Perfeksjonert Graving

Dig Deeper – In Central European Time (Alien Agency)

Kvartetten fra Bergen/Oslo slapp sitt tredje album for to uker siden, og etter to fine skiver klasker de denne gang til med et dritlekkert og stilsikkert album. Disse karene har de fineste referanser, og spør du dem hvem de er påvirket av får du strøkne svar som Roky Erickson, Magnolia Electric Co, Neil Young, The Byrds, Drive-By Truckers og Green On Red. Med andre ord – dette bandet er det psykedelisk umulig for meg å ikke like. In Central European Time droppet ned i postkassen her om dagen, og ble automatisk plassert på platetallerkenen. Jeg hadde allerede streamet herligheten, men et par runder med passe bedriten lyd yter virkelig ikke disse låtene rettferdighet. I kjelleren kan jeg spille musikken min høyt, og det passet Dig Deeper utmerket, såpass utmerket at jeg ble skikkelig forelska i plata.

Gitarist og vokalist Einar Kaupang sendte meg ei melding for ei ukes tid siden, og da hadde jeg allerede bestemt meg for at dette var ei skive som måtte omtales. The Wilhelmsens elsker som sagt deilig, norsk rock, og det er nøyaktig det Dig Deeper styrer med. Deilig, norsk rock. Med seg i bandet har han den fabelaktige gitaristen Øystein Braut, kjent fra Electric Eye og The Low Frequency In Stereo, trommis Raymond Tungesvik og bassist Jørgen Knutsen. De seks låtene klokker inn på like i overkant av førti minutter, og ble spilt inn i Subsonic Society i Oslo i fjor sommer. Mannen bak spaker, knotter og elektroniske innretninger var Anders Møller, mens Vegard Sleipnes hos Reel To Reel Mastering har tatt seg av mastringen. Det lekre coveret er satt sammen av Kristine Marcussen og Tarald Fiskaa, som bla. har brukt bildet Julia Marie Naglestad har tatt av bandet i solnedgang. Bergen kommune og Fond For Utøvende Kunstnere har vært så smarte og spandable at de har bidratt med den økonomiske biten, mens en rekke kjente musikere har gjort en jobb i studio.

Møller, kjent fra bl.a. Kitchie Kitchie Ki Me O og Kåre and the Cavemen, har ikke bare produsert skiva, men klasker til med perkusjon der det trengs. Tangenter serveres av Arthur Kay Piene (The Switch), Bjørnar Brandseth (The Northern Belle) trakterer pedal steel på utsøkt vis, mens de får hjelp til vokalarrangementer og koring av Torgeir Waldemar, Moji Abiola, Johan Daniel Henriksen og The Switch-herrene Filip Roshauw, Thomas Sagbråten og Frank Michaelsen. Det var med andre ord skikkelig trivelige forhold i Subsonic Society noen junidager i 2016.

Foto: Julia Marie Naglestad

Distant sounds from ships and boats
Turning tide, headlamp’s out
Quit swimming long ago
And I wonder where I’m going,
and if anyone will know
I was here

Allerede med åpningssporet, “How Can I Be Certain”, tar de tak i eksistensielle spørsmål, og jeg skjønner at dette er seriøse karer som vil noe med musikken sin. Jeg ender ihvertfall opp med å undre meg over hva som får folk til å gi opp, som fører til at noen en dag tenker “hva er poenget med livet?”. Karen vi møter her tenker at det er en lett og grei løsning som blir enklere fordi han ikke har noe igjen å leve for. Det er tydelig at han har mistet noen han har holdt kjær, og denne var tydeligvis ankeret i livet hans. Allikevel snikes det tvil inn, noe tittelen mer enn antyder, og tvilen er av et kjent og passe kjært slag – hva skjer etter livet? Er håpet mitt om en gjenforening når jeg er borte bare vas? En sterk tekst er det uansett, med lekker koring og Kaupangs sterke og stemningsfulle stemme. Han kan minne om Willy Vlautin her, og låten tenker jeg på som en hybrid som ville oppstått om Richmond Fontaine gikk i studio sammen med The National, og sendte opptaket til Stian Grønbech (Elias Jung) for å få sukret låten opp. En helstøpt åpning.

Allerede på “Stars Tonight (Have You Seen)” viser Kaupang fram en annen side av sitt vokale register. Som en krysning av Torgeir Waldemar og Neil Young nærmest messer han ut sine krasse meldinger og ironiske spørsmål. Koringen, som er tilsvar på hans spørsmål, er av typen Båtsfjord Mannskor ville ha vært mektig stolt over, og er direkte dritkult. Allikevel er det den alvorlige undertonen som slår meg, og det jeg oppfatter som en refs av våre myndigheter. De hjerterå, de som tenker på seg selv først, deretter på sine nærmeste, og så finner ut at de har brukt opp det som var av empati og medmenneskelighet. Jeg vil tro at låten ble til mens det stod på som verst i Middelhavet, og at flyktningestrømmen og håndteringen av denne satte dype spor i bandet. Tonene er noe astrale i introen, før en passe straight og småfunky melodi setter seg rett i mellomgulvet. Vestkystrock anno 1972, tenker jeg, Neil Young, America, Crosby, Stills & Nash, og til og med noen doser som får meg til å føle at denne rakkeren av en låt kunne ha etterfulgt “The Virgin” på Gene Clarks mesterverk White Light. I overkant med skryt, tenker du, men av og til må man bare ta litt i for å få fram et poeng. Og poenget er at Dig Deeper har blitt et djevelsk solid band, og leverer låter av skyhøy kvalitet.

Side A rundes av med “Don’t Ask Too Much”, en alldeles strålende låt som forteller meg at Willy Vlautin er en tekstforfatter og komponist som står høyt i kurs i Dig Deeper-gården. Fortellingen er bygd opp i poetiske vendinger, samtidig som det ikke spares på krutt og realisme, og resulterer i en knyttneve av en tekst. Mulig jeg driver og overanalyserer her, men jeg aner at historien handler om et søskenpar som har tatt livet av faren sin, en far som muligens har drevet på med incestiøse handlinger, og ender opp med å raske med seg det de trenger for å rømme fra det kjipe livet de hadde. Melodien er mollstemt så det holder, og hører hjemme i det universet band som Centro-matic, Old 97’s og The Mountain Goats befinner seg. Det hele løftes det lille ekstra hakket som gjør den til en umiddelbar favoritt pga nydelige koringen til Moji.

Hey! That’s my dream
At least what’s left of it
Hey! I can’t remember anything
I’m just drifting

En av mine favorittlåter med Pixies er “Hey”, og når Dig Deeper i tillegg serverer et utropstegn i sin egen “Hey!” er det bare å spisse ører. Hovedpersonen her er av det desillusjonerte slaget, som virker stresset og oppgitt over storbylivet. Det fine er at fyren har funnet en løsning på dette, etter å ha vært gjennom problemet tidligere – han rømmer til skogs, til roen og aleneheten der de eneste som lager lyder er trærne. Livet ses på som kapittel eller sykluser, og er en måte å framstille tilværelsen på som mange kjenner seg igjen i. En repetisjonsøvelse som til tider kan være en prøvelse. Låten varer i over åtte minutter, og det er først i andre halvdel av låten at jeg skjønner linken til Spids Nøgenhat som jeg ser mange trekker fram. Når fortellingen er overbrakt er det fritt fram for Brauts eminente gitarspill, og de kompansvarlige får briljere med lekent og nydelig traktering av bass og trommer. Ja, så digger jeg måten Piene behandler tangentene etter at tre minutter er passert. Det er noe Nick Cave-aktig over den stakkato “klimpringen” som fenger meg noe voldsomt.

Albumets kjappis er “The Ticket”, en 3:36-lang neilyoungsk melankoli i americanaform. Tungesvik kakker inn låten, Knutsen bygger en herlig melodi fra scratch, og Braut pynter det hele med gitarlyder sukkersøte som fy før Kaupang skrider til verket med en stemme som akkurat holder seg på rettsiden av surt. En stemme skapt for mørke og våte høstkvelder. Låten handler om en kar som vil vekk, fort som fy, men ender opp med å ta seg en dram på stambula si, stedet han ønsker å stikke av fra. Med bussbilletten i lomma klarer han å overbevise seg selv om at bussene er fulle og at det er best å vente til våren med sitt anliggende. Brandseths kosing med strengene må nevnes, med toner som legger seg bak vokalen og virkelig får fram det håpløse som formidles. 

Skivas lengste, mest ustrukturerte og psykedeliske øyeblikk er låten som avrunder In Central European Time; “Sky Brown Sky”. Som en 10:13 lang jam drones tema ut ved hjelp av gitarer, sitar, keyboards og monotone, repeterende meldinger om denne brune himmelen. Jeg kan ikke annet enn tolke dette politisk, med den brune tilnærmingen spesielt Listhaug har innført i det blåblå regjeringssamarbeidet. Låten er dessuten av det suggerende slaget, får meg til å nikke sløvt opp og ned, og mens jeg tenker på Wilcos Sky Blue Sky slår det meg at dette er mer Baby Woodrose i konsertmodus enn Spids Nøgenhad. Uansett, en avslutning som sier psyched-out, noe jeg ikke er med på siden skiven må spilles en runde til. Sånn er det bare med solide skiver.

Dig Deeper har gravd godt i rockhistorien på In Central European Time, og stjelt lånt fra ufattelig mange kule kilder. Sånn skapes det knakende fin musikk av, og selv om de mer og gjerne må grave videre så føler jeg at de på tredje forsøk har nådd fast grunn. At de kommer opp med låter som minner meg om alt fra Neil Young til Richmond Fontain er akkurat så eklektisk som jeg liker det, og når de i tillegg kommer opp med alt annet enn tanketomme tekster så har de virkelig levert varene. Hatten av for dere, Dig Deeper!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert