Praten: Tom Roger Aadland

Foto: Geir Dokken

Vi har altså slått av en aldri så liten prat med hedersmann, låtskriver, Dylan-tolker, musikant, poet og sanger Tom Roger Aadland. Dette i anledning hans nye album – Songfugl, som slippes til helga. Mannen som nå er klar med sitt sjuende studioalbum, viste seg å være akkurat like hyggelig og flott som antatt, og det var derfor en sann fornøyelse å intervjue han. Så, la oss bare ta fatt på hva vi sa.

OM: God eftermidag! Gratulerer med nok et strålende album.
Går rett på her nå… Jeg mener å føle en liten antydning av pop denne gangen. I alle fall mer enn sist. Var det planen, eller er jeg helt på bærtur?

TR: Nei, det stemmer. Mange av disse låtene er skrevet ganske kjapt og inspirert, og da kommer ofte melodien sammen med teksten for min del.
Dermed har det blitt et album som jeg tror kanskje er mitt melodisk sterkeste.

OM: Akkurat. Hadde tenkt å stille det spørsmålet, men slipper altså det. Men det hender kanskje at du ikke gjør dette. Altså skriver tekst og melodi i samme slengen?

TR: “Rapport” var et album der tekstene som regel ble skrevet først.
Det blir et annet uttrykk, men jeg tror ikke at det nødvendigvis trenger bety at det blir mørkere (slik “Rapport” ble).

OM: Skjønner. Rapport Frå Eit Grensehotel har jo sterke tekster. Det gjelder også denne gangen. Er min anelse om mye lengsel i lyrikken på sin plass, og kommer den av seg selv? Kjenner det er en del sånt både til folk og steder her?

TR: Ja, jeg tenkte over det der så sent som i går. Jeg tror jeg har vokst opp med at folk kommer og reiser igjen. Min far var sjømann i utenriksfart. Min eldre bror flyttet ut da jeg var 4-5 år. Min bestefar døde omtrent på den tiden.
Jeg har jo også hatt et par samlivsbrudd, med barn i helger og ferier, kona mi jobber i Sør-Afrika halve året.
Så jeg er ganske vant med å ta avskjed, og savne.
Synes egentlig alt det er helt greit å takle, men temaet ligger nok der uansett når jeg skriver.

OM: Du har med andre ord ventet og lengtet en god del, og gjør det fortsatt. Sånt setter ofte merker ja. Lengsel gjør seg jo så godt i sangtekster – i musikk. Særlig melodiøs musikk.
Dette er som du sier en meget melodiøs plate, og har du i den sammenhengen instruert musikantene til å være ekstra oppmerksomme på dette før du slapp de løs på materialet?

TR: For å ta det første sist: Country handler jo i bunn og grunn om lengsel.
Det samme gjelder i stor grad blues. Og spirituals før det.
Jeg tror produsent Lars Voldsdal og jeg var enige om å lage et lysere, man kan nesten si mer feminint album, og jeg tror det bildet ble overført til musikerne, uten at vi sa det så direkte.
Og så var vi enige om å bruke strykere, og dermed ryddet vi nok litt mer plass i lydbildet enn vi ellers ville gjort.
Jeg spiller f.eks. veldig lite gitar på denne plata.

OM: Jeg tror jeg skjønner hva du sikter til med hensyn til det feminine… Og lettere er det jo, men dog ikke helt hvitt.
Så… Ble resultatet av en ønsket karakter, eller ble du/dere litt overrasket av sluttresultatet? Sånn rent bortsett fra låtene. Tenker helst på fargen og følelsen nå…

TR: Jeg vet ikke helt om jeg ønsket noe spesielt, men jeg ble overrasket over sluttresultatet, ja.
Samtidig synes jeg nå når det har gått en tid at jeg merker at det er mye av den samme tematikken her som på tidligere album.
Men de tre viktige hyllest-låtene “Vestland, Vestland”, “Alle Dei i Ei” og “Sommaren Utan Ende” gjør nok at dette oppleves som et varmere album.

OM: Herlig. Ja, men en tematikk som kler både deg og ditt tidløse uttrykk, kanskje. Eller glem “kanskje”. Det er jo sånn.
Hva er planene fremover nå? Blir det mye turnéviksomhet?

TR: Akkurat nå gleder jeg meg til lanseringskonsert i Bergen førstkommende torsdag 1. mars. Så blir det Stavanger, Haugesund, Trondheim og Tromsø, alle med band. Dessuten John Dee i Oslo den 20. mars.
Pluss en del solokonserter i mars/april.
Egentlig er planen for 2018 bare å spille mest mulig konserter. Jeg tror dessuten jeg går i studio igjen neste år.

OM: Håper du tar turen til Hamar f.eks… Studio igjen. høres jo veldig bra ut for oss som setter stor pris på din musikk.
Apropos bandet. Du har jo brukt de samme dyktige musikantene i det siste. Har du følelsen av at dere er et band, mer enn at du er en soloartist?

TR: Vi var på mange måter et band når vi var i studio, og jeg var vokalisten.
Alle musikerne har bidratt i stor grad til det klingende resultatet. Gitarist Kjetil Steensnæs er f.eks. veldig flink til å legge inn små catchy motiver og licks.
Erland Dahlen er en så kraftfull (ikke LOUD) trommeslager at han kan farge en låt i veldig stor grad.

OM: Dere høres ut som et skikkelig samstemt og nydelig band. Ja han er rå, Steensnæs. Fint parti der han følger din nynning med sin baritongitar, f.eks… Og Dahlen er helt soleklart en favoritt trommis.

TR: Samtidig så er jeg jo en soloartist som skriver om egne tanker og stemninger, og vel ikke hatt ekte bandfeeling siden 80-tallet.
Og ja, Erland spiller skittent og varmt, det er ikke så mange trommiser som gjør det.

OM: Ser den ja, og du fremstår uansett først og fremst som en soloartist. Med band.

TR: Jim Keltner er en annen, og det sier jo litt om Erland.

OM: Keltner er en versting. Helt vilt hvordan han genererer rom, energi og magi til enhver låt. Så… til noe helt annet. Har du lyst å ramse opp de tre platene som har betydd mest for deg, eller som du stadig vender tilbake til?

TR: Skal vi se, album, må tenke kort
Hvis jeg tenker historisk/kronologisk, tror jeg The Beatles 67-70 var den første skiva (kassetten) som gjorde et varig inntrykk på meg.
Var sikkert 12-13 år da.
Tror jeg fikk 62-66 samtidig.
De platene viser jo veien fra ren pop og inn i kunst, og jeg tror jeg oppfattet det, selv om jeg ikke “forstod” alt. “Strawberry Fields Forever”. For en albumåpning!

OM: Vet hva du mener. Føløte selv at Beatles var mer enn bare popmusikk da jeg fikk de inn. Og “Strawberry”… REN KUNST. De akkordene som de er satt sammen… puh.

TR: Da må vel Highway 61 Revisited bli det neste albumet. Kjøpte det på kassett selv (hadde ikke platespiller) når jeg var 13 eller 14. Husker sounden på “Like a Rolling Stone”. Kompisene mine likte Kiss og Queen.’

OM: Haha… Det gjorde jeg også. Men Dylan kom han óg, dog litt senere. Highway 61 Revisited er også mitt favorittalbum med Bob. Faen for en skive.

TR: Hvis jeg skal nevne en tredje artist som jeg alltid vender tilbake til, er det David Sylvian.

OM: Ah… FOR en fyr.

TR: Vet ikke helt hvorfor, men i tillegg til Dylan, King Crimson etc. fikk jeg sansen for Japan tidlig på 80-tallet.
Tror jeg sensa at han mente alvor. New Romantic var ikke om sminke for Sylvian, men om uttrykk.

OM: Strålende musiker den mannen. Og ikke minst poet. Fyren er dyp, i ordets beste forstand. En sann kunstner. Noe spes album med David?

TR: Og jeg husker at når Brillian Trees-plata kom, så var det på en måte overgangen til voksen-livet for min del. (Selv om jeg hadde en sønn på to år allerede…)
Jeg synes kanskje både Secrets of the Beehive og Dead Bees on a Cake er bedre, men Brilliant Trees betød nok mer.

OM: Det var vel i 83-84 BT dukket opp. Jeg kom først inn på Beehive. Selv om Brilliant, er briljant, liker jeg Beehive litt bedre. Dead Bees er ENORM. Elsker den skiva, og den vokser stadig. Mørket og ensmheta (stemningsmessig) er som egg og bacon en tidlig og sulten morgen i England, på en måte.

TR: Dead Bees er nok best.

OM: Antagelig

TR: Jeg pratet med Jostein Pedersen når jeg spilte på Træna, og han sa han syntes jeg stod i amerikansk tekst-tradisjon, men britisk musikalsk.
Jeg hadde ikke tenkt over det, men tror han har et poeng.

OM: Det tror jeg jaggu han har… Definitivt… Det har jeg ikke tenkt på, men jepp. Ser den.
Jeg tenker at det får holde nå. Hvis du ikke har noe saftig inside info å komme med?

TR: Nei, og jeg tror egentlig de tre platene vi har nevnt sier en del om Songfugl.
Eller vent litt. Det jeg kan si, er at jeg går med en engelskspråklig plate i magen, og at jeg tror det blir neste album fra min hånd. Men mer om det etter hvert.
Veldig hyggelig å prate med deg!

OM: Det tror jeg du har helt rett i. Sier meget. Har dessuten hørt masse Beatles i deg. Utvilsomt.
Tusen takk for praten, og ha lykke til med release-konserten og alt det som følger med.
Ha en fin aften. Gleder meg allerede til neste album. Engelsk behersker du jo meget godt, så det blir spennende. Akkurat som ditt debutalbum er spennende og meget bra.

TR: Supert. Ha en fin kveld, du også!

OM: Takk det samme. Me høyrast.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert