På Det Sjuende Skal Det Skje

Orango - Evergreens (Division Records/Stickman Records)

Gitarist og vokalist Helge Bredeli Kanck, den allestedsnærværende bassisten Hallvard Gaardløs og den hardtslående trommisen Trond Slåke utgjør i dag en av landets klart kuleste rock'n'roll-trioer. Orango, som merkelig nok har forblitt en altfor skjult skatt her i landet, feirer utrolig nok tjueårsjubileum neste år, noe som gjør dem til veteraner i det norske rock'n'roll-sirkuset. Det at jeg knapt nok har sett aviser eller blogger omtale Evergreens er grunn nok i massevis til at alle gode krefter må gjøre sitt til at de havner under den skarpeste spotlighten. Årets album er å få på grønn (selvsagt) vinyl, med coverart som er svært så original og stilig. Og, viktigst av alt, karene fortsetter der de slapp med The Mules of Nana, fjorårets fjonge fonogram. 

Etter at Orango slapp debutalbumet Villa Exile i 2004 tok de en lang pause, men de dukket opp igjen i 2011, med samme besetning og minst like skarpe som sju år tidligere. Originalmedlem Karl-Joakim Wisløff sluttet etter det femte albumet, Battles (2014), men den ti år yngre Gaardløs har erstattet ham på strøkent vis. At Gaardløs dessuten spiller i Spidergawd, Svankropp og Woodland, samt bidrar med ymse bandkonstellasjoner, sier meg at fyren står for både kvalitet og kvantitet. Karene byr på klassisk 70s rock'n'roll, ispedd solide doser blues, og viker ikke mange millimetere fra sin egen godt innarbeidede mal for hva som er kult. På mange måter vet vi hva vi får når Orango slipper nytt album, og det er aldri dumt når det vi får bestandig er stilig.

Med seg på Evergreens har de Kai Christoffersen på congas, tamburin, guiro og maracas, med andre ord det meste man kan riste på og shake. Lasse Hafreager spiller keyboards på "Old Shores" og "Evergreens", mens Krizla fra Tusmørke spiller fløyte på tittelsporet. Ellers har Asgeir Slåke bidratt med gode vibber og "fine cooking", hva nå enn det måtte innebære. Helge Bredeli Kanck har skrevet og komponert alle låtene, med unntak av "Loco" som hele bandet har skrevet sammen, og "Blue Heart" som Bredeli Kanck har gjort sammen med Gaardløs. Arrangement og øvinger står bandet for sammen med Kai Christoffersen, utført på Slåke Farm i Vivestad, mens innspillingene ble gjort i Ocean Sound Recordings på Giske og i Calmeyer Studio i Oslo. Mixingen ble gjort i sistnevnte studio, og masteringen hos Propeller Mastering i Oslo. Produksjon og mixing har Kai Christoffersen stått for, og det er Chris Sansom som har sørget for masteringen. De kule tegningene på coveret er gjort av Monica Haugen Bersaas, mens selve designet er Lasse Bryggmans verk.

Det er fysisk umulig å være et hardtslående rockeband med føttene solid plantet i 70-tallsrocken, og ikke ha spor av sørstatsrock i låtene. Åpningssporet "Glow Out of Time" er et godt eksempel på hva jeg mener. Her oser det av Lynyrd Skynyrd og Grand Funk Railroad, samtidig som de har blitt et av disse elegante og kule norske bandene som har skapt sitt eget sound. Sammen med bl.a. Spidergawd, Thulsa Doom, Woodland og Brut Boogaloo har de pisket igang en norsk bølge av eminent hardrock. Kall det gjerne retrorock, men det gjøres pinadø så genuint og fett at det allerede legges merke til i utlandet, og litt etter litt her hjemme óg. Symbal-kakking, et kult riff, bass/trommer som hamrer småfunky løs før Bredeli Kanck hyler ut et "Slow down", og vi er i gang med årets herlighet. Melodiøst, allsangaktig refreng, en kul og passe kjapp gitarsolo, en bro som roer ned noen hakk - oppskriften på en låt som aldri kan slå feil, med andre ord. Legg til at Helge bruker alle de feteste boksene sine på de rette stedene, og at Gaardløs/Slåke høres ut som det perfekte komp.

https://www.youtube.com/watch?v=aN5mYvj-j2c

"Loco" var singelen fra skiva, og ble sluppet tidligere i høst. Hvorfor låten ble valgt er ikke vanskelig å forstå, da den lett er et av albumets beste spor. Gaardløs legger premissene her, med dritstilig fuzzbass, mens Slåke hamrer stødig og intenst på skarp og symbaler. Sjefen kommer inn etter at de har rullet et par runder med kompet, med ekko og vreng på gitaren sin, og spiller et deilig lite riff som like gjerne kunne ha vært spilt av Per Borten, sjefen i Spidergawd. Og dét er, som alle skjønner, et superlativ med mening. Per og Helge er to av våre fremste gitarister, vokalister og frontmenn, og gjør alene Norge til det som burde være en stolt hardrocknasjon. Etter at melodien har satt seg begynner den vokale reisen, for det er sannelig en reise i sang vi får høre. Kanck synger som vanlig kraftfullt og elegant, men koringen til Slåke fortjener virkelig en tommel eller to opp. Sammen har de gitt meg en av de fineste vokalistopplevelsene i 2018, og er med på å gjøre at "Loco" snurrer jevnt og trutt på ymse av mine spillelister.

Mer fin vokal får vi på "Old Shores", og her synger for sikkerhets skyld alle tre, før Helge tar over scena. Igjen får vi presentert en småfunky låt i semi-kjapt tempo, og igjen er det lett å sammenligne med Lynyrd Skynyrd, Blackfoot er et band som havner i skallen min, og det samme kan sies om tidlig Aerosmith. Kult er det, åkke som, og jeg synes orgelet som durer og går i bakgrunnen virkelig pynter opp låten. Og, det fortsetter litt i samme spor med "Hillside Man". Et tøft riff, et lekkert komp, og et refreng som får fram de høye tonene i meg når jeg synger med.

Og akkurat når jeg tenker at det begynner å bli på tide med litt mer variasjon så "roer" de litt ned med "Blue Heart". Nedroingen består i en intro som er tuftet på gammal blues, men etter ett minutt ramler de ut i en heftig boogie, og hele verden skjønner at karene digger ZZ Top. Og, hvem digger ikke ZZ Top? Nok et av albumets høydepunkt, med bl.a. en slide-solo som er knall, noen taktskifter som får labbene mine i gang, og ei bassisering fra øverste hylle. Dette svinger noe voldsomt, og låten burde vært skrevet ut på den blåeste resepten som er mulig å få tak i. Mot tungsinn og kjedsomhet. "Sunny Bay" avrunder side A på lekkert vis, en passe sløy blues, av sorten Johnny Winter kunne finne på å komme opp med. En rett ut nydelig måte å avslutte en side på, og en låt jeg anbefaler alle som liker bluesrock å sjekke ut. Gitarsoloen med wawa-sound er alene verdt prisen på skiva, og Slåke/Gaardløs får vist litt av sin portefølje.

Karene er noen skikkelige gladlakser, som du ser, og det har de all mulig grunn til å være. A-siden er tøff og barsk, med innslag av bluesrock og feelgoodpartier. B-siden, derimot, består utelukkende av tittelsporet, og er grunn nok til å gå i spagaten og vræle ut av pur glede. Nesten sytten minutter varer "Evergreens", riktignok delt inn i fem partier, men her serverer altså Orango det tøffeste, fineste, stiligste og beste så langt i karrieren. Kall det gjerne en prog-låt (da elsker jeg i såfall prog), kall det retro, eller kall dette kopisters verk, men husk for all del å putte inn genial som prefiks. De finner ikke opp kruttet her, men en ypperlig perfeksjonering av rock er aldri å forakte, og det disse tre herremennene gjør her er aldeles fabelaktig.

"Birthday" heter den første delen, og her sendes ihvertfall mine tanker i retning Led Zeppelin og Jimmy Page. Nydelig fingerspill etterfølges av Helges vokal, en stemme som er kjørt gjennom den samme kverna Robert Plant brukte til In Through the Out Door", og når tempoet skrues opp noen hakk minner det fortsatt om Zep, og nå er det "Dazed and Confused" som rinner i hu. Når del to, "Harmony Trail", overtar, blir det full fyr i teltet, og noe av det tøffeste jeg har hørt i 2018 åpenbarer seg. Først og fremst tenker jeg Deep Purple, mye på grunn av orgelet, men samtidig er det noen deilige harmonier her som gjør at jeg tenker vel så mye på norske Sugarfoot og et band som Little Feat. Dette er uansett så bra at jeg får helt fnatt, og låten lever nærmest sitt eget liv der karene veksler mellom et hesblesende tempo og rolige partier, ispedd orgel og ei fløyte som virkelig gjør seg.

Del tre heter "Liberty Man", og her må jeg ile til å melde at selv om låten er delt inn i fem partier så foregår overgangene sømløst og med en deilig flyt. Den tredje delen i dette verket er rock på det viset Crosby, Stills, Nash & Young gjorde den, litt Eagles-aktig, noe Jackson Brown er det over det hele, og denne fløyta til Krizla gir partiet et snev av Jethro Tull-feeling. Etter tre-fire minutter med kosestemning hamrer de løs igjen med "Floating Around In the Upsidedown (The Seal's Lament")", og sementerer inntrykket av at dette ikke bare er fet rock'n'roll, men intet mindre enn stor kunst. Kompkompisene har en hel jobb å gjøre på denne mastodonten av en låt, men Helge Bredeli Kancks gitarspilling er virkelig noe å skrive hjem om. Det er så gjennomført bunnsolid og nydelig gjort at jeg garanterer for at Jimi Hendrix, John Lennon, Rory Gallagher, Stevie Ray Vaughan og alle de andre store gitaristene som har vært blant oss, nikker anerkjennende ned mot Helge & co. Helge spiller virkelig på alle strenger, og tar oss med på en gitarferd utenom det vanlige. "Part Five: Venus and Mars" frakter oss trygt og behagelig i havn, og vi er i mål med Evergreens.

Jeg har likt Orango i mange år, og omtalt tidligere skiver passe euforisk og til gode karakterer. Det Helge, Hallvard og Trond har gjort denne gang er å ta det siste steget, steget til det absolutte toppsjiktet av norsk rock. At de fortsatt holder på sine prinsipper, og maler på videre med det de kan best - 70s rock - samtidig som de byr oss på mesterverket "Evergreens", gjør sitt til at jeg virkelig har et håp om at de denne gang bare må nå ut til et langt større publikum. Det hadde de virkelig fortjent. Og, de har ihvertfall fortjent at du som leser dette sjekker dem ut, om du ikke allerede har gjort det.

Takk for musikken, Orango!

https://open.spotify.com/album/2vEfzv2kKNZHgB56abQpPr?si=l3sO8nx6T0Onq--222mZ7g

Kategorier