Paal Flaata - Driv (Tromsø), 4.november

Foto: Willy Mortensen

Av og til er jeg programforpliktet til å ta turen til Tromsø, og en slik anledning var det sist helg. Paal Flaata stod på scena på Driv, og som om ikke det var nok så var det Tor Thomassen (The Late Great) som skulle sørge for å gjøre oss varme og gode. Når slike hedersmenn spiller konsert samme kveld er det ikke nødvendig å tenke seg om to ganger; det er bare å ta turen. Til alt overmål fikk jeg med kona mi, og vårt faste vennepar fra Buktafestivalen var vertskap, med byens beste kost & losji. Om det ble ei fin helg? Gjett..

Med ny, tidkrevende jobb som bakteppe, og ei tung arbeidsuke i kroppen, la vi ut på den tre timer lange turen til Tromsø. Torsken ble forlatt i et ferskt dagslys, og vi ankom Tromsø akkurat i tide til å få med oss det siste dagslyset. Det er med andre ord ikke mye lys å skryte av her oppe for tiden, men sånn har det vært i noen år, og vi er vant til det. Mørketida har aldri vært et problem for meg, og er det fortsatt ikke, så etter å ha blitt installert på Bjerkaker, spist ei usedvanlig deilig gryte som hadde stått og putret i tre-fire timer, kverket verdens minste flaske whiskey (20 cl), og hørt gjennom Songs From the 21st Century og Come Tomorrow, ble vi fraktet til Driv av husets yngste datter. Som vanlig. Vi var tidlig ute siden konsertstart var annonsert til kl.2100, og var det noe vi ikke ville så var det å miste et sekund musikk denne kvelden.

Kari Bremnes spilte to utsolgte konserter på The Edge denne helga, i et lokale som vel har en kapasitet på 1200 mennesker, så det var ikke sjokkerende at kun et par hundre hadde løst ut billetter til vår konsert. Det er vel ikke mer å si om det enn at et par tusen tromsøværinger prioriterte feil, uansett hvor dyktig Bremnes er, for det er hun. Vi fikk ti minutter i kø i det som føltes som femti minusgrader (faen, ballsfjordvinden er kald før snøen setter seg!), men fikk fort varmen i oss inne i de trivelige lokalene. Øl og vin ble bestilt, og etter en halvtimes tid kom Thomassen opp på scena, etterfulgt av tangentmagikeren Erik Nilsson. Jeg skjønte umiddelbart at oppvarmingen var i trygge hender, og kunne etter en halvtimes tid konstatere at jeg hadde rett. Tor og Erik dro hovedsaklig gjennom nye låter, låter som gjør at det lover særdeles bra med tanke på The Late Greate sitt oppfølgingsalbum som en hel landsdel, og flere til, gleder seg stort til. I tillegg gjorde de en lekker versjon av "Jinx", sånn at Nilsson fikk herje litt fra seg. Tor gikk av scena, annonserte at han gledet seg noe avsindig til å se og høre Flaata, og fikk sin velfortjente applaus.

Foto: Johnny Wilhelmsen

Mer øl og vin ble handlet inn, jeg kjente at jeg begynte å glede meg noe voldsomt til å høre Flaata sine tolkninger av Mester Van Zandts avsindig bra låter. Jeg hadde etterhvert skjønt at han kun hadde med seg produsent og multiinstrumentalist Gøran Grini nordover, så en far & datter-versjon av "Come Tomorrow" kunne vi se langt etter. Men, med Grini med på lasset var jeg like trygg på en fabelaktig konsert som jeg hadde vært en time tidligere da Nilsson fulgte Thomassen opp på scena. I tillegg til at jeg var bombesikker på at dette kom til å bli en behagelig musikalsk reise. Gjett om jeg fikk rett.

De to kompisene fra Skien kjørte i gang umiddelbart, uten noe snikksnakk, noe det i og for seg var lite av denne vakre fredagskvelden i Ishavsbyen. De gikk rett i strupen på to av Townes sine fineste og sterkeste låter, "Rake" og "Flying Shoes", og det berømte skapet ble satt på plass umiddelbart. Og når de så kjørte på med Chip Taylor-perla "Angel Of the Morning" så tandert og vakkert at ikke et øye var tørt, og dra på med en absurd vakker versjon av en av de fineste låtene fra Townes-katalogen, "Waitin' Around To Die", trodde jeg at det var så fint å være på Driv som det var mulig å få til. Men, nei, Flaata og Grini dro likesågodt på med enda en Townes-perle som ikke fikk plass på albumet som kom ut tidligere i år, nemlig "Second Lover Song" fra verdens fineste album, Our Mother the Mountain. OK, nå måtte vel toppen være nådd? Men, nei..

Foto: Per Johnny Olsen

Det neste som skjedde var en aldri så liten overraskelse, av det svært så positive slaget. Jeg har aldri vært noe blodfan av Dusty Springfield, men den versjonen av "Willie And Lauramae Jones" som ble framført denne kvelden var av det overjordiske slaget. En ting er at Flaata synger bedre live enn i studio, noe som er sjukt med tanke på at han er ubegripelig bra på skive, men den jobben Grini gjør når de spiller som en duo er vill å se på og enda villere å lytte til. Han trakterer munnspill og to orgel samtidig, som om det er en dagligdags greie. De to orglene durer ut melodi og et slags komp, mens han spiller riff med munnspillet. Heftig og helt sjukt bra levert. At publikum endte opp med en unison og dempet allsang som nesten påkalte julenissen og 18-20 reinsdyr, gjorde stemningen magisk. Herlighet for noen typer!

Ok, alt magisk så langt, men det var på langt nær slutt. Det første som skjer etter den sakrale stemningen er at Flaata lurer på om det er noen som melder seg frivillig til å ta Maja sine vers, sånn at de får spilt "Come Tomorrow". Full av øl, vin og whiskey vurderer jeg et lite øyeblikk om jeg skal melde meg, men heldigvis, takk Gud og alle høyere makter, så er det en kar som er langt kjappere enn meg på avtrekkeren. Jeg kunne seriøst ha jobbet konserten ned et par hakk på terningen, og muligens ha skapt en aften det hadde blitt snakket om i lang tid pga alle feil grunner i boka, om ikke en ukjent kar hadde hoppet opp på scena. Navnet er og forblir ukjent, men da den karen åpnet kjeften på andreverset ble jeg bare stående passe måpende. For en prestasjon av en tilfeldig kar. Han var så definitivt rett kar for anledningen. Vel blåst, og masse tomler opp!

Publikum tok dessuten brukbart tak i "Tower Song", og veldig godt tak i Mickey Newbury-klassikeren "An American Trilogy", som selvsagt er udødeliggjort av Elvis Presley. Godstemningen ville ikke ta slutt, og når jeg så fikk servert Spain sin deilige, deilige låt "Spiritual", udødeliggjort av Johnny Cash, ble jeg stående som en godfjott og glise for meg selv. Det var slutt, og det gjorde absolutt ingenting, for dette var en aften som vil gjøre mørketida enda lettere å håndtere på yttersia Senja. Dette var balsam for sjela, musikk for minnebøkene, og nok et gedigent bevis på Paal Flaata sitt enorme talent. Og så fikk publikum i Tromsø stifte bekjentskap med en stor musiker i Gøran Grini.

Foto: Tom Berg Jensen

Turen gikk så til Blårock, og selv om jeg egentlig var mer enn klar for å sove 15-20 timer, så måtte vi ha oss en øl der før vi tok kvelden. Der møtte vi selvsagt på Flaata og Grini, og med en promille på 6,8 måtte jeg bare slå av en prat med karene, skryte av konserten, legge litt ut om den urettferdige verden som ikke hadde gjort dem til nasjonale helter, og i det hele tatt komme med velfortjent skryt av dem. Jeg er ganske sikker på at de var særdeles hyggelige, og at jeg oppførte meg anstendig, og håper bare at jeg ikke framstod som en plagsom djevel. Heldigvis tok reisefølget tak i meg, vi spaserte hjemover, og jeg sovnet tjue sekunder etter at vi kom i hus.

At konserten var strålende bekreftet bartender Espen på Blårock da vi stakk innom for dagens første halvlitere påfølgende formiddag. Han var ikke snauere enn at han rangerte konserten som en av de to-tre beste han hadde vært på. Noensinne. DET kaller jeg velfortjent, berettiget og herlig skryt, for Espen har altså sett sine konserter.

Resten av helga er det aldersgrense på, så den lar vi ligge til en senere anledning. Men, at det ble en særdeles vellykket helgetur til Tromsø er en underdrivelse. 

Kategorier