NY DAG: The Space Song

OK, så våkna jeg med Hank’s “Ramblin’ Man” i skallen i natt (morgen for meg), og alt lå klart for å skrive litt rundt den gamle låta jeg elsker av hele mitt vesen, men etter en stund og flere påminnelser via diverse medier om at det er den internasjonale kvinnedagen i dag, driftet mine tanker i retning av en låt jeg har elsket siden første gangen jeg hørte den en høst/vinterdag i bilen utenfor den kvinnelige fysioterapeuten i Trysil.

Jeg tror det var en sen eftermiddag (eftermiddag høres bedre ut enn ettermiddag, så derfor skriver jeg det, konsekvent) i november 2015. Jeg satt i bilen sammen med min hund mens vår kjære kvinne var inne hos fysioterapeuten sin. Det var litt surt og vått der ute i gata hvor vi sto: Sludd, regn, snø, og en voksende hang etter eftermiddagskaffe, var i ferd med å overrumple meg da radioen, NRK Hedmark og Oppland, med ett snakket om en lokal artist og hennes “The Space Song”. Vi spisset ører.

Sjelden har snøfiller og sluddklyser, kaldt regn og grått, sett bedre ut gjennom en nedbørstynget diffus frontrute, og aldri har krumbøyde skikkelser i hui og hast ut av meteorologiske basketak vært mer berikende for øyet og stemningen. For stemmen, følelsen, atmosfæren og alt som møtte meg der i bilen denne eftermiddagen da jeg lengtet etter å se min kvinne komme ut en viss dør, forandret på alt som omringet meg. Plutselig svevde vi rundt i en slags boble der alle grånyanser slo ut i full blomst og ble til en fontene av farger, lengsel, tid og rom. Vi var bokstavelig talt midt i Melkeveien, min hund og jeg, og alle tenkelige galakser flashet forbi i all sin prakt der vi fløy på musikkens vinger rundt i vår trofaste Peugeot. Vi guffet volumet opp på full blomst, min hund og jeg, og hadde oss en aldri så liten tur ut i det ytre rom. Det vi fikk servert som ut av intet, var utvilsomt et av disse musikalske øyeblikkene som fester seg for all ettertid. Så uventet og brutalt, og samtidig så kjærkomment og mykt, fikk eftermiddagen en fasong en alltid bør se etter i en eftermiddag. Det var en fin opplevelse, og den sangen der… Jeg har sagt det før. Mhm, du skjønner? Klart du gjør. “The Space Song” har det. Den er bare så jævla fin.

I en tid der gamle paranoide menn (i visse leire) frykter for at kvinnen skal ta over helt, og sette “mannen” ut på sidelinjen, og der mannsgriser som Donald samtidig regjerer vår allerede skjøre verden, er kvinnedagen fortsatt en nødvendig institusjon. Hva enkelte hoder frykter at kvinnene skal ta over, er jeg heldigvis svært usikker på, men der jeg kommer fra, er det altså ingen grunn til panikk. Det eneste vi har å gjøre, er å dra dette lasset sammen, uansett utforming på tissetøy og sånt. Den feminine kraften har selvsagt mye å tilføre vår harde gamle verden, det er helt sikkert. Helt klart også når det kommer til rock!

Så, vi i The Wilhelmsens ønsker Signe Marie Rustad, alle hennes kvinnelige kolleger rundt omkring på kula, og alle andre kvinner der ute, en flott og berikende kvinnedag. Peis på! Donald og hans likemenn er snart i mindretall, kanskje til og med i maktkorridorene. Stay toillat all good people!

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert