Orango – The Mules Of Nana (Division Records)

Oslo-bandet Orango er endelig ute med nytt album. Trioen slapp i dag The Mules Of Nana, bandets sjette fullengder, og deres hittil sterkeste utgivelse. Akkurat det er ikke dårlig, i og med at de allerede har en håndfull kruttsterke skiver på samvittigheten. Jeg har rukket å bli passe avhengig av de ti låtene, etter at cd’en har fått kjørt seg kraftig denne uka. Fire ganger daglig i fire dager har vært en vellykket resept for undertegnede og kan anbefales, om du ønsker å forelske deg i ei drittøff hardrockskive med en rekke referanser til en liten bråte kule band fra 70-tallet.

Orango består i dag av Hallvard Gaardløs på bass, trommis Trond Slåke og gitarist Helge Bredeli Kanck. Etter at de slapp debutalbumet Villa Exile i 2004 tok de en lang pause, men de dukket opp igjen i 2011, med samme besetning og minst like skarpe som sju år tidligere. Bassist Karl-Joakim Wisløff sluttet etter forrige album, Battles (2014), men den ti år yngre Gaardløs har erstattet ham på strøkent vis (samme Gaardløs har til og med erstattet Bent Sæther i Spidergawd, så han har vært en travel herremann det siste året). Etter det har de turnert og spilt beinhardt, og har blitt et grisetøft og tight liveband. At de nå begynner å få en låtkatalog som er skikkelig heftig gjør sitt til at konsertene er fullpakka av killere og lekre rock’n’roll-låter, og et show med dem kan aldri slå feil. Har du ikke sett dem live så er det bare å få gjort noe med det fort som fy. Oslo-folket er så heldige at de kan gjøre noe med det i dag kl.1700 på Big Dipper, en mini-konsert som til og med er gratis, mens bergenserne får sjansen litt ut i februar. Før de tar turen til Vestlandet er det tyskerne som får gleden av å kunne se og høre dem, et folk som er skikkelig glad i Orango. Sjekk hjemmesiden til bandet for eksakte spillsteder og datoer.

Jeg blir skikkelig nostalgisk i det samme øyeblikk trommingen starter på “Heartland”, åpningslåten på The Mules Of Nana, og når det spretne og heftige riffet kommer inn er jeg mentalt tilbake på gutterommet i 1979. At de har sine egne helter i ZZ Top kan det ikke være mye tvil om, samtidig som jeg synes vokalist Kanck tidvis minner veldig om Paul Rodgers fra Free. Det som er skikkelig kult er at samme Kanck kan minne om salige Paul Kossoff fra samme band når det kommer til trakteringen av seksstrengeren. Så her har Orango en Free-pakke i en og samme mann. Uansett, “Heartland setter standarden, og har du bare pyttelitt sansen for fete riff, tøff rock’n’roll med boogie-vri, eller har 70-tallet som favoritt-tiår når det kommer til rock, ja, da nærmest garanterer jeg for at Orango er noe for deg.

Singelen “Give Me A Hundred” er en behagelig og “vestkyst”-aktig sang som på mange måter er americana-alibiet på skiva. Videoen til låten er skikkelig stilig, og viser om ikke annet at bandet elsker band som Creedence Clearwater Revival og CSN&Y. Lett og ledig, men samtidig så er de skjerpet og presise som kirurger. Koringen karene gjør her er det lite å utsette på, og er med på å skape ei tilnærmet kosmisk kosestemning. Jeg elsker denne låten, og skjønner at den har hatt godt av å modnes i femten år. Den ble opprinnelig skrevt til debutalbumet, men endte av ymse grunner aldri opp på det. Gresshoppene vi hører var plagsomme og er derfor ekte vare, mens det lekre banjospillet er utført av Kai Arne Sulutvedt (Ila Auto).

Andre band de kan minne om er The Black Crowes, særlig på noen av de roligste sporene, som “Born To Roll” og sistelåten “Ghost Riders”. Da er de på sitt mest melodiøse, legger på orgel, og korer så det står etter. Litt typiske “siste låt på lokalet”-melodier, sånn bortsett fra at det her utføres med stil og ikke med rølp. En låt som “Heirs” er på sin side av sorten som våre egne helter i Thulsa Doom kunne knalle til med nå og da, og viser at de tre herrene har blitt noen bunnsolide instrumentalister i løpet av årene. Trommingen til Slåke er utsøkt, og sammen med Gaardløs utgjør han en kompseksjon som ikke står tilbake for mange. Gitarspillet til Kanck er en historie for seg. Fra et fett riff, vie lekre melodilinjer, og til en solo som klasker inn i skallen og blir værende der. Lydbildet er både sammensatt og enkelt på samme tid, og passer låtene perfekt. Produksjonen og miksingen skal Kai Christoffersen ha en stor del av æren for, sammen med bandmedlemmene, selvsagt. Skiva ble forøvrig spilt inn i Ocean Sound Recordings på Giske, mikset i Calmeyer Studio i Oslo, og mastret hos Propeller Mastering.

I det hele tatt så har de denne gangen bevegd seg noe fra bluesen og de mest americana-inspirerte låtene på Battles, og kjører på med større doser boogie-infisert hardrock. Spesielt morsomt og kult er det å konstatere at jeg plutselig husket gode, gamle Blackfoot, ene og alene på grunn av “Hazy Chain Of Mountains”. Orango har tidligere vært glad i både fuzz, vreng og ekko på gitarene sine, men kjører nå på med “renere” og streitere lyd. Akkurat på nevnte låt er det imidlertid på med full wah wah-pedal, og det er en effekt som funker som farsken i små mengder. En herlig låt.

Men, det er de heftigste låtene som treffer meg hardest, på alle mulige måter. Åpningssporet er nevnt, og “Head On Down” er i samme gate. Riffet er tøft som dæven steike, Slåke storkoser seg med symbalene sine, det er funky og tight, og overgangene kommer i akkurat passe doser. Igjen minner det meg om Free, og det er seriøst aldri feil, og igjen spiller Kanck som en helt, noe som er med på å bygge hans heltestatus her på Senja. “The Honeymoon Song” er nok skivas mest funky øyeblikk, men akkurat så tung at den er med i kvartetten av harde, streite og klassiske rockelåter. Og så, albumets høydepunkt for undertegnede; “Train Keeps Rolling On”. Med denne rifftunge perla bekrefter Orango at de er et av de kuleste bandene vi har her i landet. De kan minne om et tungt Sugarfoot, eller Brut Boogaloo i toppform. Da skjønner folk at vi snakker om en strøken låt, og jeg skjønner at jeg har hørt en låt som kommer til å forfølge meg på alle lister i framtiden som inkluderer det beste av norsk rock.

The Dogs har levert varene, og nå følger faensteike Orango opp. Hvor skal dette ende? Vi er igang med den andre helga i 2017, og jeg har allerede hørt et album som skal bli vanskelig å slå når listene over årets album skal settes sammen i desember. Gartulerer, Orango. Jeg håper virkelig at dere tar turen nordover når resten av Europa har fått sitt. Spiller dere i Tromsø så skal jeg stå der med en iskald Mack i lanken.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert