NY DAG: På Platemesse

Når relativt trange utslitte lokaler fylles opp med gamle gramofonplater, korpulente overivrige menn med mindre og mindre hår, i aldresgruppen 40-60 år, og det stinker en tung blanding av svette, billig aftershave, usunn lunsj, minner om en svunnen tid, sure sokker og jævlig hardt opparbeidet adrenalin, er det fest.

Endelig står du der med albuene klemt inn i egne nyrer, skviset sammen med andre gærninger i samme stilling, og du prøver fortvilt å finne en smertefri måte du kan blafre gjennom dine egne og andres gamle minner med unaturlig lange fingre. Du står der svett og en smule panikkslagen mens du lørver deg så fort du klarer forbi Boney M, James Last, Baccara, Jahn Teigen, og gamle Treff-plater, i håp om at en så godt som strøken, sjelden Rolling Stones-skive fra midt på ’60-tallet skal dukke opp og gjøre dagen. Eller kanskje en plettfri førstepressing av et eller annet uunnværlig klenodium vil åpenbare seg hvert sekund. Det kan komme til å skje om 1-2-3-4-5 sekunder.
Du tror kanskje du vet hva du ser etter, mens du egentlig bare står der å plukker deg gjennom uendelige platebunker og håper på å finne den plata du egentlig alltid har drømt om å ha (kanskje uten at du vet det), men som du aldri vil komme til å finne. For den står allerede hjemme hos en av dine grusomme sidemenn. Han infernalske duden som betalte 750 kroner for akkurat den skiva på en annen platemesse for 5 år siden. Og nå er han tilbake med friskt mot, tykk pengebok, et ukuelig håp om vinylfrelse, og den samme porsjonen med dyrisk galskap i blikket, som sist. Ja, vi snakker om familien Flintstones herreavdelig her. Vakre musikksjeler med kjærlighet og villskap i blikket, på den middelaldrene mannens kanskje aller siste skanse. 

Er det rart at denne lidenskapen driver oss videre i hverdagen?
Nei. Det er ikke det. På ingen måte.
Det er tvert i mot helt naturlig.
For det finnes faktisk lidenskap som varer hele livet ut. Det er ingen tvil om dette.

Tja… I helga fant jeg en gammel småsliten Waylon Jennings-plate fra 1970 som var helt fantastisk å spille vel hjemme igjen. Med en pjolter i glasset, og etter en helt nødvendig dusj, gjorde gamle Waylon dagen til en innertier. En gammel udødelig schläger av Fleewood Mac, dukket også opp, så godt som plettfri langs sine riller. Og jeg fant sågar en helt strøken utgave av The Del-Lords anno 1988.
Egentlig ikke noe utover det ordinære, altså… Men likevel. Det er tross alt kjærlighet vi snakker om. Ekte gjennomført og gjennomtenk kjærlighet.

Jeg trives dog aller best på perifere loppiser i ingenmannsland. Der loppisarrangørene ikke vet hva de stiller ut for gi-bort-pris. Der du i hvert fall aldri vet hva du kan finne, og rett som det er, finner det. Du kan definitivt finne en eldgammel Johnny Cash-plate fra 1960 der. Til 10 kroner. En som har vært spilt én gang for nesten 60 år siden. Eller en Johnny Rivers-plate fra 1966 til en skarve femmer, dypt inne i Sveriges glemte skoger. Jeg har gjort det. Og det beste av alt… på sånne loppiser får stort sett spankulere rundt blant gammelt, så godt som ubrukelig skrammel, helt mutters alene. I love it.

Men, når det er sagt… Jeg elsker selvfølgelig også disse platemessene jeg en sjelden gang deltar på, mest grunnet min beliggenhet langt faen ut i vilmarka. Jeg elsker dessuten lyden av knitring, så lenge den ikke overdøver selve sangen. Sprakinga er som rynkene vi som lever etterhvert får i ansiktet. Et bevis på at vi har overlevet et eller annet, og at lidenskapen aldri kan dø. Det sies at; “gammel kjærlighet aldri ruster”. Den knitrer litt, men den ruster aldri.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert