Paul Simon – Stranger to Stranger

Paul-Simon-Stranger-To-StrangerDet finnes ingen dager i livet mitt der Paul Simon ikke har eksistert. Ikke så lenge min bevissthet har vært aktivert. Hans musikk har vært med tilbake fra før jeg var i stand til å huske, altså før huskemuskelen var ferdig utviklet. Simon & Garfunkel var en del av soundtracket hjemme og opp i gjennom oppveksten. Så, fra jeg hadde muligheten til å følge mannen (at jeg kunne skaffe meg musikken etterhvert som den dukket opp), har jeg gjort nettopp det. Det første Paul Simon-albumet jeg kjøpte da det havnet i butikkhyllene, var det ofte totalslakta, One-Trick Pony. Men jeg elsket det fra første stund, og gjør det selvsagt fortsatt. Før den tiden var det både Simon & Garfunkel, óg Paul Simon på opptakskassett – ofte tatt opp hjemme hos min onkel eller i vår egen stue. Mitt minne rundt Simon & Garfunkel går tilbake til et “hull” i fortiden der alt jeg kjenner stammer fra. Altså ved min kognitive begynnelse. Paul Simon, ikke bare hans musikk; hele mannen, er en del av meg her jeg sitter i dag. Og i dag (altså i går) har mannen sluppet et nytt album. Det er noe jeg alltid feirer. Hurra, og sånt.

Paul Simon spyr ikke ut musikk for å si det forsiktig. Med tanke på at han har vært plateartist i 59 år, skulle man kanskje tro at han hadde gitt ut cirka 1000 skiver, men det har han altså ikke gjort. Hei! Hva er det jeg kjenner..? Tror sannelig jeg må klemme på med litt av historien, og hvordan den startet. Altså med Simon & Garfunkel og det før den tid. Det er kanskje en avsporing på en dag som denne, men likevel bare sånn helt kort:

Paul Frederick Simon kom til verden den 13 oktober i 1941. Han ble født i Newark, New Jersey. Arthur Ira Garfunkel (som var meget viktig i Pauls musikalske utvikling, og nå også en viktig del av histrorien – derfor) så dagens lys den 5 november i 1941. Han ble født i Queens, New York. De to guttene vokste opp i Forest Hills i Queens, New York (jepp, der Ramones dukket opp), og de gikk i lag på Forest Hills High School mens de bodde bare et par kvartaler unna hverandre. Hver for seg hadde de utviklet en over middels stor interesse for musikk, og de satt der i hver sitt hjem å lyttet til radiosendingene da rock’n’roll med et brak kom til verden, for å si det litt sånn småsnodig. For rocken kom som en bølge over Amerika sånn cirka midt på ’50-tallet, som vi alle vet nå, eller bør vite.
Historien om Simon & Garfunkel går langt tilbake, og det er en lang historie som jeg åpenbart ikke skal ta et så jævla grundig tak i. Guttene sto på scenen i lag for første gang allerede mens de gikk i sjette klasse, i 1953, der de fremførte sin skoleforestillingsversjon av Alice in Wonderland. De var begge store fan av duoen The Everly Brothers, noe som er lett å forstå. I 1955 begynte de på den nevnte Forest Hills High school, og året etter i 1956, skrev de sin første sang, “The Girl For Me”, i lag.
Nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å hale fram hele historien, så for å gjøre det hele litt kort, så kan jeg jo nevne at de tok sine første artistnavn da de var rundt 15 år. Art kalte seg for Tom Graph, og Paul kalte seg Jerry Landis. Sammen ble de duoen Tom & Jerry. De platedebuterte så tidlig som rett før jul i 1957 med singelen “Hey! Schoolgirl!”, og hadde deretter en rekke singler sammen. Simon ga dessuten ut en hel liten flokk med solosingler, enten under navnet Jerry Landis, Paul Kane eller True Taylor. Han ga også ut noen singler med en gruppe som kalte seg Tico & the Triumphs.

Som vi skjønner var disse gutta tidlig ute. En liten stund kalte de seg sågar Kane & Garr. Dette var vel i 1963 eller rundt der omkring
.

Men etterhvert ble Paul Simon møkklei disse fordømte scenenavnene, og i 1964 da de debuterte med Wednesday Morning, 3 AM, var det som Simon & Garfunkel. Etterhvert ble det bare Paul Simon (for min del), og det passer jo bra siden det er han dette skal handle om nå.

paul simonPaul har sluppet 13 album før dagens album, Stranger to Stranger, om vi regner med min “selvstendige” og “egenhendige” inngang”, One-Trick Pony. Og det gjør vi selvsagt – selv om dette er på regne som et soundtrack til en slags bambusjallaballa-film. Men musikken… Den elsker jeg. Simons stemme er ensbetydende med kvalitet og poesi her i kaféen. Den følelsen har sin opprinnelse i minner om å ligge i sengen som ung pjokk og bare lytte til mannens plater samtidig som lyden av en verden utenfor mitt soveromsvindu blandet seg perfekt inn. Det totale lydbildet er dermed som selve lyden av livet å regne. Den lille mannen med sin store påvirkningskraft fikk meg til å skaffe The Paul Simon Complete (songbook) da jeg måtte lære meg å spille gitar, så sammen med The Beatles (jeg kjøpte The Beatles Complete samtidig som jeg kjøpte min første gitar) ble Paul Simon det mest vesentlige i livet mitt da andre ting sikkert burde blitt det. Skolearbeide og lekser fikk vike, noe som resulterte i at min far (en mann jeg elsker av hele mitt hjerte, og som jeg til en viss grad kan forstå når det kommer til hans reaksjoner angående min uansvarlige livsstil) en dag jeg kom hjem fra skolen hadde kastet alle mine kassetter, og plakatene som hang på veggene. Han hadde fått nok av mine dagdrømmer og min likegyldighet til skolearbeide. Nok av min voldsomme interesse for musikk, og bare musikk. Det eneste jeg tenkte på, også når jeg satt i klasserommet, var musikk. Ja, ja… Men nå skal jeg prøve å ikke spore av mer. Paul Simon – Stanger to Stranger:

Like etter So Beautiful or So What i 2011, gikk Paul i gang med sitt neste prosjekt, altså albumet jeg sitter her med nå. Det er en grammofonplate, og det kjennes godt å bare holde den. Bare kjenne på den og la tankene dra.
Paul skriver at han, som alltid, befant seg i en emosjonell vinter da han tok fatt på jobben som nå har resultert i Stanger to Stranger. Han beveget seg i et nakent øde landskap, han hadde ingen idéer, angst over å ikke ha noen idéer, og han følte en slapphet som igjen ledet til et enormt inntak av kaffe (koffein skal redde verden, sier jeg). Med andre ord en ikke alt for utypisk forfatterfølelse når trangen til å skape er overveldende og ingenting skjer.
Men, det løsnet heldigvis omsider da han med gitaren på fanget kom frem til noe som lignet på ett eller annet. En gitarfigur, et tema.
Ett eller annet ble etterhvert til albumets sistelåt, “Insomniac’s Lullaby”.
Dette henger i min verden fint på greip. Etter søvnløse netter, masse grubling, og bøttevis med kaffe, må det før eller siden komme noe, og da er det jo forståelig, óg ikke minst naturlig, at tematikken handler om problemet du sitter midt oppe i.

Det var den nevnte gitarfiguren som ligger i det lettspilte C dur – G dur landskapet som ledet Simon i retning av den noe ekstreme musikkprofessornerden, Harry.
Harry Partch er han duden som mener at en oktav innholder 43 toner, og ikke 12 som vi andre dødelige forholder oss til. Og med en sånn “holdning”, er det ikke annet å gjøre enn å gå i gang med å skape instrumenter som man kan spille disse tonene på. Og det gjorde mannen. Han kom etterhvert opp med en hel rekke av såkalte “microtonale instrumenter”. En hel stabel med merkelig saker det gikk an å spille på.
Jeg kan levende forestille meg at en fyr som Paul Simon tenkte i retning av Harry da han satt der med sitt C/G-tema, og jeg kan se for meg hans iver etter å skape noe ekstraordinert ut av dette heller enkle utgangspunktet – her beveger vi oss etter min mening i farlig farvann. Det har jævla lett for å bli ufoståelig abstraksjon ut av ting som skal danderes i tusen retninger, men når det kommer til musikksjelen Paul Simon, er ikke den faren spesielt stor. Dette har han bevist gjennom alle sine prosjekter opp gjennom årene. Hans sult etter nyvinning og oppfinnsomhet som leder ut av det ordinære, har ført til eminente album som Graceland, Rhythm of the Saints, You’re the One, Surprise og So Beautiful or So What. Egentlig har denne tendensen til å stadig finne nye måter å uttrykke sin musikk på, alltid vært der hos Simon, men på de albumene jeg har nevnt her, er resultatet lettest å få øye på.

OK. Da er vi enige om det.

Paul Simons sønn er en stor fan av den italienske Electronic Dance-artisten Clap! Clapp! (Digi G’Alessio), og det var han som ledet sin far dit.
Etter at Paul hadde hørt albumet, Tayi Bebba, fikk han rett og slett lyst til å samarbeide med denne fyren, og etter et møte i Milano da Paul turnerte Italia med So Beautiful or So What, ble det til nettopp det.
Clap! Clap! (for et artistnavn) er med å bidra på tre låter. Gjennom mailing og fildeling har italieneren vært med å sette sitt preg på; “The Werewolf”, “Wristband”, og “Street Angel”.

Her gjør Paul “Wristband” sammen med Punch Brothers. Det er ikke helt som på albumet, men trivelig likevel:

Jeg ble som alltid kjempespent og full av forventninger da nyheten om et nytt Paul Simon-album kom seilende til meg via nettet, og så snart det lot seg gjøre, var jeg inne å forhåndsbestilte dette. Nå er altså ventetiden over, og jeg sitter som sagt her med en vinylutgave av skiva. Den kom i postkassen på utgivelsesdagen (i går, ass), og da jeg tok skrittene ned trappa som leder til mannehula mi, var jeg spent som et barn på sjølvaste julekvelden, selv om jeg hadde hørt albumet opp til flere ganger via NPR’s (National Public Radio) populære post, “First Listen”.

Men det er noe helt spesielt i det å rive plasten av en ny LP. Trekke ut innercoveret, kjenne lukta av nypressa vinyl, studere hele pakken, og endelig slippe skiva meget forsiktig ned på platespilleren. La nåla finne den første rillen, og så ta i mot musikken som manifesterer, eller åpenbarer seg. Det er noe med det å sjekke at den digitale utgaven snakker sant. Få bekreftet at det ikke er noe lureri på gang. Det er ikke før det fysiske beviset ligger der jeg kan puste ut og konkludere.

Nå er det som vanlig er når et album av en sånn formidabel fyr som Paul Simon slipper et nytt album, et nytt åndsverk, fristende å skrive bok (noe jeg forsåvidt aldri har gjort). Men siden jeg allerede har rotet meg bort i alskens opplegg rundt denne utgivelsen, skal jeg begrense meg i den videre omtalen.

Så jeg har altså sluppet stiften de to centimeterne ned til den ventende rillen. Det som møter meg er intet mindre enn en fest. En musikalsk fest der lyden og produksjonen er så bra at jeg må bort å sjekke om det er det samme gamle anlegget som står i hylla. Paul Simon og Roy Halee har gjort dette noen ganger. De har produsert lyd, og de har skapt en slags mal på hvordan ting kan gjøres. Denne gangen har de overgått seg selv, spør dere meg. Fy faen for en fantastisk lyd det er på dette albumet!
Åpningssporet “The Werewolf” er helt briljant. Rytmene, Pauls stemme, alle de underlige instrumentene, og selve låten. Kompet går og opp står alle hår, for å si det sånn.

The doorbell is ringing
Could it be the elves
But it’s probably the werewolf
It’s quarter to twelve

Jeg har hengt meg litt opp i denne setningen i det siste verset som sier så mye om Paul som poet. Hans elegante og meget finurlige måte å si tingene på. Han bruker små enkle hverdagsbegreper for å komme dit han vil. Han sier alt, samtidig som han gir lytteren en sjanse til å danne sitt eget bilde. Og det er jævla viktig. Mer enn det er det ikke nødvendig å si. Min mening ligger godt plantet her. Jeg elsker Pauls poesi og hans evne til å betrakte omgivelsene – gi oss hele sin sjel gjennom dette.

“Wristband” er også en fest. Jævla tøft driv, meget staselig struktur, og rett og slett meget imponerende tett og grundig. Dette er gull.
Pulsen hviler og klokka tikker, “The Clock” tar oss videre til “Street Angel” som bare er helt fantastisk. Her kommer samarbeidet med Clap! Clap! til sin fulle rett, og det samme gjør den geniale lille New Yorkeren. Så, når tittelsporet dukker opp ut av treverket, forteller Paul meg, eller han minner meg på at ingen lager så vakre melodier som han. Stemninger det er helt umulig å beskrive med ord, er av en annen verden.
Side 1 avrundes med en kjapp liten trudelutt jeg allerede elsker. “In a Parade” er fantastisk. Måten ting blir sagt på. Timing, intonasjon, musikalitet, lyrikk og lekenhet. Alle disse elementene smeltet sammen i en perfekt liten fest. Lydfest, tonefest, rytmefest og ordfest.

I drank some orange soda
Then i drank some grape
I wear a hoodie now to cover my mistake
My head’s a lollipop
My head is a lollipop
My head is a lollipop and everyone wants to lick it

Ha-ha-ha-ha… Jeg sier “halleluja” før jeg danser over parketten for å snu skiva. Det kjennes ut som jeg har tatt min dose med møllers tran denne morgenen, og jeg har garantert drukket like mye kaffe som vår mann gjorde da han satt der søvnløs å klødde seg i hodet ved prosjektets spede begynnelse.

“Proof of Love” er noe av det fineste og mest interessant jeg har hørt på lenge. Når det kommer til struktur, kropp, atmosfære og poesi ikke minst. Paul er en mester. Paul er en ordkunstner og en fyr som har et svært følelsesregister:

Amen, amen
The valley below
The ocean of debris

I ask the Lord
For proof of love
Love is all i seek
Love is all i seek
And when at times my words desert me
Music is the tongue i speak

I rest my head beside a white oak tree
No deadly nightshade, Belladonna
Dare lay a leaf on me

Jeg trenger ikke høre eller se mer poesi i mitt liv, men jeg vil naturligvis måtte fortsette. Det er klart. Men ærlig talt. Disse ordene jeg nettopp refererte. De gjør, sammen med musikken de er plassert i, noe med en mann. Med meg. For jeg har selv søkt kjærligheten, sittet under det gamle treet og sett alt vrakgodset som flyter rundt meg. Jeg har manglet ord, men hatt musikkens språk i kroppen. Og jeg har heldigvis funnet kjærligheten.
Men det er en annen sak. Jeg tror bare jeg må gi opp å finne en beskrivelse på hva jeg føler her. Og enkelte ting har ikke ord. Da er det fint med toner som kan forklare.

De arrangementene med gitar og blåsere tar pusten fra meg hver gang. Den der figuren før refrengene, i den grad det er refrenger her. Gitaren som gjør en slags bue i atmosfæren før den sender oss dit vi skal.

“In the Garden of Edie”, er selvsagt et utrolig vakkert instrumentalstykke Paul har skrevet til sin kjære kone, Edie Brickell. Det er vakkert og rørende. Og så kommer “The Riverbank”. Snakk om låt. Gitarene og hele symbiosen… Den vakre og sterke celloen. Dette er Simon på sitt aller beste. Herregud for noen strålende musikanter han har med seg, også denne gangen.
“Cool Papa Bell” som handler om tidenes feiteste baseballspiller, er festlig med en illustrerende tuba. Ha-ha-ha… Jeg sier ikke mer. Denne kunne vært med på formidable Graceland

Paul Simon har aldri vært en rocker, ei heller har han lignet på en. Med sine gensere og sine tweedjakker – med skinnlappbefengte albuer, har han lignet mer på en revisor enn på en musikant. Intet stygt sagt om revisorer, men de er ikke kjent for å være av den utagerende sorten, hverken i klesveien, eller ellers.
Hm… Hvor var det jeg skulle? Jo. Paul er ingen rocker, men han er morsom som få. Med sine skarpe betraktninger og sin underfundige måte å utykke humor på. Jeg finner alltid noe å humre av i mannens tekster. Dette blir selvsagt tydeligere gjennom måten han uttrykker ordene på. 

Albumet avsluttes altså med komposisjonen som satte prosessen til vår mann i gang. Eller i alle fall den første låten som dukket opp i denne prosessen. “Insomniac’s Lullaby” er en helt typisk Paul Simon-komposisjon. Sofistikert vakker og full av diverse, eller helt spesielle stemninger. Tristessen Paul kan ha i sin stemme, minner meg alltid på at jeg en gang var en liten usikker gutt med mine små og store sorger. Som alle andre var jeg en sånn, når timen var den rette. Paul Simon var alltid en trøst for meg da jeg var veldig ung. I dag er jeg bare utrolig imponert over denne 74-åringen som ikke viser noen tegn til å bli eldre (om vi ser bort fra noen refleksjoner i poesien). Lystigheten, ironien, leken og alvoret – har han også tydelig med seg når han skal illustrere, eller understreke humøret i låtene. Ikke bare tristessen.
Hans skapertrang finner stadig nye områder å utforske, og hans musikalitet er mer vital enn noen gang. Sånn kan det faktisk virke. Og det sier litt når vi snakker om en av bransjens mest vitale musikanter.

Stranger to Stranger sender pickup-nåla inn mot indre bane. Der blir den stående å stange forsiktig mot evigheten med sine små elektriske pulsslag. Jeg sitter her og kjenner at alle forventningene er innfridde. Det er en fin dag, jeg er lykkelig fornøyd, og snart er det på tide med en kopp rykende fersk kaffe.
Dette albumet er etter min mening her jeg sitter med 15-16 gjennomlyttinger på samvittigheten, det beste albumet fra Paul Simon siden Surprise som kom for 10 år siden. Eller kanskje til og med hans beste noensinne. Jeg vet ikke, og det betyr egentlig fint lite. Paul Simon har aldri laget et svakt album. Jeg elsker til og med de “forhatte” utgivelsene One-Trick Pony óg Songs from the The Capeman, så sånn er det med den saken. Jeg er vaksinert mot å mislike fyren. Og du… Sånn oss fremmede imellom: Bare kjøp dette alumet om du noensinne har likt en Paul Simon-låt. Dette er intet mindre enn et mesterverk. Ikke si dette til noen. Bare kjøp skiva.
Genre er ikke et alternativ her (så jeg har klemt inn de fleste). For dette er bare Paul Simon. En helt egen genre. Et eget lite univers.

6

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert