Paal Flaata - Where I Lead Me (Grappa Musikkforlag)

Paal Flaata slipper i september et lenge etterlengtet album, og med "Where I Lead Me" får vi første smakebit fra skiva, som utelukkende består av Townes Van Zandt-covere. Og, dæven døtte det er en vågal og sprek versjon Flaata byr på.

Steve Earle forsøkte seg på det samme med albumet Townes i 2009. Earle var en nær venn og en stor beundrer av den gamle mesteren i mange år, og hadde sannsynligvis det beste utgangspunkt av alle artister på planeten for å lykkes. Nå ble resultatet bra, men muligens ikke så fantastisk som jeg hadde trodd. Muligens var mine egne forventninger vel høye, men jeg føler vel at det ble noe tamt over enkelte av tolkningene til den godeste Steve.

"Where I Lead Me" ble gjort av Earle óg, men vår mann Flaata har ei helt annen tilnærming i sin tolkning av låten. Rockabilly og "Where I Lead Me" høres muligens ut som sukker på brunosten, men det funker som snus under overleppa. 

Where I lead me I will travel
Where I need me I will call me
I'm no fool, I'll be ready
God knows I will be
And in the meantime make a little money
And buy a little bit of that mercy

Førsteverset går unna uten annet enn et par rolige gitarakkorder langt bak i lydbildet, mens Flaata nærmest hvisker meldinga som er kjent og kjær for oss Townes-elskere, med et lite tillegg i den siste verselinja (Townes synger kun "a little mercy"). Låten er originalt en aldri så liten swampaktig honky tonk-perle, og det at Paal rører såpass rundt i mesterverket og får det til å funke tar jeg av meg hatten for. Her hadde det vært lett å lande med et gedigent mageplask.

Når verset så repeteres er det i selskap med ei crazy koring, en sylfet Marc Ribot-aktig rytmegitar, og et funky og helstøpt orgel som herjer greit i bakgrunnen. Andreverset følger i samme spor, men der Townes svarer seg selv "flatt" i samme toneleie, har Paal valgt å legge grunnstemmen veldig høyt, mens "svarene" er med den dypeste bassrøsten han makter. Dritlekkert.

Så velger han å hoppe over det tredje verset, mens han har skrevet det fjerde helt om. Igjen, vågalt. Helligbrøde, vil kanskje enkelte tenke. Men, det utføres og låter helt utmerket, og noe sier meg at vi har veldig mye spennende i vente. Det som er sikkert er at Paal Flaata ikke er en kjip og kjedelig tolker av andres låter, noe han forøvrig bekreftet med sin suverene Bless Us All (2014) der han tolket Mickey Newbury-låter så vakkert at det gjorde vondt, samt den fin-fine Wait By the Fire - Songs of Chip Taylor (2012).

Jeg kjenner at det blir en tidlig julaften når Townes-albumet hans slippes 23.september. Det blir spennende å se hvilke låter han har valgt seg ut, og ikke minst hva han har gjort med dem. Herrefred, sette blir gøy!

Vurdering: 9.0/10

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=rQLUlwni1oQ[/embed]

https://open.spotify.com/track/1Mtcjdz9KMZIbpTEY0x859