Paal Flaata (feat. Maia Flaata) – Come Tomorrow (Grappa Musikkforlag)

Paal Flaata Come Tomorrow

For et par uker siden omtalte vi i The Wilhelmsens den første singelen fra det kommende Paal Flaata-albumet Come Tomorrow – Songs Of Townes Van Zandt, den dritstilige “Where I Lead Me”. Rett før helga kom det andre dryppet fra skiva, tittelsporet “Come Tomorrow”. Og, igjen er det en strålende tolkning Flaata serverer. Det mest spesielle er nok at dattera Maia er med på å gjøre denne vakre, vakre låten fra Mesterens album Delta Momma Blues (1971) til en duett. Som blodfan av Townes Van Zandt, og i og med at jeg elsker Midnight Choir, så kan jeg bare konstatere at Herr Flaata selvsagt ikke har tuklet med mesterverket. Her snakker vi om ørsmå korrigeringer, bruk av stemmeprakt, og innhyring av svært så kompetente musikere for å yte låten så mye rettferdighet som den fortjener.

Produsent er Gøran Grini og Flaata selv, låten (og albumet) er spilt inn Amper Tone Studio, og det er Grappa Musikkforlag som står for utgivelsen. Hyllesten til Townes er den siste i en trilogi som tidligere har gitt oss Flaata sine tolkninger av Chip Taylor og Mickey Newbury, så det er ikke mye å utsette på mannens valg av artister når han først skal tolke andre sine låter. Og, vi vet jo alle at han er en Elvis-patriot på sin hals.

Could it be the season’s changin’
The winds of winter rearranging
All the leaves like fallin’ queens of sorrow
Could be the freezing rain a-fallin’
Could be sad September callin’
Or maybe its knowin’ she’ll be gone
Come tomorrow

Townes var et geni når det kom til å lage fengende, mollstemte og lekre melodier. Men, det faget han kunne bedre enn alle var å skrive poesi der han vrengte sjela, ofte av det mer enn hjerteskjærende slaget. Dette finnes det absurd mange eksempler på, så la meg bare nevne “Tecumseh Valley”, “Waitin’ Around To Die”, “Kathleen”, “Rake” og “No Place To Fall”. Flaata har stemmen og innlevelsen som skal til for å få fram budskapet med det alvoret og den tyngden som kreves, og vibratoen i hans røst gjør seg virkelig her, når han åpner med den velkjente undringen som kommer som en følge av den endringen som er på gang. Jeg har alltid ment at det er mer Roy Orbison i hans stemme enn det er Elvis Presley, og her blir det virkelig klart som blekk. 

Well, it’s strange how many tortured mornings
Fell upon us with no warning
Lookin’ for a smile to beg and borrow
It’s over now, there is no returning
A thousand bridges sadly burning
And light the way I have to walk alone
Come tomorrow

Maia tar for seg andreverset, og det gjør hun pinadø med bravur. Jeg hadde aldri sett for meg “Come Tomorrow” som en duett, men Maia klasker til med enn innlevelse hun nok har lært av sin far, og er med på å gjøre dette til en strålende idé. Stemmen hennes kan minne om Hope Sandoval fra Mazzy Star, og det er alltid blodskryt i mi bok. Nå er jeg ikke spesielt flink å anslå folks alder, og når det kommer til damer så skal man jo helst avstå fra sånn. Men, Maia er neppe langt oppi tjueårene, så her er det bare å håpe at hun forvalter sitt talent og forsøker å gjøre noe innen musikk. Genene er iallefall av ypperste, musikalske sort. Den litt uklare og noe “sløve” uttalen gjør seg virkelig, og er med på å understreke følelsene som ofte fyller mennesker nå man mister noen. Strålende!

I guess that no amount of lying
To myself will stop the crying
I guess I have to take things like they are
The facts are plain to see, it’s only
That I ain’t used to being lonely
Like I’m gonna be without you
Come tomorrow

Som i enhver duett med respekt for prinsippet om at det er to likeverdige vokalister som deler på jobben, har far og datter fordelt verselinjene i det tredje verset broderlig. Paal tar for seg de tre første, mens Maia får jobben med å proklamere at angsten og frykten springer ut fra det faktum at hun ikke er vant med å være ensom. 

Som med “Where I Lead Me” har Flaata sluppet en direkte knakende lekker video til låten. Her ser vi jazz-stikkene vispe stødig over trommeskinnene, vi hører en tremologitar buldre litt i bakgrunnen, Flaata fyller bildet og kjører på med sine akkorder, et piano behandles tandert, og det strykes vakkert på en cello. Som om ikke det var nok så lurer en steelgitar seg inn på tampen, sammen med ei fele. Og så får vi stifte bekjentskap med Maia, da. Det hele er så vakkert at jeg kjenner Townes-abstinensene tyte ut av huden, og jeg skjønner at jeg gleder meg voldsomt til vinylen med Come Tomorrow – Songs Of Townes Van Zandt er i hus. Nå er det bare tolv dager igjen!

Vurdering: 9.5/10

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert