selv om den kom helt på tampen av året. Trioen koser seg godt i studio, legger på en hel bråte lyder som alle har sin funksjon, og blir aldri masete. At de dessuten er et knakende godt liveband gjør absolutt ingenting. Det som gjør noe er at de ikke er booket nordpå, så her er det noen som må kjenne sin besøkelsestid. Bastard i Tromsø, f.eks., kunne ha lagd en magisk kveld med Junk Machine sammen med byens egne Sunshine Reverberation, som må være broderbandet her nord. Liker du Marc Bolan eller et smalt band som Lynnfield Pioneers så er dette bandet noe for deg. Festplassen er et annet kult band, poprockbandet med Halldis Blom og Viggo Krüger i spissen, som har en viss hang til 80-tallspopen, ispedd kule inputs og vrier jeg har hørt tidligere hos australske The Go-Betweens. Og da blir det aldri feil. Tor Harald Rødseth er framtredende med sine keyboards, og karene som står for kompingen, Martin Smith-Sivertsen (trommer) og Roar Ruus Finsås (bass), er så stødige at det bare er å glede seg til de følger opp fjorårets Kommer Ned, et album vi har omtalt her hos oss tidligere. At “Gigantiske” ikke har blitt en radiohit er bortimot urettferdig. Sjekk dem for all del ut.

Et plateselskap som óg bør nevnes er Karisma Records. De har sluppet de siste par skivene til grisefete The Brimstone Solar Radiation Band, et band jeg har digget siden den selvtitulerte debuten tilbake i 2004. Samme sommer så jeg dem på scena under tidenes første Buktafestival, og dæven døtte for et kult liveband de var. Det er de helt sikkert fortsatt, men nå kaller de seg altså kun for Brimstone. Bandet står utmerket på egne band, men jeg kan ikke fri meg fra å nevne at jeg alltid har sett på dem som vårt eget Soundtrack Of Our Lives. Karisma har dessuten fått fram et annet knakende stilig band, som attpåtil debuterte på tampen av fjoråret med et lekkert album. Bandet heter Shaman Elephant, skiva ble døpt Crystals, og slektskapet til Brimstone er ganske så nært. Litt mer progressive greier, litt jazza der Brimstone er rocka, men så definitivt psykedelisk i lange baner. Her er det bare å stupe inn i skiva om du liker band som Grateful Dead og Motorpsycho. “Stoned Conceptions”, albumets tolv og et halvt minutt lange avslutningsnummer, er en låt alle bør sjekke ut.

Professor Pez er et strøkent popband som jeg har spilt meg gjennom katalogen til de siste par ukene. Petter Folkedal er medlem i dette fjonge orkesteret, det samme er Hjerteslag-trommis Petter Sætre, som er både vokalist og låtskriver. Låten over her, “Papillon (Escape From Ulvsnes Island)”, er pop av ypperste merke. Ulvsnes er som alle bergensere vet Bergens svar på Bastøy, og alle her i landet over tretti (vel, kanskje førti) kjenner til Henri Charrières Papillon, så tema burde være klokkeklart. Med låttitler som “Laxevaag Burning”, “The Names Of Our Shoppingmalls” og “The Wizard Of Os” synger de seg gjennom Bergen, og legger du til “Trainride To Voss”, “Thoughts On Tunnelling” og “Masfjorden”, så tar de med seg hele fylket. Og skiva heter selvsagt Hordaland. I og med at Hjerteslag har har rimelig heftig susksess de siste par årene har aktiviteten til Professor Pez gått noe ned. You win some, you lose some, som det heter på Senja. Med Vannmann86 og spesielt “Sang Til Sonja” fikk byen en ny helt i Robert Eidevik, en fyr med ei noe komplisert fortid som innbefatter speed, knivstikking og annen moro. Men, karen virker å ha erstattet mye av dette med knakende fet musikk, litt i samme gata som en annen bergensk helt, John Olav Nilsen & Nordsjøen. To bergensere som er plateaktuelle, sikre stikk på festivaler, og som har nådd ut til et stort og bredt publikum. John Olav slapp nylig ut Nordsjøen, og om ikke låten “Paris, Bergen” (enda en bergensk referanse, bergensmusikere er glad i sånne, forståelig nok) allerede er en radiohit, så blir den nok det snart.

Et av de største bandene fra byen, om vi skal ta hensyn til antall Spotify-streaminger, er Fjorden Baby!, et band som påstår at de ble født allerede i 2005. De platedebuterte i 2009, og har til nå gitt ut fire fullengdere. Dette er det nærmeste Bergen kommer et indierockband, denne ulne sjangerene med en merkelapp jeg aldri har skjønt meg på. På sitt foreløpig siste album, Oh Yeah!, hadde de med seg kollegene John Olav Nilsen og Store P i studio, men for meg er det fortsatt debuten fra 2009 som er det mest spilte her i gården. Et annet band som driver med nært beslektet musikk er Chain Wallet, et band som nylig har vært på andre siden av Atlanteren og som virker å ha et rimelig stort potensiale med tanke på salg i det store Utlandet. De slapp sitt første album i oktober i fjor, og har høstet en rekke fine kritikker. Andre kritikerfavoritter er Monica HeldalBoy From The North fikk alvorlig mye spilletid her hjemme i 2013, og fjorårets The One In The Sun er slett ikke ueffen. Nydelig stemme på den dama, og gitar spiller hun bedre enn de fleste. Bergens fineste singer/songwriter(ess)? Ikke umulig. Ja, så har vi fenomenet Aurora. Hennes All My Demons Greeting Me As A Friend er streamet mer enn hele Hordaland til sammen, og monsterhiten (som jeg har en svakhet for) “Half The World Away” alene er streamet nesten førti millioner (!) ganger. Det er mer enn noen Tom Waits-låt, for faen. Verden er sjuk. Men, ingenting er mer morsomt enn at norske artister lykkes, og det er mange grunner til at Aurora har vært gjest i alle verdens talkshow, selger ut store arenaer, og vinner priser i øst og vest. Kul dame er hun óg.

Tusentipset til dere som har lest dere helt ned hit er Ai Phoenix. Bandet startet opp allerede i 1997, etter at vennene Robert Jønnum (USF Verftet, magiker i studioet), Patrick Lundberg og Mona Mørk fant ut at det var like greit. Bandet har gitt ut noen ellevilt solide skiver, her er det bare å sjekke ut absolutt alt, og spiller lekkert og kult på fjorårets Hotel Hotel-skive. Er bandet nytt for deg så er det bare å glede seg. Jeg kjenner at jeg blir litt misunnelig, for her har du noen timer kos i vente. Mange ganger. Så lovde jeg Casper at jeg skulle nevne The Fall Aparts, siden han har spilt i band med et par av medlemmene i bandet Gamle Helter. Hvis bandet hans ikke ble namedroppa ville det vanke buksevann på meg neste gang jeg er i Bergen. Joda, neida, sånn var det altså ikke, for The Fall Apart er så kule at de hører hjemme i denne artikkelen, med tanke på at de i 2011 ga ut det kruttsterke albumet Hot Blues & Quiet Destructions, et album som er både neddempet, mørkt, skranglete og tøft. Så nå må bare Casper mase på gjengen så de får snasket seg i studio igjen.

Mange artister og band er sikkert glemt, noen er aldri oppdaget, og noen er ikke nevnt fordi det de driver med ikke er i nærheten av rock, som byens to store eksportvarer, Kygo og Alan Walker. Jeg står fortsatt på at Aurora er den mest streama artisten, men det er nok fordi jeg er en surmaget, halvgammel peis. Uansett, det som er klarere enn blekk, bombesikkert og skikkelig kult er at Bergen er en musikk- og rockby av det enorme slaget. Ikke bare i nasjonalt, men i europeisk målestokk. Herrefred det jobbes godt i Vestlandets hovedstad. Om du ikke tror meg, og innbiller deg at jeg bare driver med visvas, så er det bare å sjekke ut spillelista under her. Den er meget, meget variert og stilig, om jeg så skal si det selv.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert