Norges Rockbyer – Halden

 

Foto: Glenn Thomas Nilsen

Halden, denne historisk viktige og naturskjønne byen i Østfold, har i mange tiår alet opp viktige rockere her i landet. Fredriksten festning, som ligger sentralt plassert i høyden bak byen, ble bygget midt på 1600-tallet som et forsvarsverk mot svenskene i Hannibalfeiden, men er i dag museum, og enda viktigere, åstedet for hardrock- og metallfestivalen Tons Of Rock. Ja, så er det litt allsang på grensen her óg. De cirka 30.000 innbyggerne er nok klar over at navnet er hentet fra det norrøne ordet bakke/skråning (hallr), med en dansk “b” innbakt i navnet. Men, vi i The Wilhelmsens skal la historie og lingvistikk ligge, og heller se på rockbyen Halden, for byen er en betydelig bidragsyter til den store rockoppvåkningen vi ser her til lands for tiden.

Athletic Sound, styrt av Kai Andersen siden 1983, har hatt besøk av sånn cirka alle artister og band av betydning her til lands, samt en rekke utenlandske storheter. Ingen nevnt, ingen glemt. Andersens betydning for norsk rock kan ikke overdrives for mye, og som om ikke det er nok så finner vi Kleiva Studio i byen, et musikkstudio som styres av Freddy Holm. Her har bl.a. Trond Andreassen og Tove Bøygard spilt inn sine siste skiver, med Freddy som viktig bidragsyter. Når bandene trenger ei scene å spille på er veien kort til Siste Reis Pub, en brun og nydelig pub som drives av folk som mener at rock er livsviktig. Sånn skapes legendariske uteplasser. Et annet viktig sted er Feelgood, som gjør mye av den samme jobben som Siste Reis gjør. Og, det er ikke mulig å komme unna Tons Of Rock når rockbyen Halden skal presenteres. Her har Halden en festival som år etter år klarer å booke de største og viktigste bandene innen de tyngste sjangrene. Alle de store metallbandene har vært headlinere her.

En annen betydelig kar som er avlet fram i grensebyen er the grand ol’ man innen rock’n’roll-journalistikk, Tom Skjeklesæther. Den gamle BEAT-redaktøren har skrevet så mange artikler om og anmeldelser av norske band og album at han alene har sørget for at tusenvis av unge, håpefulle rockere som har spilt av seg litervis med svette i kjellere og garasjer rundtomkring i Norge har fått sine øyeblikk av oppmerksomhet. Jeg leste tidlig om Henning Kvitnes og hans The Young Lords pga ham, og ikke minst var det hans skriverier om fantastiske Camaros som gjorde meg oppmerksomme på byens eget rock’n’roll-geni, Christian Sandaker. Men, denne serien om Norges rockbyer skal ta for seg aktuell musikk i 2017, så de gamle rockerne får ha meg unnskyldt i denne omgang.

Jeg er såpass crazy at jeg våger å påstå at Gringo Bandido er landets beste, feteste og tøffeste rockband. Crazy fordi jeg vel egentlig aldri har truffet på andre som mener det, bortsett fra Henry Johnsen (The Northern Lies – RIP). Christian og Carl Fredrik Sandaker har sammen med den fabalaktig tøffe trommisen Stig Buckholm, bassist Robert Eriksen og tangentmaster Ivar Eidem funnet en formel som går rett inn i skallen min og utløser alt det gode og deilige rock’n’roll kan utløse. Endorfiner blir blåbær mot de biokjemiske signalstoffene som trenger gringoene for å utløses. Et annet fryktelig sprekt band med Sandakerne i fri utfoldelse er Cato Lee’s Country Combo, et band jeg så varme opp for Reigning Sound sommeren 2015, og som overbeviste et fullstappet John Dee. At Christian har et norskspråklig, mørkt og neddempet prosjekt på gang i Sorgenfri sier mye om hvor viktig musikk er for karen. Her har han med seg broder Carl Christian, bassist Lars Ivar Borg (bl.a. Onkel Tuka) og gitaristen Phillip Moen. Nå tripper jeg bare rundt på Senja og venter på album fra et eller flere av disse bandene, for The King And I (2013) står veldig ensom i platesamlingen min, selvsagt sammen med Camaros, men dog.

Men, det skjer mye annet på rock’n’roll-fronten enn det Sandaker står bak, og det har han vært så elskverdig å hjelpe meg med. Å få en slags oversikt over, altså. Warp Riders har et par knalltøffe EP’er på samvittigheten, og er et band som er kriminelt oversett her til lands. Det kryr av folk her i landet som elsker den harde rocken fra 70-tallet, som Black Sabbath og Thin Lizzy, og når disse karene blander inn elementer fra band som Fu Manchu og Kyuss, så ender de med et resultat som er akkurat så bredbeint og dritstilig som det skal være. Kjenner du ikke til dem så er det bare å sjekke dem ut fort som fy. De Marvells er et slags sideprosjekt til Warp Riders for gitarist Markus Bertzen og trommis Eimund Aadahl, med den dritkule vokalisten Christine Marvel Engebretsen i front. Sjekk ut singelen de kom med i fjor. Trommisen i bandet, Andrea Buckholm, er dessuten med i Dr. Joe & the Fusion Clinic, et band som ihvertfall har to kule singler på samvittigheten, og som kan være et band å følge i tiden som kommer.

Selveste Cato fra Cato Lee’s Country Combo er med i den alvorlig kule powertrioen The Monotrons, tre herrer i sin beste alder som koser seg med å spille pop-punk rundtom på små scener i Østfold. Nå må de bare komme seg ut av kjøkkenet og inn i et studio, og få gitt ut et album, for dette er altfor bra til å kun være for ørene til noen håndfulle østfoldinger. Og så må noen få dem ut i landet! Et annet band som opererer i punksegmentet er Göttemia, en hardtslående kvartett med Laurits “Mongobob” Mosseby (dere kan dessuten tråle YouTube og nettet generelt etter lyder av Derlick, en knalltøff trio der Mosseby deler på vokaloppgavene sammen med den innflytta haldenseren Jesse Tomlinson) på fuzzbass og vokal. De har et par singler, en split EP med det tøffe “kvinnebandet” Lucky Malice, og fullengderen Trigger Happy Fat Family ute, og er nok et band mange av våre lesere vil like. Og, her kan vi håpe på et oppfølgingsalbum i løpet av året. De hardslående og pønka damene i Lucky Malice, Karine, Linda & Hanne, albumdebuterte i 2013 med et smell, og har i tillegg til spilt EP’en med Göttemia gitt ut en split LP med Oslo-bandet Danger!Man. Sjekk for all del ut!

I den virkelig tunge og mørke delen av rockskalaen finner vi Thomas Eriksen og hans alter ego Mork. Med growling, låttitler som “Vandring Inn I Mørket”, “Død & Begravet” og “I Sluket Av Myra”, skjønner dere tegninga. At Eriksen er en instrumentalist av det sjeldne bør det ikke være mye tvil om, men når Mork legger turen rundt om i Europa for å spille festivaler og konserter har han med seg dyktige folk og et ellevilt liveshow. Et annet av hans prosjekter er October Moon, som visstnok er i studio as we speak, og som vil slippe ei skive i løpet av året. Det kan bli tøffe saker.

Jeg ble akkurat gjort oppmerksom på en doom-/stonertrio som fant ut at det tyske jagerflyet fra 2.verdenskrig, Messerschmitt, var et bra bandnavn, og det har de jo helt rett i. Jon Skjeklesæther Pettersen, Kristian Djuve og Mats-Henrik Hansen spiller seig og tung rock, i arven etter band som Kyuss og Melvins, og gir ikke noe ved dørene. Kompene er så tighte og beinharde at de bankes inn i skallen, og med en hyllest til en av filmhistoriens mest tvilsomme menn, “Ode To Norman Bates”, har de satt sammen et så fett riff som man får dem. Ellers har de en svært så særegen basslyd som smeller inn på en rekke låter, som på den smått skumle “Paramedics”. De er ikke veldig aktive p.t., men her er det bare å oppfordre dem til å rusle tilbake til Athletic Sound og høre om ikke Kai Andersen er klar for et nytt oppdrag, for de har ifølge sikre kilder begynt å sysle med tanken om et oppfølgingsalbum. Etter den forrige skiva ble de booket til en rekke oppdrag, og en veldig rocka og mindre hyggelig hendelse fant sted under Hovefestivalen. En scenearbeider fikk et mystisk illebefinnende og omkom foran en gravstøtte de hadde på scena, men bandet fullførte konserten. Nå skal det sies at de færreste av festivalpublikumerne fikk med seg hva som skjedde, men det gjorde jo bandmedlemmene, som altså kjørte på etter en meningsutveksling med Hove-ledelsen.

Men, Halden er så mye mer enn bare bredbeint, punka og hard rock’n’roll. Byen har fostra opp Hege Brynildsen, ei dame Rootsy har tatt under sine vinger, og som i fjor ga ut det praktfulle albumet When My Man Comes To Town. Dette var hennes tredje utgivelse, og utvilsomt hennes sterkeste til dags dato. Skiva kom ut litt for tidlig for meg og brodern som startet bloggen vår en måneds tid etter plateslipp. I samme americana-gate er Omar Østli, som med skivene 1750 Halden og 1752 Halden på samvittigheten virkelig må kunne sies å være en fin-fin representant for byen. At de har medvirket på hverandres skiver sier noe om tette bånd, og at disse to fine representantene for rootsmiljøet i byen vet å samarbeide.

Jeg ble oppmerksom på The Salmon Smokers da jeg skrev en omtale av Tove Bøygards nydelige album Blåe Drag, der tidligere nevnte Freddy Holm bidrar så det holder som produsent og musiker. Han er mannen bak bandet, og også her er Omar Østli med. The Never-Ending Coconut Experience kom ut for kort tid siden, og det er ei herlig skive som jeg håper alle tar en lytt til. Tette bånd, vennskap og samarbeid er nøkkelord når rockscena i Halden skal beskrives med få ord, og jeg vil anta at akkurat dette er viktige årsaker til at det popper opp nye band og artister nærmest hele tiden. En annen dyktig fyr som har holdt på i ei god stund, og som mange trodde ville erobre både Norge og det som større er, er Thor Thorsen. Hans The Thor Thorsen Experience er nå byttet ut med The Thor Thorsen. Den eneste fellesnevneren mellom prosjektene er at det er spilt intenst, kult og skikkelig fett. Et par singler og en EP er ute, og det skulle ikke forundre meg om han har et album på gang i løpet av året. Det kan bli fryktelig gjeve saker.

Huma Luma er et pop-/indieband som mange snakker varmt om. Jeg har ikke noe større kjennskap til dem,  og ikke finner jeg mye tilgjengelig for streaming, men det jeg har hørt på YouTube gjør at det går an å håpe på at de får sin tid i studio for å gjøre dette tilhjengelig for folk utenom Halden. Tilgjengelig har derimot The Twang-O-Matics blitt, en knallsterk trio som spiller kjapp og heftig surfrock, iblandet det barskeste fra rockabilly. De har to album ute, Fretboard Mojo (2013) og Rock Havoc! (2015), og med to år mellom skivene kan vi jo håpe på mer i løpet av året. Vi snakker her om ei salig blanding av det Helldorado og The Fat Rats holder på med, for å komme opp med noen stødige norske referanser. At jeg ikke har skivene i samlinga mi virker akkurat nå usaklig teit.

Halden Electric blir siste omtalte “band” ut. I hermetegn fordi dette i stor grad er gitaristen og sangeren Anders Svendsen, som med god hjelp av Freddy Holm står for det musikalske og kunstneriske. Han driver på med vakre saker, er backet av Rootsy, og har gitt ut tre album. Det foreløpig siste, Women fra 2013, var så flott at jeg rett og slett ble overrasket over at den doble LP’en ikke slo bedre an enn den gjorde. Den havnet på min liste over beste album som kom ut det året, og jeg innbiller meg at den var med på en hel del årslister. Problemet er bare at listeplasseringer alene ikke holder gløden og engasjementet i live, og nå har det vært stille så lenge at jeg frykter han trenger litt seriøs drahjelp. Jeg håper virkelig jeg tar feil, og at han klasker til med nytt materiale kjapt.

Halden er byen for deg som liker metallen svart, rocken rett fra garasjen, og countryen tander og vakker. Her finnes rock for alle ører, og det spirer og gror bedre i grensebyen enn noensinne. Den store fordelen dagens rockere har kontra tidligere tider er at det er fort gjort å komme seg i studio og spille inn låter, det koster ikke skjorta, det kreves ikke et enormt apparat rundt deg for å få herligheten utgitt, og “alle” kan gjøre det. Haldenserne er ikke snauere enn at de nærmest valfarter til Athletic Sound, Kleiva Studio og andre steder med opptaksutstyr, og sånn blir det mye knakende kul musikk av. Halden er såvisst en av landets viktigste rockbyer!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert