Richmond Fontaine – You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To

RF_STANDARD_ALBUM_SLEEVE_finalHer snakker vi altså om svanesangen til flotte Richmond Fontaine, et band jeg har fulgt med glede siden den nydelige Winnemucca kom ut i 2002. Før jeg oppdaget dem hadde de gitt ut tre studioalbum, og etter oppdagelsen har det kommet fem til. You Can’t Go.. er altså det tiende studioalbumet til Villy Vlautin & co. Villy har vært stor fan av The Replacements hele livet, noe som aldri er dumt, og når man legger til at de har blitt omtalt som Uncle Tupelo Jr., så skjønner de fleste hvor landet ligger. Alternativ country funker fortsatt greit som merkelapp. Vlautin er en mer enn anstendig forfatter, med fire romaner på samvittigheten, og det var da òg hans tekster jeg først ble hekta på. Han er en stor historieforteller, elsker å servere sine mørke betraktninger fra en tredjepersons perspektiv, og nærmest maler ut karakterene sine. 

Det er fem år siden den forrige utgivelsen, men Vlautin har i denne perioden gitt ut to glimrende album med sitt nye band, The Delines. Jeg kjenner allikevel at jeg overhode ikke liker at det er slutt for Richmond Fontaine, men om ikke annet så byr de på ei skikkelig nydelig avslutning. Det begynner atmosfærisk og flott, som det ofte gjør med dem, med vellyder fra gitarene i “Leaving Bev’s Miner Club At Dawn”, og albumet avsluttes med pianoballaden “Easy Run”. Innimellom her ligger gullet, de fantastiske historiene, akkompagnert av et av de stødigste bandene i bransjen.

Som tittelen antyder handler albumet om urolige sjeler, folk som er på evig vandring, uten holdepunkter i livet, utenom barer og planer som aldri blir realisert. Som vanlig får vi som lyttere et solid kjennskap til USA, om enn ikke turistenes utgave av The Land of the Free. Her er det karer som er fanget i eget liv i Portland eller Tulsa, med alskens problemer, som portretteres, og jeg kommer ikke på noen i farta som gjør dette bedre enn Villy Vlautin. Tom Waits gjorde det, mens  Elliott Smith og Jason Molina var i samme klasse. En kan ikke sammenlignes med noen, og to er døde, og nå gir Richmond Fontaine seg. Det er hardt å være reisende i elendige skjebner.

Død er forsåvidt et annet gjennomgående tema på skiva. Vlautin er i en alder der hans jevngamle kamerater, de som har levd hardt og brutalt, med overdoser av alt det morsomme livet har å by på, begynner å falle som døde fluer rundt ham. Sånn blir det kølsvarte og morbide tekster av, og ei slags naturlig punktum for Richmond Fontaine.

Helgas beste tips? Putt et par fine hodetelfoner på skallen, finn fram You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To i Spotify (link under her), Wimp eller annen streamingtjeneste (eller, enda bedre, du har forhåndsbestilt albumet fra Decor Records), plant ræva i den behageligste stolen du eier, ha ei kanne fersk og kruttsterk kaffe i umiddelbar nærhet (øl eller en fin whiskey duger òg, i massevis), plant en solid pris snus under leppa, vreng volumet opp til maks av det du tåler, og nyt disse tretten fabelaktige låtene.

Beste låter: Wake Up Ray, Whitey And Me, Tapped Out In Tulsa

6

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert