Øystein Sunde – Bestefar (Spinner Records)

unnamed-14

Hvis du ikke har hørt om Øystein Sunde, er mitt tips at du ikke er født ennå. Kanskje ikke påtenkt engang. Det er få nordmenn som er mer kjent i det norske musikkmiljøet, enn selveste Øystein Sunde. Mannen med de raske fingrene og den minst like rappe kjeften. De ordene denne mannen ikke har kløyva og vrengt, er det ikke verdt å ha med seg. Ordene og ikke minst uttrykkene denne mannen har kommet opp med, har funnet sin rettmessige plass i både ordboka og i nordmenns dagligtale. Mannen er vel også ansvarlig for norges lengste sammensatte ord – “Overbuljongterningpakkmesterassistent”, og det sier ikke så rent lite.
Herr Sunde er som de fleste vet, en racer på gitar, han kan spille fort, lekent óg tøft, og han behersker de fleste akustiske og halvakustiske gitarstilene. Øystein Sunde har etter min mening i tillegg en hel masse “feeling” i sitt spill, når han vil. Det er kanskje ikke så ofte han vil, men likevel.
Øystein Sunde er rett og slett jævla kjekk å ha.

I disse dager er vår mann ute med sitt nye album, Bestefar. Såvidt jeg vet er dette hans studioalbum nummer femten. Det har gått 46 år siden hans debut, 1001 Fnatt – i 1970, og det har blitt helt avsindig mange latterkick for undertegnede som har kjent til og likt Øystein gjennom et helt liv.

Første gangen jeg hørte om Øystein Sunde, óg hørte hans musikk på radio, må ha vært høsten 1971 med “Det Året Det Var Så Bratt”. Både da og noen ganger etter dette, dro min far historien om at han har prata med Øystein Sunde, og at han var en kjernekar. Dette skjedde på Robukta i Tromsø under en fest der Øystein var en del av underholdningen. Det var Tromsø Taxi som arrangerte fest, og året var 1969. Det er lenge siden. Veldig lenge. Og min far er som dere sikkert skjønner, Øystein Sunde-fan.

Dagens mann har altså hold det gående i en mannsalder. 24 januar til neste år blir han sågar 70, selv om han fortsatt høres ut som en sprek 50-åring. Sunde har som sagt laget en lang rekke album, og alle holder en jevn og høy kvalitet. Man vet sånn cirkus hva man får, selv om det alltid dukker opp overraskelser i form av nye ord og vendinger, nye ting å le av, og nye ting å la seg imponere over. Øystein hadde sikkert hatt en kommentar på lur om han hadde hørt meg kalle ham, “hel ved”, i alle fall nok til å skrive en ny sang om fordeler og ulemper ved å være ved tvers igjennom. Men mannen er altså bare bunnsolid, ekte og alt det derre. Det er ikke mye fjas der i gården, selv om det er bare fjas. Øystein Sunde, er Øystein Sunde. En atrist furet værbitt bør være veldig stolt av.

Om jeg skulle ha lyst (noe jeg forsåvidt har) til å ramse opp alle hans bravader, ville jeg ha blitt sittende her til folk begynte å slenge ut den kommende jula, så det skal jeg rett og slett spare den meget kjære leseren for. Det jeg derimot skal gjøre, er å si et par ord om hans aller siste utgivelse, Bestefar.

Det er så vidt jeg kan bedømme en meget inspirert Sunde som nå er ute med nytt album. Det er jo hele 8 år siden sist, og da var det Meget i Sløyd som var den aktuelle plata. Nå er det altså Bestefar som skal feieres, og det er faen tute på høy tid i disse rosablogg- og trutmunntider. Jeg tror jo selvsagt ikke at det blir mindre trutmunn eller at verden blir mindre rosa grunnet denne utgivelsen, men den er i alle fall med på å sette fokus over på noe annet enn lipgloss og fjonge vinterjakker uten innerfor og andre evner som er egnet til å isolere kulda ute, der den hører hjemme. Øystein er dog på en aldri så liten Youtube-snurr, men ikke for å vise oss hvordan vi best kan lakke våre negler.

pressebilde-1

Albumet starter med “Du Er På Youtube Nå”. En låt som tar opp tematikken om at den gamle dagboka di nå blir skrevet av alle de andre, de som svirrer rundt deg med et alltid tilgjengelig kamera. Musikalsk er låten kledd i en festlig 1920-talls drakt. Her er det både snurrbart, flosshatt og smoking, og Sunde er morsom, som alltid: “Det stod i vår lokalavis om en mann i frakk på Europris, og i frakken sto det en naken mann fra Flå med Nerdrum-krok, på Nerdrum vis, bak en europall med cottage cheese, med svømmeføtter og Fleksnes-hatt, men han kunne aldri forutse at han er på Youtube nå”. Jepp, er det ikke en tulling med et kamera i hånden, ja så henger det et på veggen. I dette tilfellet var det jo flott, for vi vil jo helst slippe sånne typer når vi er på Europris for å kjøpe cottage cheese og andre nødvendigheter. Per Frydenlunds Orkester er med på å gi låta det den trenger her, med Per Frydenlund på sopransaksofon, Børre Frydenlund på tenorbanjo og Christian Frank på bassaksofon. En knall albumstarter dette.

Neste låt ut er “Johnny B Goode På Sjukehjem”. Ettersom Chuck Berry passerte de nitti her forleden, er det vel på sin plass med en aldri så liten låt som sier litt om hvordan det må utarte seg for den gamle rockeren, i slåbrok og tøfler blant gamle fans i nesten samme situasjon (om vi ser bort fra at det kun finnes én Chuck Berry). Her har Petter Baarli fått rollen til den gamle gitarhelten, og det fikser den gamle Backstreet Girls-sliteren meget elegant. Låta er både festlig og snasen, og funker som bare rakkern.

Så kommer “Stussen På Tutten” seilende inn. Her tar vår mann tak i vann i rør- og slange-problematikken der alt inne er rørleggerens ansvar, og alt ute er fars område. Her er det stusser og tutter, og alt heter Gardena. Jeg har selv en sånn tuttstuss på veggen som har vært skifta ut etter ikke å vært pakket sammen og lagra varmt, tørt og trygt når vinteren setter inn: “Det sitter en stuss på tutten – den har vært der i noen år – En grå liten raring uten pakning og gjengehår – Den sitter på utekrana – og lekker så spruten står – En frostsprukken stuss på tutten – gjenglemt fra forrige år”. Øystein klarer å få dette til å høres vemodig og nostalgisk ut, og plutselig sitter man der å savner en tidlig sommermorgen når sola akkurat har stått opp og gresset trenger seg en dusj. Vakkert og morsomt.

“Jeg Hogger Gjerne Ved” er rett og slett morsom. Lett å kjenne seg igjen her. Hvorfor i helvete må man være med å kjøpe gardiner når man gjerne hogger ved, måker snø, beiser hus og hytte, tømmer dass og fanden vet: “Å kjøpe gardiner er en Pondus-situasjon, jeg går heller i rosa skjorte – enn å stå der med ventefjes og håndveska til mor, da er siste rest av verdighet borte”. I rest my case, for å si det på godt norsk. Her er det bare å smile.

Earl Scruggs store hit, “Foggy Mountain Breakdown” fra filmen Bonnie & Clyde (1967), er ikke lett å bryne seg på, men Øystein sunde spiser jo sånt som dette til frokost. Instrumentalen raser avsted og foten går. Rett og slett mesterlig fremført, og av med hatten, katten og den evige rabatten. Yeehaw!

Sunde har vært på veien med Ingrid Bjørnov, og i følge mannen selv har dette samarbeidet vært meget inspirerende. “Pertentlig i Bentley” er en duett som begynte med at pertenlig rimer på Bentley, og så ballet den siden bare på seg. Kanskje dette er den kjærlighetsballaden Lillebjørn Nilsen har etterlyst fra Sundes hånd: “Hun var fortsatt pertentlig i Bentley, mens han var en kuk i Buick”. Jeg flirer meg ihjel. Veldig fin sang.

Et aldri så lite høydepunkt for meg, er “Dødsbo” der Øystein tar Ravi og DJ Løvs store hit, “Dødssøt” til helt nye høyder. Det er nesten så jeg undres på hvorfor ikke dette skjer før nå, for dette er jo i sannhet mat for en fyr som Øystein Sunde. Denne låte skriker på Øystein Sunde, og det har den gjort uten at vi har skjønt det i mange herrens år. Men nå er den endelig her, og vi kan bare glemme orginalen: “Herfra og derfra, ja fra alle kanter – kom nieser og nevøer og militante filletanter – og tremenninger og firfisler og ukjente aner – fikk armer så lange som sultne bavianer”. Óg; “Dødsbo, dødsbo, og alle vil ha fingr’a i det – Når bestefar er borte skal du se – At alle vil ha fingr’a i det”. Dødsherlig.

Det var Ingrid Bjørnovs idé å skrive denne låten om “alle” ordene som er på tur ut av språket vårt. “Gamle Halvveis Glemte Ord” har en musikalsk drakt som sender oss tilbake til 50 og 60-tallet. En sånn laidback lett slentrende låt med saksofon og røykfylte lokaler, kanskje i en gammel jazzklubb i hovedstaden. Her er mange ord og begreper som nok har gått nye generasjoner, hus forbi. 

“Sa Dem”, er også en umiddelbar favoritt her i kneipa. Her oser det bluegrass, og her sitter alt som støpt. Hver minste streng vibrerer helt perfekt, og Øystein synger ettertenksomt og skarpt til alle ekspertene (slik jeg velger å tolke det) som stadig sier ting, og forteller oss hva som kommer til å skje. Men ekspertens ord har sjelden slått an når vi går uttalelsene etter i sømmene og skal gjøre opp status. Eksperter er bortkasta plass, spør dere meg.

Så kommer en avansert djevel det er lett å få knute på begge venstrebeina til, om man innbiller seg at det er en idé å danse. Det er det IKKE. Dette er en mazurklender i 3/4-takt som legges elegant oppå en 2/4-takt. Én ting er å danse til dette, en helt annen ting er å få til å spille det. Jeg tar av meg hatten. Låta handler om alt vi er nødt til å huske på, så vi ikke ender i ruin og fullstendig undergang. Snerten sak.

Sistelåta på Bestefar (hvis vi ser bort fra bonussporet “Fjøsprat”) er “Å, Så Deilig Det Skal Bli”. Den handler om hvor deilig det skal bli med all tiden du får tilbake om du slenger Twitter, Facebook, iPad, mobiltelefon og hele det universet, på skogen. Låten er atter et høydepunkt, og den berører viktig tema som hele tiden er oppe til debatt, men som like fort blir kosta under det store teppet: “Gitaren står alene borti kroken – neglisjert omtrent et halvårs tid – så nå skal den få en runde – med fingertuppa til Sunde”. Jeg kjenner meg mer enn godt igjen her, i likhet med de fleste av oss. Vi som begraver hele vårt vesen “beskyttet” og utilgjengelig bak en eller annen dings.

“Fjøsprat” er skrevet etter et avisoppslag i avisen, Firda. En låt fremført under Ymse-avdelingen til Bjørnov/Sunde under konserten i Ålesund. Her er den klemt rett inn på ett forsøk, og det lyder bare 100% strøkent og i god gammel Sunde-stil. Teksten er et kunstverk i seg selv.

Samarbeidet med Tom S. Lund er meget vellykket, og alle involverte musikanter, óg andre folk med noe å gjøre her, har åpenbart gjort en glimrende jobb. Jeg skulle sikkert ha ramsa opp hele gjengen, men jeg må dessverre på do.

Vurdering: Nok et bunnsolid og gjennomført bra album fra Sundes hånd. Den mannen var nok borte den dagen de lærte å skuffe. Løp å kjøp!

PS: Skiva ligger ikke på Spotify ennå, men hvis du løfter på ræva og stikker hue inn døra på nærmeste bensinstadsjon, står det nok et eksemplar der å venter på nettopp deg. Så, da vet du hva du skal gjøre denne søndagen, om du har sansen for Øystein Sunde.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert