PJ Harvey - The Hope Six Demolition Project

Polly Jean Harvey slapp i går sitt niende studioalbum, og det kan selvsagt ikke passere uten at vi i The Wilhelmsens markerer det med en omtale. Dama fra Dorset har vært en viktig del av vårt daglige soundtrack i rundt regnet 25 år, siden hun slapp Dry i 1992. Nå var riktignok PJ Harvey sitt første album sluppet av en trio som tok navnet til dama, bestående av PJ selv (gitar, fiolin, sang), trommis Ron Ellis og bassist Steve Vaughan. Hun har siden dag èn blitt sett på som en særdeles spennende og egenartet artist, og plateselskapene stod snart i kø for å signere henne. Det ble en god, gammeldags budkrig om signaturen hennes, en budkrig Island Records vant i '92. De hentet inn Steve Albini, og snart var Rid of Me (1993) i platehyllene, og de hadde fått en ny fan i undertegnede. Rett etter plateslippet forsvant Ellis og Vaughan ut, og PJ fortsatte som soloartist.

Så skjedde en forholdsvis drastisk endring musikalsk og stilmessig, og da favorittalbumet mitt med PJ, To Bring You My Love (1995), ble sluppet, var det ei kølsvart, teatralsk og intens dame som stod bak verket. De enkle jeansene var erstattet av ballkjoler og snodige one-piece'er, make-up'en var dramatisk dandert, og parykkene mange. Musikken, som alltid har vært det jeg har latt meg fascinere av, hadde derimot endret seg perfekt i mine ører, i retning Tom Waits og Nick Cave. Det understrekes ved at Joe Gore bidrar med gitar, mens Mick Harvey spiller bass og orgel.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=lbq4G1TjKYg[/embed]

Det neste mesterverket kom i 2011, refsende og fabelaktige Let England Shake, et av de fineste album som er sluppet på denne siden av tusenårsskiftet. Hennes viktigste medsammensvorne var her John Parish, som hun har samarbeidet med ved en rekke anledninger, og Mick Harvey, og sammen skapte de musikkhistorie. Den skiva har virkelig fått kjørt seg de fem siste årene, så spenningen var veldig stor når hun nå slapp The Hope Six Demolition Project. Singlene "The Weel", "The Community Of Hope" og "The Orange Monkey" tydet på at vi ville få et noe mer variert album, så jeg gikk passe andektig til verks.

Etter første gjennomlytting visste jeg ikke helt hva jeg skulle mene. Ingen av låtene utmerket seg spesielt, samtidig som jeg umiddelbart hørte at her er det noe interessant. Samlet virket dette å være et langt lettere album enn Let England Shake, mye mer poppete i uttrykket, og jeg fikk noen alvorlige Arcade Fire-vibber. Så etter andre lytting satt "The Ministry Of Defence" seg skikkelig. Låten handler om involveringen i Afghanistan, eller mangelen på en anstendig involvering, og PJ benytter seg nok en gang av marsjtrommer, noe som gir låten en mektig ettersmak. I tillegg er det en smakfull effekt når Linton Kwesi Johnson leser opp noen poetiske linjer, mens PJ synger de samme linjene intenst og med innlevelse. En bunnsolid låt.

They've sprayed grafitti
In Arabic
And balanced sticks
In human shit

En annen låt som satt seg var singelen "The Orange Monkey", med sine waitsiske rytmer og disse omtalte vibbene av Arcade Fire. De første versene synges monotont, med et mannskor lengst fram i lydbildet. Så kommer det fram vakre, melodiøse linjer, PJ tar fram englestemmen for å pynte det monotone, og jeg skjønner at dette er en låt jeg kommer til å sette mye pris på etterhvert. Det er ikke alltid like enkelt å tolke PJ sine tekster, og her aner jeg at hun blander to av sine prosjekter. Albumtittelen er hentet fra de prosjektene amerikanske myndigheter setter i gang når enkelte områder i storbyene blir mer shabby enn de har godt av. Store boligkomplekser rives ned, og erstattes med langt mer fancy og levelige boenheter. Problemet blir ofte at de opprinnelige beboerne da ikke har råd til å bo i eget nabolag. HOPE-prosjektene bør være kjent for de som så Wire-serien, den dritlekre serien fra Baltimore, Maryland. Men, i "The Orange Monkey" får jeg dessuten en kraftig fornemmelse av krig og ødeleggelse, og når jeg vet at PJ og hennes fotografvenn Seamus Murphy fartet rundt i verden, til Kosovo, Afghanistan, USA og enkelte land i Afrika, så blir det lettere å tenke seg at hun har blandet reelle krigssituasjoner inn i HOPE SIX-prosjektet.

When I returned I ran to meet
The monkey, but his face had changed
He stood before me on two feet
The track was now a motorway

OK, jeg er fortsatt ikke helt overbevist om at dette er et nytt mesterverk, men etter tredje gjennomhøring har et par låter til festet seg. "The Community Of Hope" er en passe frenetisk sang med en klar referanse til dette HOPE-prosjektet. Hun synger om Washington, en av de byene i USA med mest kriminalitet, mest segregering, og der forskjellene på fattige og rike virkelig etses inn i innbyggerne. Og hun legger ingenting imellom når hun beskriver tingenes tilstand. Jeg vil anta at de aller fleste skjønner at PJ synes dårlig om disse prosjektene som tilsynelatende skal hjelpe folkene som bor kummerlig, har bedritne skoler i nærområdet, og omgis av knarkere, dealere og andre banditter. OK, nå skal jeg ikke trekke de politiske poengene fryktelig mye lengre, men kloke folk har sagt at det kan være greit å følge pengene når store statlige summer brukes, se hvem som tjener på tiltakene, og du er nær en slags "sannhet". Entreprenører og byggherrer, eiendomsmeglere og jurister; der har du gjengen som balanserer sine bankkontoer når status gjøres opp. Hvordan det går med de som sliter er i beste fall av sekundær betydning. PJ får meg alltid i politisk modus.

Here's the highway pathway of death and destruction
South Capitol is its name
And the school that looks like shit-hole
Does that look like a nice place?
Here's the old mental institution
And the Homeland Security Base
And here's God's Deliverance Centre
A deli called M.L.K

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=qsLqsqbObyg[/embed]

"A Line In The Sand" smeller så inn i skallen. Den sitter der den skal. Det handler om krig, fordervelse og elendighet, men PJ synger med sin veneste stemme her, og selv om hun har sitt lille mannskor i bakgrunnen som skaper en noe mer alvorlig og "riktig" stemning, så skapes en tvetydighet når melodi kobles med lyrikk. Sånn liker vi, og det er utsøkt utført her. Nå begynner albumet å ta seg opp, og når singelen "The Weel" snurrer, skjønner jeg at jeg har fått en ny favorittlåt av og med PJ Harvey. Blåsere, gitarer, perkusjon, dansende bassganger, handclaps og annen moro, skaper furore i hodetelefonene mine. Legg til at PJ nærmest driver med nursery rhymes, godt hjulpet av koret sitt, og du skjønner at dette er noe for oss som liker fart og leven i musikken. Introen er heftig og varer i halvannet minutt, og før den like lange outroen, der PJ (og koret) repeterer "I watch them fade out" en rekke ganger, tegner hun et bilde av en kynisk verden, en verden der barn ikke har en stemme og såvisst ikke betyr mer enn at 28.000 kan forsvinne uten at det resulterer i mer enn skuldertrekninger. Om dette er typiske barneforsvinninger i USA eller barn som dør i krigshandlinger i Kabul er ikke poenget hennes. Poenget er at det uansett er grusomt.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=7ReW0jJkag8[/embed]

Den siste låten jeg virkelig får tak på er "The Ministry Of Social Affairs", en bluesete og hard låt som følges av et stakkato riff, enkle slag på skarptromma, og en vill saxofon, mens PJ gjør sitt ytterste for at det skal høres vakkert ut. Men, dette kan ikke bli vakkert. Grådighet, korrupsjon og fokus på cash blir aldri vakkert, og det er tema her. Låten er heller ikke vakker, den er like brutal som virkeligheten, og den er fæl for altfor mange på vår planet. PJ Harvey klarer ikke å se på all elendigheten uten å kommentere den. For det er det hun gjør på The Hope Six Demolition Project. Og det gjør hun på bunnsolid vis.

See them sitting, in the rain
As the sky is darkening
Three lines of traffic are edging past
The ministry of social affairs
At a junction on the ground
An amputee and a pregnant hound
Sit by the young men with withered arms
As if death had already passed

Fjerde runde har akkurat sust gjennom lufta her på Senja, og jeg tror jeg har plukket ut de låtene som virkelig traff meg, men kjenner jeg PJ Harvey og hennes musikk rett så vil resten av låtene etterhvert spille en rolle de òg. Som den dystre blueslåten "Chain Of Keys", slavearbeidssangen "River Anacostia", den lystige "Near The Memorials To Vietnam And Lincoln", som selvsagt er alt annet enn lystig lesning, "Medicinals" som tar opp alkoholproblematikken blant indianere, nå i runde to, med andre rusmidler involvert, og avslutningssporet "Dollar, Dollar", som på mange måter oppsummerer den røde tråden på årets PJ Harvey-album. Penger er rota til mye elendighet i verden. Amen.

https://open.spotify.com/album/5IKDqSC2lTcDWRqHUDGgwF