Paal Flaata – Come Tomorrow: Songs Of Townes Van Zandt (Blue Mood Records/Grappa Musikkforlag AS)

paal-flaata-come-tomorrow

Paal Flaata har i løpet av snart tre tiår rukket å bli en kjent og respektert musiker her i landet. Han slo gjennom for alvor med Midnight Choir i 1996 med albumet Olsens’s Lot, selv om bandet allerede hadde bemerket seg med den selvtitulerte debuten to år tidligere. Sammen med Atle Bystrøm (Al DeLoner), Atle Aamodt og Ron Olsen slapp han fem knakende gode studioalbum med Midnight Choir i løpet av et hektisk tiår, et par av dem intet mindre en bautaer i den norske rock’n’roll-katalogen. Men, Flaata hadde allerede holdt på med musikk i mange år før de fire karene startet opp i 1992. The Wilhelmsens-favoritten Carsten “Cesh” Holt spilte på 80-tallet sammen med Flaata og Stephen Ackles i det fjonge bandet Memphis News, et band som spilte inn en kassett sammen. I tillegg drev Paal og søkte etter sin musikalske plattform gjennom mindre og kortlivede bandprosjekter, noe jeg har inntrykk av at en rekke Grenland-musikere gjorde på den tiden.

Etter Midnight Choir startet han for alvor solokarrieren sin, og siden debuten i 2002 med In Demand har det blitt ytterligere fem utgivelser, før han nå altså er klar med sin sjuende soloskive, Come Tomorrow: The Songs Of Townes Van Zandt. Årets utgivelse kan ses som den siste og avsluttende i en trilogi der han i rekkefølge har tolket Chip Taylor, Mickey Newbury og nå altså sjefen sjøl, Townes. De to foregående har vært strålende, og etter å ha hørt de to singlene “Where I Lead Me” og “Come Tomorrow” har det ikke vært fritt for at forventningene mine har vært skyhøye til dette albumet.

Townes er tolket av ufattelig mange artister opp igjennom årene, og en rekke av tolkningene har vært utmerkede. De mest kjente coverversjonene står nok Robert Plant & Alison Krauss (“Nothing”) og Emmylou Harris (“Pancho & Lefty”) for, og av egne favoritter vil jeg trekke fram Lyle Lovett (“Lungs”), Imperial State Electric (“Black Widow Blues”), Tindersticks (“Kathleen”), Helldorado (“Waiting Around To Die”) og The Walkabouts (“Snake Mountain Blues”) som særdeles dyktige tolkninger av Mesterens låter. I tillegg har hedersmannen Steve Earle gitt ut et album, Townes, som en ren hyllest til artisten han mener er den beste som har vandret blant oss dødelige, og Michael Weston King, som spiller på Blårock på min bursdag 24.november, er en annen meget dyktig Townes-tolker.

Det er med andre ord en “farlig” øvelse Paal Flaata har begitt seg ut på, når han nå skal tolke en av de mest anerkjente låtskriverne gjennom tidene, og sammenligningsgrunnlaget er så formidabelt som det er. Den første “fallgruven” var åpenbart låtvalgene, noe jeg var veldig spent på. Lykkelig kunne jeg konstatere at hans ti utvalgte alle var blant mine favoritter, selv om det naturlig nok “mangler” minst tretti enorme låter. Noen Townes-låter er allerede innspilt en rekke ganger, som “Tecumseh Valley”, “Pancho & Lefty”, “Waitin’ Around To Die”, “If I Needed You” og “Lungs”, og selv om jeg elsker alle disse låtene så håpet jeg altså at Flaata ville gå for andre sanger. Og, det har han altså gjort. To låter fra debuten For the Sake Of the Song (Quicksilver Daydreams Of Maria” og “Velvet Voices”), to fra mitt favorittalbum med mannen, Our Mother the Mountain (“Kathleen” og tittelsporet), hele fire låter fra Delta Momma Blues (“Tower Song”, “Come Tomorrow”, “Where I Lead Me” og “Rake”), “Snow Don’t Fall” fra The Late Great Townes Van Zandt og “Flyin’ Shoes” fra albumet med samme navn.

Albumet er spilt inn og mikset i Amper Tone Studio i Oslo, og produsert av Flaata selv sammen med Gøran Grini, mens den er mastret av Morten Lund i Lunds Lyd. Frontcoveret er av det knakende tøffe slaget, og blinkskuddet ble tatt av Ketil Hardy, som dessuten står for en del av fotografiene i innercoveret, sammen med Ragnhild Fjellro. Nevnte Grini er altmuligmannen som har vært utrolig viktig for at resultatet har blitt som det har blitt, gjennom blant annet noen delikate strykerarrangementer. Han spiller dessuten alle mulige slags gitarer, piano, Wurlitzer, orgel, banjo, mellotron, cembalo, klokkespill, litt bass, vibrafon, triangel og vindspill. Samplingene er óg hans verk. Andre musikanter er bassist William Troiani, Jørn Raknes på gitar og pedal steel, trommis Glenn Vidar Solheim, Lisa Voldsdal på fiolin og bratsj, Kaja Fjellberg på cello og litt bass, valthornet blir traktert av Rune Brodahl, og Paul Inge Vikingstad spiller kontrabass på et par av låtene. I tillegg er det noe strålende koring av Julie Ervik og Mona Veum Bækkelund på et par av låtene, samt at Hege Brynildsen byr på noen lekre soprantoner på “Our Mother the Mountain”. Sist, men absolutt ikke minst, så bidrar dattera til Paal, Maia med sin nydelige stemme på “Come Tomorrow”. Da tror jeg de fleste skal være nevnt.
flaata-malerisk

Så er vi i gang med herligheten, og låten Flaata har valgt å åpne ballet med er “Flyin’ Shoes”, låten som var tittelsporet på albumet Townes ga ut i 1978, og som dermed er den ferskeste låten som er valgt ut. Flaata bruker sin stemmeprakt til å framføre låten temmelig nært opp til originalversjonen, noe Lyle Lovett óg valgte da han tolket låten for snart tjue år siden. Men, vår mann har valgt en langt mer grandios instrumentering, med et nydelig arrangert strengeorkester, samt et gospelaktig kor på tampen. Litt barytongitar gjør underverker her, sammen med det lekkert tilpassa valthornet til Brodahl. Men, dette er og blir Flaata sin låt. Stemmen hans sterk som fy, og med den innlevelsen han legger for dagen er det ikke fritt for at ståpelsen kommer snikende, og jeg kan bare slå fast med en gang at den blir værende oppe, i stram giv akt, gjennom hele skiva.

My lover comes to me with a rose on her bosom
The moon’s dancin’ purple all through her black hair
And a ladies-a-waiting, she’ll stand neath my window
And the sun will rise soon on the false and the fair
Sing-a-too-loor-a-lie-o

En av de sterkeste tolkningene jeg noensinne har hørt av Townes sine låter følger så, tittelsporet fra min favorittskive med mannen, “Our Mother the Mountain”. Det begynner fint, flott og passe eventyrlig for mannen som forelsker seg i dama som kommer fra fjellene, men alle som kjenner Van Zandt vet at det ender i elendighet. Øynene blir til gift, håret til flis og kjøttvevet til saltlake, i det hun forbanner karen vår med at hans førstefødte vil bli blind. Så hopper hun ut av vinduet og ut i den svarte natta. Igjen er arrangementet ganske så tett opp mot den herlige versjonen som først ble utgitt i april 1969, samtidig som spesielt Grini har gjort en stor jobb med samplinger av lekre lyder, og Brynildsen bidrar med sin stemme og utfyller Flaata på utsøkt vis. Flaata på sin side har muligens aldri sunget kulere, vakrere eller bedre. Han minner meg her om Johnny Cash in his prime, og da tenker jeg at det er vanskeligere å komme med bedre komplimenter. En fantastisk versjon av en absurd bra låt.

“Tower Song” fra Delta Momma Blues er nok en innertier av en tolkning, og Flaata & co fortsetter å holde seg tett opp mot originalen. Den sterke og klare stemmen legger et så solid grunnlag at låten ikke kan bli annet enn lekker, og når vi får dette stilige soul-gospelkoret til Ervik og Bækkelund på tampen, der de følger meldingen “you built your tower strong and tall, can’t you see, it’s got to fall someday”, så er det snakk om dramaturgisk presisjon av ypperste merke. Låten bygges opp som det byggverket det synges om, sterkt og svært, og igjen gjør Grini en enorm jobb. Pianospillet her er så følsomt og deilig at det er til å få fnatt av. Tre innertiere av noen låter så langt, med andre ord. Hvor skal dette ende?

I used to wake and run with the moon
I lived like a rake and a young man
I covered my lovers with flowers and wounds
My laughter, the devil will frighten

Så følger altså Flaata opp med en av de sterkeste låtene i Van Zandts katalog, den overjordisk sterke “Rake” fra Delta Momma Blues. Nervene ligger tjukt utpå hele verket, Flaata synger verselinja “hold your tongues until after I’ve spoken” som et ekko som ligger og spøker i bakgrunnen, og Grini, Troiani og Solheim skaper den mørke, dystre stemningen som låten skriker etter. Jeg tar meg i å forsvinne helt inn i Flaata sitt Townes-univers, og merker nesten ikke overgangen til neste låt ut, den nesten like mørke “Kathleen”  fra Our Mother the Mountain, sangen som tar smerten som kommer med kjærlighetssorg og savn til et nytt nivå. Og hele veien synger Flaata som en besatt, som om han virkelig mener det han formidler, og som om han lever gjennom disse skruene han synger om. Dette er stor kunst, det er av et sånn format at jeg med hånda på hjertet kan si at jeg aldri har hørt en nordmann tolke en mester så mesterlig før. Når jeg tenker meg skikkelig godt om så klarer jeg ikke komme opp med eksempler på artister som har tolket en enkelt artist på bedre vis, gjennom et helt album. Jeg tror sannelig at jeg konkluderer med at dette er det beste coveralbumet jeg har hørt her til lands, og det etter at kun side A er konsumert. Makan!

Side B åpner med en låt jeg nesten har rukket å spille ihjel, den nydelige duetten med dattera Maia. Vi snakker selvsagt om “Come Tomorrow” (Delta Momma Blues), den andre singelen fra skiva som ble sluppet, og som er behørig omtalt av oss tidligere. Jeg kan tilføye at vinylutgaven av låten låter enda bedre enn det jeg tidligere har hørt i Spotify, og låten egner seg ekstremt godt til å bli avspilt særdeles høyt. Begge tomler opp for unge Maia! Så er det duket for en av Townes sine første komposisjoner, “Quicksilver Daydreams Of Maria” fra debuten For the Sake Of the Song (1968).

Well, the diamond fades quickly when matched to the face of Maria
All the harps they sound empty when she lifts her lips to the sky
The brown of her skin makes her hair seem a soft golden rainfall
That spills from the mountains to the bottomless depths of her eyes

Er det mulig å beskrive ei dame på vakrere vis? Er det mulig å være mer romantisk uten å virke platt? Kan man si noe finere til en person? Tja, jeg våger om ikke annet å påstå at det skal bli en tøff øvelse. At Flaata synger disse disse linjene med en pasjon få om noen her i landet kan matche er med på å gi nytt liv til Townes sine semi-legendariske tekstlinjer. Nå var jo ikke noe som helst i den mannens univers rosenrødt og behagelig, men strykerne gjør sitt beste for sende oss inn i en tufsete verden. Så mye penere enn dette blir ikke musikk.

“Where I Lead Me” var første singel ut, og igjen snakker vi om en låt som er behørig beskrevet her hos The Wilhelmsens. Dette er definitivt den låten som er lengst unna originalen. Sumprock paret med rockabilly, samt vers som er utelatt, og allikevel funker det som fy. Låten er direkte dritstilig. Ferdig snakka.

Det andre absolutte høydepunktet på Come Tomorrow er for meg “Velvet Voices”. Overraskende nok, fordi låten i utgangspunktet “bare” har vært en av mange virkelig fine sanger i Townes sin rikholdige diskografi, men aldri helt der oppe blant mine favoritter. Den er hentet fra debuten, og er altså skrevet av en pur ung Van Zandt. Det som er sprøtt i denne sammenheng er at jeg pinadø, kryss i taket, og dæven døtte, mener at Paal Flaata har gjort en versjon her som overgår originalen, og det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle si (eller skrive). Jeg tror at årsaken er at Flaata med sin enorme sangprestasjon klarer å få fram de deilige melodilinjene enda bedre enn Townes, samt at han har “ikledd” seg denne Cash-stemmen igjen, som Cash låt på 60- og 70-tallet. Og denne stemmen står ubegripelig bra til låten. Den klagende pedal steel-lyden til Raknes skjærer i sjela, og Grini serverer de herligste lyder fra mellotron og cembalo. For en ufattelig innertier av en låt. Faktisk tror jeg vi snakker om elleve poeng på en skala til ti.

Snow don’t fall on summer’s time
Wind don’t blow below the sea
My loves lies ‘neath frozen skies
And waits in sweet repose for me

Med disse ord avrundes Come Tomorrow: Songs Of Townes Van Zandt, og en maktdemonstrasjon i Townes-tolkninger er over. “Snow Don’t Fall” er en låt hentet fra The Late Great Townes Van Zandt (1972), og i Flaata sin tolkning er det nok med et behagelig piano, lette touch på en kontrabass, og øm traktering av fiolin og bratsj. Et vakkert punktum, og jeg kan lett konstatere at Paal Flaata har levert et album kjemisk fritt for svake spor. Vi snakker om et av årets absolutte høydepunkt, i et ellers fabelaktig norsk musikkår. Herrefred, Flaata, for et album!

Nå kjenner jeg at jeg mer enn gjerne skulle ha sett at trilogi-tanken forkastes, og at Flaata gyver på med sine tolkninger av en fjerde artist. Med fabelaktige Chip Taylor- og Mickey Newbury-tolkninger på samvittigheten, og dette absurd bra albumet i boks, hadde det vært stor, stor stas å høre ham forsøke seg på Tom Waits. Hadde jeg vært i posisjon til å komme med bestillingsverk så hadde dette allerede vært bestilt. Han skulle til og med ha fått ti låter av meg.
Side A: “Jockey Full Of Bourbon”, “San Diego Serenade”, “Take It With Me”, “Swordfishtrombone”, “Dirt In the Ground”
Side B: “You Can Never Hold Back Spring”, “Way Down In the Hole”, “Falling Down”, “Rain Dogs”, “I Hope That I Don’t Fall In Love With You”

Så, da vet dere hva jeg ønsker meg til jul.

Folkens. Kjøp denne skiva. Stort bedre investering kan ikke gjøres i 2016 til kr.200. Og, ta turen til nærmeste sted Flaata spiller i høst, for han tar en liten runde i vårt langstrakte land. Jeg skal se ham i Tromsø 4.november, og det gleder jeg meg stort til

Vurdering: 10/10

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert