Og dypt i sjela der spiller Van Halen

"You Really Got Me" var den første Van Halen-låta jeg hørte. Det skjedde i skolegården. Det året da punken herjet som verst her i Norge, og da det begynte å dukke opp merkelige skapninger med sikkerhetsnåler, lenker, buttons og kjettinger både her og der, i Tromsøs gater. Folka med frisyrer som vitnet om at det var panikk i leira, for disse sto rett til værs, og de kom i alle mulige og umulige farger.

I alle fall blant den harde kjerne var det sånn. Utskuddene og opprørerne som digga Sex Pistols, The Clash og anarki. De som så ut som de visste noe vi andre ikke skjønte bæra av. I alle fall ikke vi gutta som hang i lag og snart var ferdige med femte klasse på Kroken barne -og ungdomsskole. Vi som fant på dævelskap, som å ringe på døra til folk og stikke av, når kvelden kom. Typiske 12-åringer som digga The Beatles, Elvis, Little Richard, Thin Lizzy, debuten til Prima Vera og Gasolin'.

Våren 1978 var våren da jeg hørte lyden av Eddie Van Halen. Den heftige, rå lyden av hans elleville gitar. Det var den våren da David Lee Roth med sine stønn, sine karakteristiske primalskrik, sin dype tøffe røst og sitt vokale fyrverkeri, tok meg.

På den tiden hadde jeg bare én originalkassett, og det var Thin Lizzys Jailbreak. Jeg hadde også et lite knippe opptakskassetter med Beatles, Elvis, Simon & Garfunkel og Paul Simon på egenhånd, som alle fikk kjørt seg på gutterommet. Ellers så tok jeg inn musikken på stua før resten av husstanden sto opp til en ny dag. Da satt jeg foran stereoen og spilte platene foreldrene mine hadde i platesamlinga. Grytidlig og i all stillhet. Jeg brukte ikke slå på forsterkeren engang, jeg bare hørte på den puslete lyden som kom fra nåla i rillene, en svak lyd som etter hvert ble ganske så høy og stor i mitt hode, men det er en annen historie.

VAN HALEN

Min andre originalkassett ble Van Halens debut. Etter mye erindring, beregning og tankevirksomhet, har jeg kommet fram til at jeg kjøpte den sommeren 1978 etter at jeg hadde solgt nok aviser i Tromsøs gater. Den siste sommeren i drabantbyen Kroken. Og den kassetten satte fort sine dype spor langt forbi "You Really Got Me". Det var "Runnin' With The devil", "Eruption", "Ain't Talkin' 'Bout Love", "Atomic Punk" og alle de andre låtene på kassetten som opptok meg mest etter hvert, for "You Really Got Me" hadde jeg jo hørt så mange ganger fra før, og ikke bare i nevnte skolegård.

Musikken jeg digga på denne tiden, i begynnelsen av livet, var på mange måter en privat affære. Det var ikke så vidt jeg husker så mange diskusjoner rundt hva man likte eller ikke likte. Det ble mer en greie alene på gutterommet. Vi som var kompiser kunne selvsagt høre musikk sammen og vise at vi likte det, men stort sett var det en gutteromting. Hvis vi ser bort fra en spesiell kompis, og et spesielt band, var det sånn. Min bestevenn og jeg digga Beatles, og vi prata om det støtt og stadig. Vi brukte våre luftgitarer og en passende stålampe som mikrofon, da Beatles fylte rommet og vi var John og Paul.

Van Halens debut ble på et vis en privatsak, for min del, slik jeg husker det. Min bror hørte den nok sammen med meg fra tid til annen, men jeg vet ikke om han husker det så godt. Jeg var 12, og han var 9. De sterkeste minnene er uansett alene på gutterommet med Fantomet og Sølvpilen, Thin Lizzy og Van Halen.

VAN HALEN II

Sommeren 1979 hadde vi flyttet fra Kroken. Da min bror en fin sommerdag dukket opp med Van Halens andre album, også det på kassett, hadde vi flyttet inn i en enebolig helt sør på Tromsøya. Ikke langt fra der Buktafestivalen nå holder til. Van Halen II er den VH-skiva jeg forbinder aller mest med min bror. Ikke bare fordi det var han som kom hjem med den, men også for at vi hørte mye på den sammen - og da ofte mens vi satt på rommet vårt og tegna samtidig som vi spilte den fantastiske kassetten.

Vi tegna hele tiden, min bror og jeg, og av og til spratt vi på "skankan" for å lire av oss en luftgitarsolo. Det var sånn det var, og ofte mens vi ventet på at middagen skulle bli ferdig. Det var en uskyldig tid uten en eneste bekymring, og Van Halen var nok en av få "farer" som truet vår hverdag. Van Halen og et fint lite knippe med andre band. Det var i 1979 at jeg (vi) virkelig oppdaga en verden full av rock. Jeg kan med hånden på hjertet si at 1979 var året jeg forsto viktigheten av å ha rock'n'roll i livet.

Med låter som "You're No Good", "Somebody Get Me a Doctor" og alle de andre, ble Van Halen II fort en viktig plate på gutterommet. Det var en merkelig letthet over disse låtene. Noe lekent og positivt samtidig som det rådet en viss galskap der. Van Halens lydbilde var så sært og så spesielt at det aldri var sammenlignbart med noe annet. Etter hvert dukket det opp band som prøvde seg, prøvde å ligne, men alle forsøk fra hvem det enn måte være, ble bare patetiske. I alle fall i min verden. Disse fire fyrene hadde en kemi og en dynamikk som alltid kom til sin rett, og som alltid traff meg midt i hjertet. Jeg kommer tilbake til dette etter hvert som historien fortsetter. Hvis jeg husker det.

Dette året, året da jeg oppdaget band som Ramones, Nazareth, Deep Purple, REO Speedwagon, Dire Straits, Queen, Uriah Heep, The Police, folk som Van Morrison, Ian Hunter, Graham Parker og andre (litt av en blanding der altså, men sånn var det), var nok likevel Van Halens bidrag, plata som satte dypest spor. Og dette var egentlig og rundt regnet bare en forsmak på hva som skulle komme, for å si det sånn.

WOMEN AND CHILDREN FIRST

Sommeren 1980 kom jeg hjem med Women and Children First. Også denne gangen var det på kassett. Men det gikk ikke helt som forventet. Forventningene var - mer av det vi hadde fått på de to foregående, mer optimistisk og festlig hardrock, mer melodiøs og tøff Van Halen, men da jeg klemte kassetten inn i den beskjedne kassettspilleren jeg hadde og oppdaget hva jeg hadde drasset med meg hjem, ble jeg usikker. Jævlig usikker.

Usikker, skuffa og litt redd satt jeg der å følte meg ille til mote, for dette var skummelt og nifst i forhold til hva jeg forventet meg. Det var noe nytt og ukjent over bandet, en mørkere og skumlere lyd, og låter som slukte melodiene til frokost. Fortærte dem på en måte. 

Jeg tror ikke jeg snudde kassetten engang. Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg spolte side A til begynnelsen, tok ut kassetten og la den tilbake i etuiet. Dagen etter tok jeg den med til Swing-In Disco Pub, som platesjappa het, og ba om å få bytte den i noe annet. Det ble en Ramones-kassett med den fengende tittelen End of the Century istedenfor. Et godt valg, om jeg skal si det selv. Men det sluttet likevel ikke her, mitt forhold til Women and Children First. Takk og pris for det.

Om det var noen dager eller noen uker etter at jeg hadde byttet tilbake den skumle tredjeskiva til Van Halen, er det vanskelig å huske her på sittende skinke. Men i løpet av denne tiden tok jeg meg selv i å savne albumet. Skikkelig. Den skumle heftige lyden, det tunge ville uttrykket og all djevelskapen dette tilsammen fant i mitt hjerte. Alt dette ble til et savn eller en kraft jeg plutselig manglet. En slags besettelse. Så jeg kastet meg på sykkelen en dag jeg hadde nok gryn, og jeg dro tilbake til den samme platesjappa for å kjøpe plata for andre gang. Denne gangen på grammofonplate. Vi hadde fått platespiller på rommet vårt. Det som før sto på stua og som nå var erstattet av en typisk Technics-rack. Det var jubel og glede på gutterommet.

David Lee Roth i svart/hvitt opp etter et nettinggjerde kom på veggen etter at Women and Children First kom hjem i LP-format. Der hang han slesk og sexy utfordrende som et mannedyr i hår og skinn, og musikken som jeg først foraktet i min redsel, ble min aller beste venn. Ikke på grunn av Diamond Dave-posteren som fulgte med, nå nei, jeg var ikke der, men rett og slett på grunn av de soniske hemmelighetene plata genererte.

Introen på "And The Cradle Will Rock" som åpner albumet er visstnok ikke en gitar, som jeg trodde i alle år, men snarere et elektrisk Wurlitzerpiano kjørt gjennom effektbokser og Eddies Marshall. Det soniske landskapet kjentes inn til beinmargen min, først ubehagelig som vi har vært inne på, men så etterhvert, nesten orgasmisk. I alle fall helt nydelig... Som den første siggen smakte rompe og var ufyselig, til den på et eller annet tidspunkt ble uimotståelig. Sånn var Van Halens tredjeskive.

Så kom de på rekke og rad de heftige låtene som gjorde Van Halen både tyngere og mer særegne. Det var ikke så mye koring som tidligere, det var mer som skjedde i lydbildet, og alle, Eddie, Dave, Alex og Michael, fikk en mer karakteristisk rolle i bandet, roller som passet sammen og som gjorde skiva til en ren skatt for undertegnede. Jeg var frelst. Først skremt, så frelst. Van Halen hadde blitt det firehoda rock'n'roll-dyret som jeg synes coverbildet illustrerer på utmerket vis.

FAIR WARNING

Dagen da jeg skulle skaffe meg Van Halens fjerde og rykende ferske album, Fair Warning, kommer jeg aldri til å glemme. Jeg er ganske sikker på at det var en vårdag tidlig i mai, og at sykkelen nettopp var klargjort for sesongen. Året var 1981, jeg hadde konfirmert meg, kjøpt min første gitar, og alt var bare velstand. Jeg hadde avtalt med en kamerat nerri gata av vi skulle sykle i lag omveien rundt Tromsøyas sydspiss til platesjappa, og at han skulle kjøpe Pink Floyds Dark Side of the Moon i noe han kalte en direktegravert utgave, en dyr og eksklusiv sak en Floyd-fan bare måtte ha, og at jeg skulle kjøpe sisteskiva til Van Halen (som han hadde lite sans for). Sånn var det, og sånn ble det.

Da vi kom fram til platesjappa som lå plassert rett bak Fokus Kino, hoppet vi av syklene som cowboyer av sine hester, og vi stormet inn i lokalet med mord i blikket. 15-åringer kan være ganske så overmodige når det står nok på spill. Vi var nok begge redde for at det skulle være utsolgt for platene vi kom for å kjøpe, så det ble en slags unødvendig panikk som trakk oss inn i sjappa i fullt firsprang.

Jeg spratt opp og stotret frem - "har dere den siste Van Halen-skiva"? - før jeg deiset i gulvet igjen. Ør og fortumlet kom jeg til hektene igjen, og jeg var omringet av alle som hadde lagt turen innom platesjappa den lørdagen.

- Går det bra med deg?
- Hva var det som skjedde?

Det var sikkert flaut, men i min iver etter å få klørne i Fair Warning, var sånne følelser langt utenfor rekkevidde. Hva gjør det vel at man faller ned en lang trapp som et slags tørkestativ i fritt driv, blir liggende flat på gulvet i to sekunder ,for så å sprette opp igjen? Og hva gjør det at man reiser seg så fort at man besvimer, så lenge det er snakk om å kjøpe musikk man MÅ ha? Ingenting.

Min kompis og jeg sykla hjem fornøyde mens vi holdt på å le oss i hjel av stuntet en halvtime tidligere. Og da jeg kom hjem gikk jeg rett inn på rommet, la på plata, og ble sittende der i mange timer. "Mean Street" som åpner albumet, var noe av det tøffeste jeg noen sinne hadde hørt. Resten av skiva er også helt perfekt, så det var en dag å huske på alle måter.

DIVER DOWN

I 1982 kom Diver Down, også den på vårparten. Denne gangen hadde gjengen funnet det for godt å ta med 5 coverlåter, og de gjorde det sånn som bare de kunne. Som 16-åring forelsket jeg meg fort i bandets femte utgivelse, og jeg hang meg spesielt opp i låter som "Hang 'em High", "Secrets" og "Little Guitars". Jeg likte hele skiva, og at gutta planket en låt som "Big Bad Bill", som jeg kjente fra Ry Cooders Jazz, var bare ekstra stilig. Også Diver Down ble kjøpt på sjappa med den lange trappa, men denne gangen tok jeg det pent ned trinnene.

Av en eller annen grunn har jeg ikke så mange konkrete minner rundt denne utgivelsen og 1982 generelt, bare at plata var annerledes og uventa sammenlignet med deres to foregående som var mye tyngere. Det jeg husker best fra dette året var at jeg ble ferdig med ungdomsskolen, starta på yrkeskolen, og ble fullstendig hekta på The Who - Who's Next.

1984

Van Halens sjette album kom ut en uke før jeg ble 18, en dag i begynnelsen av januar. De fleste kjente allerede låta "Jump" som ble sluppet før jul i 1983, en låt jeg først i det siste har begynt å like. Jeg var veldig fornøyd med at albumet inneholdt mer tungt og tøft stoff, låter som "Drop Dead Legs", "Girl Gone Bad" og "House of Pain", gjorde sitt til at min gamle unge Van Halen-sjel fikk mer av det den trengte på det tidspunktet. Jeg ble fort gjad i skiva (hoppet alltid over "Jump", som tittelen med litt tillagt godvilje, indikerer), og jeg ble ved albumet i lang tid før jeg endelig løftet plata av tallerkenen.

Det hadde skjedd mye i livet mitt siden forrige Van Halen utgivelse. Jeg hadde lov å kjøpe øl og vin nå, jeg hadde begynt å jobbe, og jeg gikk sisteåret på yrkeskolen. Jeg hadde dessuten fått mitt eget rom hjemme. Det betydde at jeg kunne lytte til musikk noe påvirket, noe som igjen kunne være med på å forsterke inntrykkene ganske så kraftig. Nå skal jeg ikke komme med noen fylleanekdoter her, bare fort si at ingenting ble som før etter dette året. Uskylden var borte, guttesjelen var påviket av en ny hverdag, og før jeg viste ordet av det, var mitt kjære Van Halen en saga blott - i alle fall for min del.

Etterpå

Jeg fulgte David Lee Roth videre gjennom Crazy From the Heat EP-en i 1985, og Eat 'Em and Smile som dukket opp året etter, men så var det slutt da Skyscraper kom i 1988, og jeg var helt andre steder rent musikalsk. Da Van Halen kom med sitt første album uten Dave på vårparten i 1986, ble jeg både skuffa og litt forbandet. Jeg kommer aldri til å glemme at gutta i det feteste bandet, bandet som hadde sveisa seg fast i mitt skjelett og som klamret seg til min sjel, dukket opp med et vesen som både så ut og hørtes ut som en jævla trollkjerring, bak mikrofonen. Det var en trist dag for rock'n'roll. Og for meg. Sammy er sikkert en kjernekar, men han var ingen mann å ha i front for et band som Van Halen.

Jeg elsker fortsatt mitt kjære Van Halen, og jeg tar fortsatt fram noen av platene fra tiden da alt var som det skulle. Women and Children First er fortsatt favoritten, fulgt av 1984. Men faen! Alle de seks med rette gjengen henger høyt her hjemme. Og sånn vil det være til noen kaster jord på kista jeg skal tilbringe evigheten i.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli, og dypt inne i sjelen der spiller alltid Van Halen.

VH FOREVER

[embed]https://open.spotify.com/user/omwcash/playlist/5DQLFaNIoKBGGziirjuyJy?si=vXGFVsZfTi-s9v9UW7TTZw[/embed]