Razorbats Er Død, Lenge Leve Razorbats!

Razorbats – Social Rejects (Rob Mules Records)

Jeg oppdaget dette hardtslående Oslo-bandet i 2014, da de slapp EP’en Bring It On. Kvartetten føyde seg inn i rekka av kule, norske band som syslet med Scandirock, og da de året etter slapp debutalbumet Camp Rock var det mye som tydet på at dette var et band som ville nå langt. Albumet fikk alvorlige doser skryt i det store utland, og ble plassert høyt oppe på alle årslister i magasiner og aviser som setter pris på rock med baller. Fra Australia, USA og store deler av Europa strømmet det på med honnørord og euforiske omtaler, men av en eller annen grunn tok det aldri helt av. The Wilhelmsens omtalte fjorårets EP This High, en samling av tre låter undertegnede likte godt, men som heller ikke satte fyr på huset. Siden den gang har det vært store utskiftninger i bandet. Det er kun gitarist Kjetil F. Wevling og trommis Knut Wettre som er igjen av originalbesetningen, og de har dessuten blitt utvidet til en kvintett. I tillegg har de blitt signet av et av våre favorittselskaper, Tromsø-labelen Rob Mules Records. Det er tøft, det.

Vi snakker på mange måter om en slags fugl Føniks, en gjenoppstandelse av et band som på sett og vis virket ferdige. Nå ville Kjetil og Knut det annerledes, og i Paul Vercouteren fant de den nye vokalisten og frontmannen de var på utkikk etter. Paul er, til tross for sitt noe eksotiske navn, fra Trysil, og var tidligere vokalist i Hollywood Vampires. Nå har jeg ikke veldig nær kjennskap til vampyrene, men kan allerede nå fastslå at Paul og Razorbats er en strøken match. De øvrige to bandmedlemmene er rytmegitarist Asle Tangen og bassist Christoffer Haugerud. 

“Social Rejects” er produsert og mikset av Kai Christoffersen i Calmeyer Studios, mens mastringen er gjort av Chris Sansom hos Propeller Mastering. Det er dessuten disse herrene som står for samme oppgaver når Razorbats endelig slipper oppfølgeren til Camp Rock utpå nyåret, selvsagt i samarbeid med Rob Mules Records. 

Men, enn så lenge får vi nøye oss med singelen som slippes førstkommende fredag, 10.november. Igjen leverer de en spretten rocker, med et riff som setter seg rett i hjerterota, og er det noe disse karene kan så er det å lage låter som vil få publikum til å synge med. Refrengene er enkle og rett fram, og det vil definitivt ropes “Social Rejects” høyt når bandet tar med seg låten ut på veien. Wevling blir bare en bedre og bedre gitarist, og er en type som gjør det han skal og ikke så alvorlige mye mer. Haugerud tar seg av chordene, mens nestoren i Razorbats herjer der det herjes skal. 

Razorbats er ikke bandet som forsøker å finne opp kruttet på nytt, men så vet vi óg hva vi får fra dem. De har på mange måter overtatt stafettpinnen etter band som WE, Smoke Mohawk og Dunderbeist, samtidig som de har elementer i musikken som sender tankene i retning 80-tallsband som Quiot Riot, Ratt og Kiss uten masker. Razorbats er bandet du bør sjekke ut om du savner hardrockbanda som kjørte på med riff, tempo og baller. Og det bør jo alle og enhver savne innimellom.

Det er godt å ha dere tilbake i manesjen igjen, Razorbats. Og i landsdelen.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert