Quarter Wolf - Rock'N'Roll Cliché (That'll Do Records)

Oslo-bandet Quarter Wolf er ute med en firespors EP, og dæven døtte her snakker vi om karer som sparker ifra. De er en duo, dette formatet som når det funker er så innihelvete kult at det gruser det meste, og som er fiffig og lettvint når man skal ta bandet med på tur.. White Stripes gjorde gitar og trommer hipt, og i ettertid har det kommet en rekke slike konstellasjoner. Jeg så Graveltones live i fjor, og de to australerne bosatt i London var så energiske og heftige at de satte meg helt ut. I 2013 så jeg de to damene i Deap Vally herje noe så voldsomt under End Of The Road Festival at alle de andre bandene framstod som trubadurer. Så har vi selvsagt The Black Keys, duoen fra Akron, Ohio som ga ut et par av de sprekeste albumene som er sluppet etter tusenårsskiftet, og The Wilhelmsens-favorittene i The Bonnevilles, de to nordirene som slapp fabelaktige Arrow Pierce My Heart tidligere i år. Sånn bare for å nevne noen.

Men, vi har altså fått en knakende fet power-duo her til lands óg. Nei, jeg har ikke glemt The Mormones, men bass og trommer blir noe annet. Quarter Wolf er riktignok en norsk/australsk duo, men vi tar lett og trykker dem til brystet vårt på beste nasjonalistiske vis. Trommis Paul Daniel er australeren i bandet, mens gitarist og vokalist Marius Kromvoll er den som framstår som om han er fra Down Under.  Kromvoll er en surfehobo langt inn i hjerterota, brautende så det holder på scena, utadvendt og selvlært punkbluesgitarist. Det har tydeligvis fungert utmerket i tospann med den godt skolerte musikeren Daniel, som i tillegg til å være en blodheftig trommeslager er et multitalent utenom det vanlige. Det er han som har tatt seg av alt arbeidet med plata, fra studioteknikkerjobben til produksjon og design. At han i tillegg har utarbeidet den dritkule hjemmesida til bandet føles da helt naturlig. Opposites attract, som det heter her på Senja, og i tilfellet Quarter Wolf kan vi trygt utvide dette til at motsetninger fungerer utmerket sammen.

Jeg misset debutalbumet som kom i 2013, An Orgy Of Shocking Violence, men albumet har fått et par runder nå, og liker du bluespunk, rockabilly eller garasjerock så er faren stor for at dette er noe for deg. Beintøft og energisk som fy. At jeg ikke fikk med meg denne skiva for tre år siden er et skikkelig "shame on me". Jeg ble oppmerksom på duoen så sent som i går kveld, da Per Ivar Jensen, som snart er aktuell med et flunke, nytt album med sitt knakende tøffe band The Fat Rats, skrev til meg at jeg bare måtte sjekke ut den nye EP'en til Quarter Wolf. Når Per Ivar tipser om noe så er det ikke annet å gjøre enn å sjekke ut, og det viste seg at dette pinadø var tipset sitt. De elleve minuttene Rock'N'Roll Cliché varer er hørt så mange ganger at jeg har kommet ut av tellinga. Og, de får kjørt gjennom hele fire låter på den tiden en halv Yes-låt varer, noe som skaper en hesblesende stemning og viser at bandet er varierte nok i uttrykket. En fin-fin 360-video har de selvsagt óg, lagd av Alex Holm..

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=iZpN5LF88Ao[/embed]

Fire in the hole!

Et smågrisete riff i beste Keefer'n-stil, trommer som kommer inn etter to runder, samtidig som den advarende meldingen ropes ut, og i løpet av seks sekunder er vi midt i et erketypisk Blues Explosion-terreng. Og, bare for å ha det sagt med en gang, sånn for å forklare mine euforiske skriverier; i det terrenget trives jeg best, og det har jeg gjort siden tidlig 90-tall. Kromvoll synger og vræler som om han er Jon Spencer sin arveprins, og herjer så heftig med sine seks strenger at jeg mistenkte at bandet var en trio, med samme oppsettet som nevnte Blues Explosion. Sjekk ut liveopptak av bandet, og dere skjønner hva jeg mener med herjing på gitar. Vår australske venn MÅ ha hørt sine doser Russel Simmins, for her er det mange likhetstrekk. Overgangene florerer, han har stemt skarptromma så lyden blir veldig definert, og hamrer vekselvis som en metall-trommis og en rockabillytrommeslager. Akkurat det funker utmerket. "Rock'N'Roll Cliché" er en åpningslåt så vill og uhemmet at Spencer selv gladelig ville ha tatt kreditt for den.

Skål!

Swamprockeren Tony Joe White skrev i 1968 låten "Polk Salad Annie", og slapp den på debutalbumet Black And White året etter. Jeg elsker mannen fra Louisiana. Låten han skrev er så stilig at selveste Elvis snappet den opp umiddelbart, og den ble en av hans mest populære låter og en han spilte i de fleste sett utover 70-tallet. Men, versjonene til disse gamle heltene er ikke i nærheten av det våre venner i Quarter Wolf byr på. Introen er riktignok lavmælt, og med pratemeldinger som seg hør og bør, men så går de rett i garasjen, med fuzz og alskens vrengte gitarlyder, en hysterisk vokal i refrengene som avløser den kontrollerte crooningen i versene, og igjen, tunge slag fra Daniel. Koringen til australeren er dessuten strøken, på alle spor, og her høres det virkelig ut som om han storkoser seg, der han sitter å hamrer løs og roper ut. 

One, two, three, four!

Så bærer det rett tilbake til Blues Explosion-land, med energiske og kjappe "'69 Comeback Special". Jon Spencer med Elvis-referanser høres ut som en kul kombo, og det er det. Virkelig. Legg til litt Oblivians- og Revelators-vibber, og referansebonanzaen er komplett for min del. Dette svinger så det holder, med et særdeles funky riff og trommerier fra øverste hylle. Sånn blir det fest av. Jeg nevnte at jeg var hellig overbevist om at det måtte være mer enn to karer involvert her, noe som greit illustreres 2:15 ut i låten, når de tar helt av. Her er definitivt låten du må ha med på partylista di i sommer.

Yeeeeaaaah!

Hey, where do you wanna go?, spør Kromvoll i "El Tunco", låten som runder av herligheten. El Tunco er stedet der Kromvoll fikk sin første barrel, noe som av mange ses på som det største en surfer kan oppleve. Fenomenet, for vi snakker om et fenomen her, kan beskrives som det øyeblikket en svær bølge blir hul, rett før den bryter sammen, og surferen kan seile gjennom det som føles som en tunnel. Det var en så heftig opplevelse at det selvsagt måtte settes en melodi og tekst til, forståelig nok. Daniel skaper gjennom sin intense takt og heftige bruk av symbaler ei stemning som gjør at vi skjønner at adrenalinet sprutet rundt i skrotten til Kromvoll da han nærmet seg sitt lille nirvana. Og, han er selv passe vill i stemmebruken (og i blikket, vil jeg tro) for å få fram at dette er stort. Høyoktanrock med en solid dose feststemning med på kjøpet. Ei grei oppskrift om målet er å lage låter undertegnede vil komme tilbake til, igjen og igjen.

Rock'N'Roll Cliché er ute på guttas egen label, That'll Do Records, så vi snakker altså virkelig om DIY-karer.

Gjør deg selv en stor tjeneste; sjekk ut Quarter Wolf. Det har jeg gjort, og nå gleder jeg meg noe voldsomt til fortsettelsen. Med den energien disse karene utviser er den neppe langt unna.

https://open.spotify.com/album/0VUNqgkAwPipLUTyR3KBTm