Ohmwork – Mother City (Ghost Town Artist/Thump)

Ohmwork - Mother City

Ohmwork er Tromsø-bandet som altfor ofte har gått under min radar. Det er litt mystisk, i og med at jeg kjenner godt til hederskaren Anders Rasmussen og hans kumpaner, som allerede har flere singler og to fullengdere på samvittigheten. Anders er, bortimot selvfølgelig, fra Andøya, og spiller gitar og synger. Jeg tror at bassist Helge Nyrud er balsfjording, mens trommis Børge Bendiksen er noe bortimot en legendarisk trommis fra Gibostad på Senja, og bror av Willy. 

Jeg vet at Anders digger band som Thin Lizzy, Led Zeppelin og Black Sabbath, siden vi over fire øl og en dram har preiket og spilt musikk, og jeg regner med at de to andre karene ligger i samme leie smaksmessig. Vi snakker om gitarbasert rock av det harde slaget, og det meste av det de har laget er det mulig å relatere til band som Motörhead, Iron Maiden og Dio fra “gamle dager”, og Slayer, Rival Sons og Alice In Chains av “nyere” saker. Metall er med andre ord greia, en sjanger jeg såvidt har begynt å pirke i igjen, etter at det var det eneste som dugde i perioden 1980-1985. Og disse tre karene spiller pinadø beintøft og heftig, Anders skriver kule låter, og lyden er så bra som kun musikknerder som elsker den hardeste rocken får til. Skiva gis ut av plateselskapet Ghost Town, og er spilt inn i byen, av Yngvar Mehus hos Lydproduksjon. Art work står tyskeren Maik Beiersdorf for, og likte du omslagene til metall-skivene dine på 80-tallet så vil du fort ende opp med å stirre lenge på dette coveret.

EP’en Mother City åpner med tittelsporet, og etter litt kakking på hi-hat’en, lett tramping på stortromma, og en melodilinje fullstappet av ekko, så kjører Anders på med et sylfett riff, og får med seg trommer og bass i samme tusendels sekund. Dette er så stilig at de gjentar det to ganger, før Rasmussen begynner å synge. Og synge kan han faensteike, med snev av Dio i stemmebåndene og en attityde som kan sende tankene i retning Bruce Dickinson. At de er en trio innbiller jeg meg vil by på problemer live, om målet er å låte nært opp mot studioinnspillingene, for her er det lagt på flere lag med gitarer, noe som gjør at lydbildet er tett som ei potte, spesielt i de partiene Anders putter inn sine solopartier. At de er byens mest samspilte band tror jeg at jeg har greit belegg for å påstå, for selv om bassist Nyrud har flyttet til Oslo, og Anders selv er lærer på fulltid, så har de øvd og spilt konserter til den store gullmedaljen. Og, det resulterer altså i låter som “Mother City”, som til tross for alle sine partier og ulike melodilinjer, er tightere enn ræva til en titting. 

Så er vi over i Motörhead-terrenget når “Shadow Hunters” starter. Eller, riffingen og kompet er tydelig inspirert av Lemmy & co, mens melodien er mer i gata til band som Alice In Chains og Soundgarden. Uansett, det er så definitivt Ohmwork vi snakker om her, og de er så definitivt originale nok, og alle disse referansebandene er bare saker som dukker opp i skallen min fordi jeg er en gammelfersking i sjangeren. Låten er den korteste av de fire, men er allikevel den som gir mest progfeeling av dem alle. Anders herjer med gitaren, og jeg tar meg i å undre litt over hvordan han får tid til å øve så mye som han tydeligvis har gjort. De aller fleste artister og band her i landet har heltidsjobber ved siden av, og må ofre det meste av fritiden sin for å få musikken til å låte som de ønsker. Jeg håper bare at Ohmwork ikke må ofre Liverpool-kamper.

“Devils Dance” byr på et kjapt og stilig riff som hentet fra Jailbreak eller Bad Reputation, og jobben gjør faensteike Rasmussen alene. Det er deilig å høre at Thin Lizzy har betydd såpass mye for bandet at det er spor av dem i låtene. “Devils Dance” er låten som treffer meg hjemme med et brak, og er alene verdt prisen på denne EP’en. Her er beviset på at Ohmwork er den råeste powertrioen i Nord-Norge, og skal du bare sjekke ut et metallband i år så bør det bli denne gjengen.

De avrunder Mother City med “Judas”, en låt der vokalen plutselig minner fryktelig mye om Lemmy, selv om Anders ligger i et noe høyere toneleie enn Ian Kilmister gjorde, og jeg tenker tvert Ian Gillan når ordene skal avrundes på tampen av tekstlinjene. Nyrud spiller en svært viktig rolle i denne låten, og buldrer seg avgårde over hele skalaen. Sammen med Bendiksen utgjør de en enhet som komper Rasmussen på strøkent vis, og jeg vet allerede nå at jeg nesten må snike meg til en lytt når de spiller på Little Henrik under Buktafestivalen senere i år, selv om de står på scena samtidig som Cosmic Psychos.

Normalt er jeg rimelig opptatt av innhold og budskap i tekstene, men det er noe med metall som gjør at det blir uvesentlig. Ofte fordi det er pubertale, djevelske eller overnaturlige temaer som dominerer, men òg fordi det som synges blir av sekundær betydning. I den hardeste rocken er det måten det synges på som betyr mest, og Rasmussen synger som en helt. Det holder i lange baner for meg. Da får det bare være at jeg sliter litt med å høre hva han har på hjertet, og uten tekstene foran meg så uteblir de store analysene. Akkurat dét tror jeg Ohmwork synes er like greit.

Nydelig levert! Vi ses 21.juli.

5

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert