Oh See Demons – Bite Off (Oh See Demons)


OSD - Bite Off.. - Frontcover

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke lytter mye til punkrocken som hadde en slags høydare på ’90-tallet med band som Pennywise, (går det an å nevne Green Day her?) og faen om jeg i slengen husker flere. Likevel har jeg i et par uker spilt en CD, som jeg fikk tilsendt fra et par finfine skruer fra Bergen, med jevne mellomrom. Disse (som foreløpig er en duo) kaller seg altså Oh See Demons, og slapp nå fredag 9 september en EP bestående av fem låter som de har kalt Bite Off. Selv om dette knapt kan kalles min kopp te, fant jeg ut at jeg måtte (av mer enn bare èn grunn) sette meg ned å lytte litt, omså bare i ren respekt for gutta. Og det har jeg altså gjort.

Og jeg liker Bergen. Det er en multimusikalsk by som byr på det meste av det som beveger seg innen forskjellige genre. Ja, jeg liker Bergen, og jeg husker sist jeg var der. Da sto jeg i en annen manns regn (en uteliggers) en tidlig morgen mens mannen spiste pølsa jeg hadde kjøpt til han, og mens han drakk kaffen fra Narvesen på Torgallmenningen. Det var et øyeblikk i livet, og regnet som traff oss finnes ikke andre steder enn i Bergen. Bergenregn har en egen signatur.

Oh See Demons er altså et Punk Rock band fra Bergen. De spiller en musikk som ofte er tuftet på pop-referanser, men som også ofte grenser til noe man lett kan kalle Hardcore. Bandet ble startet av vokalist/låtskriver Martin Andreas Jakobsen inneværende år. Han er også produsent for bandet.
Det hele begynte i utgangspunktet som et studio/soloprosjekt for noen år tilbake, og skulle egentlig aldri bli noe mer, i følge Martin. Men lysten til å sparke i gang et skikkelig band kom kjapt, da Vegard Servoss (Gitarist) meldte interesse. Som sagt er bergenserne en duo for øyeblikket, men as we speak, jakter de på både bassist og trommis. Så da er det bare å satse på at de finner et komp som kan gjøre susen fra scenekanten, og at ting går deg til etterhvert som brikkene faller på plass.

Jeg, altså undertegnede, er av den oppfatningen at det aldri kan bli nok seriøs rock. Det er rett og slett dødsviktig at folk (som disse eksemplvis) driver frem dette dyret som så dagens lys tidlig på ’50-tallet en gang (mange mener før, men det får så være). Det er også viktig at det stadig kommer til folk med en oppriktig rockedjevel i magen. Etter min mening er rock (generelt) den fineste kulturen som har oppstått mellom folk.

Etter å ha spilt denne EP-en en hel rekke ganger, og etter å ha glefset i meg at jeg ikke er så stor fan av sånn bjeffekoring der flere stemmer synger i samme leie (ja, jeg hører også at det finnes vokale harmonier her, men det er altså ikke disse jeg tenker på nå), har jeg funnet ut at jeg er en jævla refrengsnobb. Det, får bare stå sin prøve, for jeg kommer aldri til å føle meg vel midt i en sånn allsangaktig o-o-o-oh greie.

Men, heldigvis er våre menn mer enn bare o-o-o-oh refrenger. Disse gutta kan virkelig spille, selv om jeg ikke har snøring på hvem som spiller trommer og bass her. Man vet at herr Servoss trakterer gitaren, og at låtskriver og produsent Martin Andreas Jakobsen synger. Man vet ogs at de gjør det jævla bra. Ingenting å sette fingeren på der altså. Når det kommer til låtene, er de på litt forskjellige bølger. Jeg for min del liker åpningslåta “More Than You Can Chew”, og tredjelåta “Question the Answer” best, og så er de andre tre godt håndverk med fine melodilinjer og fengende driv, for å si det sånn.
Jeg føler at disse gutta kan nå langt, ikke minst på grunn av rent talent.
Jakobsen synger jævla bra, og gitaristen er dyktig som bare faen sjøl. En annen ting er at jeg blir i godt humør av Bite Off. EP-en genererer energi i bøtter og spann, og sånt trenger en halvgammel tøvkuk som har havnet på den mørke siden av et halv århundre.

Hadde denne genren vært min greie (den er jo det om vi fjerner et par elementer), ville jeg nok satt litt større pris på musikken, men for all del, jeg klarer fint å spille disse fem låtene på repeat en stund – noe jeg også har gjort til gangs. Disse gutta sparker godt i fra seg, og de holder lett et internasjonalt snitt deres likesinnede i andre band ikke på noen måte gjør bedre. Oh See Demons er bare i startgropa. Jeg for min del håper de legger “o-o-o-oh refrengene” i en liten brødpose og slenger den i en halvfuktig pappeske som står godt plassert helt inners i et hjørne i en mørk kjeller der rotter og mus kan puske de i seg.
Det er utvilsomt kun opp til gutta i bandet å finne ut hvor de vil med sin musikk, de kan utvilsomt knepene, og de kan sågar bli store som f… med sin fengende rock’n’roll. Jeg har trua.

 

Vurdering 6.5/10

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert