Paul Henriksen - Time to Grow Wings (Rootsy.nu)

Da jeg leste hva den godeste Tom Skjeklesæther hadde å si i et presseskriv om denne mannen, skvatt forventningene mine rett til værs: "Han kan ha lært noe fra de beste; Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og rockens to største, Dylan og Springsteen". Sånt reagerer mitt musikkhjerte momentant og brutalt på. Pompa slamrer øyeblikkelig tungt i brystet, og jeg må konsentrere meg litt om å puste en stund. Vi i The Wilhelmsens er (i tillegg til et par andre livsviktige hedersmenn) avhengige av musikken til alle de Tom nevner her, og jeg tenker i alle fall fort at her gjelder det å nærme seg et konkret åndsverk med en viss andakt. Sånn er det bare.
Time to Grow Wings har stått for andakten her i det siste; selvsagt etter at jeg hadde nullstilt meg fra Herr Skjeklesæthers referanser. For det er jo som alle med vettet i behold vet aldri lurt å tilnærme seg musikk med de største mestrene som mal. I alle fall ikke i utgangspunktet.
Så da er bare Paul Henriksen et nytt norsk bekjentskap. Og det vil si... På solofronten. For vi som har fulgt med i timen, vet jo at herren var en del av folk/country-ensemblet Flying Shoes, for noen år siden. Jepp. Flying Shoes. Akkurat som i Townes og hans helt fantastiske låt fra et strålende album med samme tittel, utgitt i 1978. Joda. Det er vel lov å ha visse forventninger til dette. Det er nesten påkrevd ved nærmere ettertanke.

Tar man en nærmere titt på dette albumet (som kommer i en meget flott og forseggjort fysisk utgave), er det snart gjort å oppdage gjengen med helt formidable musikanter som har medvirket og lagt sin signatur i fra seg her med både hjerte og lyst. Vi snakker om eminente folk fra band som Number Seven Dehli og Jim Stärk... Per Amund Solberg (bass), Simen Mæhlum (trommer) og Asbjørn Riibe (piano og Hammond B3).
Trollmann og multi-instrumentalist Geir Sundstøl er også med å fargelegge musikken på sedvanlig vis (pedal steel, marxophone, resonator-gitar, gitar-banjo og munnspill). Så har vi Marie Tveiten (hardingfele og sang), Anne Ragnhild Leren (trekkspill), Lise Voldsdal (fiolin) og Kristian Kvalvaag (mandolin og barriton-gitar). Mister Henriksen spiller selv elektriske og akustiske gitarer, samt munnspill. De vokale harmoniene løftes til uante høyder av folk som: Rune Berg (som også bl.a har produsert skiva), Marie Tveiten, Johnny Palmar Hide, Hakan Markussen og Robert Post.

Mannen som nå sprer sine egne vinger var en gang med i et band fra Trondheim. The Passengers kalte de seg, og de var visstnok inspirert av Iggy Pop-låta, "The Passanger", som figurerte på Iggys Lust for Life. I en sånn sammenheng er det temmelig enkelt å regne seg frem til at de drev med rock. Nå, på egne nyspredte vinger, er det ikke rocken som sitter bak rattet. Denne gangen er det låtskriverkunst innen noe jeg velger å kalle norsk americana med et anstrøk god gammeldag, flunkende ny folkemusikk, og en fin dose country av det slaget de beste countryherrene driver med. Altså ikke gjengen med dresser til 1000$, boots til 2000$, og hatt stor nok for å holde en hel liten landsby tørr om himmelen skulle finne på å åpne seg. Her snakker vi faktisk om den countrygjengen som setter sangen foran dansen, og teksten foran kuken. Det høres kanskje litt snodig ut, men sånn er det simpelthen bare.

Jeg har lyttet ustanselig gjennom dette albumet som landet i min postkasse for et par dager siden, og jeg har helt klart funnet ut at skiva vokser i takt med gjennomlyttingene. I det øyeblikket Paul Henriksens stemme trenger inn gjennnom de ytterste hudlagene, er det ingen vei tilbake, og før du vet ordet av det, har du en utmerket solodebutant plassert dypt der inne på det stedet mange ynder å kalle "sjelen". Jeg kan altså herved røpe at dette er en meget flott utgivelse. Og mannen som har funnet ut at det er på sin plass å gro vinger nå, er en hel peis å skrive tekster. I samme stil som de fineste (nevnt tidligere da Tom Kjeklesæther ble sitert) låtskriverne, skriver han tekster som ikke tyr til de store utropstegnende, men som likevel tegner bildet tydelig og klart. Jeg har forstått det sånn at disse låtene har kommet til i løpet av mange år, og jeg mener å merke mannens bevegelser; som er godt plantet inn i selve låtstrukturen. Som en god saus tilpasset og forbedret gjennom flere prosesser, perfekt når tiden har gjort sitt.

Jeg er oppriktig glad for at Vibeke Sjøvold, agent og promotør for Rootsy Music, jaget denne herren i studio for å endelig gjøre denne skiva, og at det var musiker (låtskriver og gitarist i The Margarets), produsent og studioinnehaver Rune Berg som fikk oppdraget. Fikk eller tok, ett fett. For den mannen har lagt et tynt, nesten usynlig lag med musikalsk sølv over hele produksjonen. Usynlig, men meget merkbart om du setter deg godt tilbake å lukker øynene. Musikken som kommer ut er egnet til å helbrede, lege og gi. Balsam for sjelen, er det mange som sier om sånt, og denne gangen passer flosklen perfekt. Behandlingen av låtene, som utvilsomt var sterke nok fra før de havnet hos Rune, er direkte mesterlig, og når det musikalske laget som har vært med i studio (Lydbroderiet på Sofiemyr), er av en sånn kvalitet som her, kan det vanskelig gå galt.

An old man told me once
You gotta take a chance some time
Reach out and grab it while you can
There's a bullet for every man
Meant to hit you
But you might catch it with your hand

Sånn åpner det. "Ride the Bullet" som Paul har skrevet sammen med Lars Otto Lyng, setter standarden, og den holder et høyt nivå. Yes, brothers and sisters. Og livet handler jo i aller høyeste grad om å ta de kulene som kommer haglende i mot deg. Det gjelder bare å finne en måte å danse med dem på, og det har Paul Henriksen så absolutt gjort her (om vi tar oss den kunstneriske friheten det er å eventuelt kalle historiene i livet for kuler). Hans vinger synes dessuten å gro jævla fort, og de virker meget godt allerede nå der de tar vindene i lufta med den største selvfølgelighet og eleganse.

Jeg ser ingen grunn til å prøve meg på en analyse av hver eneste av de i alt 10 låtene Time to Grow Wings holder på, det overlater jeg til leseren som akter å sette seg ned med skiva. Men én låt det er umulig å ikke kommentere (ikke analysere), er låt nummer 3 - "Sinking Down":

I'm taking in water, I'm floating low
I'm taking in water, and i got no place to go
The Water is deeper, deeper than you think
You feel you're at the bottom, but still you sink

I'm sinking down
Every color turn blue
I close my eyes
Pretend i'm still there with you

Dette er den vakreste låten jeg har hørt på denne siden av Townes' bortgang. Den beskriver med forsiktige, men sterke ord tragedien det er å lengte tilbake til den du elsker uten noen mulighet for å komme dit igjen. For meg kjennes den sånn. Og så jævla sårvakker denne sangen er. Rett og slett så nydelig at jeg lett hadde gifta meg med denne mannen om jeg hadde hatt det som krevdes, og han var på jakt. Altså at jeg var en uimotståelig og fager kvinde med en fantastisk humor og en utsråling av en annen verden. Hehe... Det skulle tatt seg ut (jeg er en svær skjeggete småfeit bamse - kanskje til og med litt tannløs), men jeg tror du som leser dette forstår min beundring. Og hun derre Marie Tveiten. For en nydelig harmoni det er som bor i den dama... Sukk. Og Geir Sundstøl - trollmannen. Ah... Fysj faen dette er overlegent. Dette er Paul i sitt rette element. For en melodi han har laget her. For en sang.

Alle sangene har noe ved seg. Dette albumet er satt sammen av låter som ikke kan leve uten hverandre. De funker godt på egne ben, men sammen er de å sammenligne med et usannsynlig bra ekteskap. Et sånt du bare har lest om i helt teite bøker.

Jeg får dessuten nevne "Six Foot Two" som er en låt inspirert av Pauls første møte med Townes Van Zandt; første gang han var på en av vår helts konserter:

Behind closed eyes he travelled
Through a world of his own
From the mountains of Colorado
To the desert of Mexico
Soft as a flower
Rough as a storm
Songs about sunshine and laughter
About being left all alone

Jeg føler at dette er en temmelig presis beskrivelse av Townes' mest kjente sider, og jeg føler at jeg gjennom låten havner tilbake 20 år, til Blå Rock Café i Tromsø (Faen, Egon Holstad - tusen helvetes takk skal du ha atter en gang) der jeg satt å fikk servert en av mine sterkeste musikalske opplevelser, av nettopp Townes. Der jeg satt og bare følte.

La meg avslutningsvis bare si at denne plata er magisk. Lyden er så bra at det er teit, og opplevelsen er en jeg vet de fleste leter etter. Samspillet og klangen i alle instrumentene. Musikken, musikken, musikken. Og Paul Henriksen. Kjøp dette albumet. Bare gjør deg selv den tjenesten.

[embed]https://open.spotify.com/album/2dHr0IqV6Tah6scYg7Keky[/embed]