NY DAG: Blauer Jubel

Den første Spidergawd-skiva, altså bandets debut, var blant de første LP-ene jeg kjøpte etter at jeg på tampen av januar 2014 hadde fått nok av dillet, tok opp den gamle gramofonplate-tråden igjen, og gikk til anskaffelse av en flunkende ny platespiller. Det vil si “tråden” var temmelig løs siden jeg som den tullingen jeg hadde vært gjennom CD-perioden, presterte å kvitte meg med alle de gamle LP-ene som ble kjøpt på ’80-tallet. Men men, som det meste her i livet, så løste det seg etterhvert fint, og da jeg for første gang spilte den lekre gule skiva fra Crispin Glover Records, som altså var blant de første i denne “nye perioden”, var jeg på mange måter tilbake til der jeg slapp da galskapen tok til. Ikke bare hi-fi-messig, men også rent musikalsk og rocka.

Om det er noe jeg har lært av alt dette fjaset rundt platesamlinga mi, så er det at det er strengt forbudt å i det hele tatt tenke tanken på å kvitte seg med noen som helst som har med innspilt musikk å gjøre – uansett format. Så nå elsker jeg kassettene, gramofonplatene óg CD-ene. Og jeg beskytter dem som var de min kjære familie (noe de selvsagt også er).

Da jeg våknet denne morgenen hadde jeg ingen låter i hodet, men etter en kjapp innlogging på Facebook, skjedde det noe smått vidunderlig som fikk meg til å tenke på min favoritt Spidergawd-låt. I alle fall én av dem. Og da den satte seg fast opp under hyssingen, tok alle de nevnte tankene til. Det er flere grunner til at Spidergawd dukket opp akkurat i dag, og det vil nok etterhvert den observante leser finne ut av. Jeg gleder meg.

Jeg har gjennom denne morgenen lyttet til den helt sjukt avsindige “Blauer Jubel”, og jeg har i den sammenheng husket litt tilbake min euforiske anmeldelse av plata da den kom. Dette skjedde på min gamle Onkelmorten-blogg (som er slettet nå), så det er i grunnen ikke mer å tenke på nå.

Da jeg hørte “Blauer Jubel”, og forsåvidt alle de andre låtene på dette fantomfete debutalbumet, havnet jeg som sagt rett tilbake til hine harde dager under nåla, og midt i rilla. Da band som Grand Funk Railroad, Black Sabbath, Led Zeppelin, Frank Marino & Mahogany Rush, Jimi Hendrix, Rory Gallagher, Thin Lizzy og bare fanden vet, frekventerte min gamle platespiller. Dette gjorde at alle mine plater (også CD-ene) fikk en ny vår, samtidig som jeg (uten at jeg trengte det, men grep det med begge hender) fikk en helt ny musikalsk og rocka giv. Så jeg har mye å takke min kloke beslutning om å “gå vinyl” igjen for, óg jeg har sågar en god del å takke herrene i Spidergawd og Crispin Glover Records for. Og det har jeg herved gjort nå. TAKK TAKK TAKK. Det er fetere å leve i en verden der dere eksisterer. Dere og forsåvidt (glem forsåvidt) alle som lever for og av musikken. Dere er den virkelige stammen. Sjølve røkla.

Denne låta drar alle gitarers urkraft til nye og gamle høyder, den suger gamle (og nye) rockere rett ut av stresslessen, og den slenger oss ut i et heidundrende klimaks av følelser, deilig faenskap, dyriske gleder og jævlig gode minner. Både gamle og nye. I tillegg har “Blauer Jubel” (og de andre låtene på dette albumet) en helt ny og drivende edge over seg, noe som gjør at det nesten føles som å bli født på ny inn i et helt nytt rockeimperium. En ny tidsalder for faen. Fortsettelsen som er begynnelsen på slutten, slutten på begynneslsen og fortsettelsen på alt det som tok til da Robert Johnson solgte sjela si til djevelen. Så, det er i grunnen bare én ting å si denne mårningen: Long live rock’n’roll. It’s the only true way of living. Aaaaaaaaah…! Hei! HEEEEEI!!! HO!!!!

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert