Popmester Holt kommer med gull

Carsten Holt – Honey Please Love Me/Girl From NY City (Schlup Records)

The Wilhelmsens-favoritten Carsten “Cesh” Holt er ute med ny singel, noe som automatisk får oss til å sette på brannalarmen på Senja og i Trysil. Ørene spisses, fokus blir klokkeklart, og det kribler i musikkhjernen. Vi vet at det blir bra, at det blir musikk for en rekke spillelister, og at vi nok en gang blir å gnåle til omgivelsene om at nå, nå må dere pinadø høre! Problemet er at nesten ingen gjør det. Det er fantastisk mange musikkinteresserte her i landet som aldri kommer over musikken hans, og noen som av en eller annen grunn ikke fanger opp at dette er en enestående artist. Men, vi gjør et nytt forsøk på å få Carsten ut til folket!

Solodebuten Break Down Free slo øyeblikkelig ned som ei bombe i Torsken på Senja da albumet havnet på platespilleren en vakker desemberkveld i 2014. Selv om skiva kom sent det året så skviset jeg den inn på Topp 10-lista mi det året, som beste norske album. Jeg var helfrelst. I fjor kom oppfølgeren, den dritstilige Mundania Street, og igjen havnet Carsten “Cesh” Holt øverst på lista mi. Årets norske album, og det i et år som rett og slett var absurd bra for norsk musikk generelt, og norsk rock spesielt. Omtale av debuten kan du f.eks. lese på den utmerkede bloggen Dust of Daylight, mens du finner en ganske så omfattende sak av Mundania Street her på bloggen.

Men, nok om snøen som falt i fjor, og over til årets første singel fra popmester Holt, en forsmak som forhåpentligvis fører til et nytt album før snøen kommer igjen (skriver jeg når snøen laver ned utenfor vinduene), men som nok ikke er ute før neste år. Tre singler blir det i allefall i år. Det første som slår meg er at “Cesh” er borte fra navnet, og vi kun står igjen med Carsten Holt. Det skal Sten E. Moe ha æren for, muligens begrunnet i at det ble enklere å lage en sylfet logo, og den logoen ble skikkelig vellykket. Bildet fikk Moe tillatelse til å bruke av fotografen sjøl, Robert Mazzer, en kar som i mange tiår har fotografert pønkere og folk flest på tuben i London. Kule saker. Moe er forøvrig gitarist og vokalist i The Alders, et band noen og enhver bør sjekke ut. Låten er spilt inn i Damberg Lydstudio og er produsert av Erik Damberg, en kar Carsten spilte i band med i tidligere tider. Popheads kalte de seg, et navn jeg er brennsikker på er treffende, i og med at de drev på med 60s-inspirert rock’n’roll. Damberg spiller dessuten gitar, bass og keyboards på låtene. André Kassen spiller alskens saksofoner, noe han gjør på funky og lekkert vis. Skulle vel egentlig bare mangle, i og med at han er fast inventar i Scheen Jazzorkester. Som vanlig er hovedsvirebror Kim Wild med på trommer, og Kim har i tillegg skrevet teksten til b-siden, Girl From NY City.

Good times with Carsten Holt in Damberg Lydstudio… I'm the proud producer of Carsten's upcoming single. It's being released on vinyl as well as digital platforms. Stay tuned people!

Posted by Damberg Lydstudio on Saturday, May 6, 2017

 

A-siden er griselekre “Baby Please Love Me”, en låt som trigger så mye av den kule popmusikken jeg digger at det halve kunne vært nok. Åpningen sender tankene til Stax, bare for å sekunder inn i låten sende meg rett inn i den herlige verden Nick Lowe serverte oss på slutten av 70-tallet, da han ga verden Jesus Of Cool og Labour Of Lust. Som om ikke det er nok så minner han meg som vanlig om Elvis Costello, noe som for alltid vil være et av de fineste komplimentene jeg kan sende i retning en artist. Holt bygger ofte opp låtene på samme vis som Mr. Costello, med smått stakkato vers og refreng som er melodiøse som fy. Saksofonene gjør seg djevelsk godt her, litt på samme vis som saksen til Rolf Martin Snustad kler låtene til Spidergawd. Sax er undervurdert.

Kim spiller trommer med en feeling som sier meg at han har øvd alvorlig mye det siste året, mens Damberg legger til en rekke godlyder på strenger og tangenter. Denne gjengen funker alvorlig godt sammen. Låttittelen er veldig beatlesk, noe Fru Holt sørget for. Sangen handler om valget i USA og Cormac McCarthy-romanen The Road og het opprinnelig “Running With Fear”, men forståelig nok mente dama i huset at det hele ble for dystert. Carsten jekket seg da en øl, satte på Smokey Robinson, og vipps, “Baby Please Love Me” var født. Nydelig, for oss som setter mer pris på en god, gammal kjærleikssong enn Donald Trump og verdens undergang. Det at dattera mi på 15 digger låten er gode nyheter for Holt med tanke på spilletid i radio. Hun har et godt øre for catchy melodier, og vet hva ungdommen vil høre. Når så gamlingen digger låten bør vi snakke om breddemusikk fra øverste hylle. Så, P1, P3, P4 og P13, her er det bare å rydde plass!

B-siden, “Girl From NY City”, vil bare være å finne på den fysiske singelen, så ønsker du å høre den må det handles. Låten er langt mer sparsommelig på instrumenteringen, og Carsten balanserer her hårfint på den rette siden av surhetsgrensen, litt som Gram Parsons gjorde i sin tid. Det er kult som fy, og noe som med årene har blitt mannens varemerke. Kim skriver som vanlig om damer, et tema som aldri går av moten. Hva er rock uten damer, liksom? Sjangermessig tenker jeg countrypop fra 60-tallet, og lurer du på hva jeg mener med det får du kjøpe singelen når den er klar. Så det så.

Faen, nå må Carsten Holt ut til folket! Singelen kommer plutselig, på svart og farget vinyl. Da er det ganske så lurt å være på hugget, spør dere meg.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert