Roar Dons & Venner - Live Fra Bastard Bar
Roar Dons, mannen som eier "halve Tromsø", er langt mer enn øyet ser. Han er utdannet fysioterapeut, har sin master innen organisasjon og ledelse, og er altså eier av AS Pellerin, et firma som bl.a. eier Tromsøs heftigste hotell, The Edge. Hva faen har det med rock'n'roll og The Wilhelmsens å gjøre, tenker du? Ingen verdens ting er svaret, men mannen selv, Roar, er en erkeekte musikkelsker, og da begynner vi å nærme oss en grunn til å nevne mannen. Når vi så vet at han samlet en rekke kompiser og musikere for et par år siden for å feire 60-årsdagen sin på Bastard, med konsert og full rulle, er vi allerede langt innafor, og i og med at denne bursdagsfeiringen endte i et album så snakker vi om at det skulle rett og slett bare mangle at vi ikke skriver noen ord om resultatet. Dons har bursdag i dag, blir 63 år ung, og da er det på høy tid å poste en sak. Gratulerer en masse med dagen, Roar!
Jeg har kjent til Dons i mange år, noe de fleste tromsøværinger naturligvis har, men det var først da jeg for et par år siden møtte ham og snakket med ham etter en konsert at jeg skjønte at denne karen er mer enn businessmann. Han lever og ånder for musikk, i tillegg til forretningene sine, og elsker å opptre mer enn noe. Tidlig på 70-tallet bodde han ei tid i Twin Cities, St.Paul og Minneapolis, der han møtte John Wright, en musikalsk frende og bror i ånden. Wright flyttet etter Dons til Tromsø midt på 70-tallet, og da tok de opp musikktråden og spilte sammen daglig. Dette resulterte i en rekke konserter på Prelaten, og sammen reiste de rundt i Europa og livnærte seg som gatesangere en periode. Hvor kult er ikke det? På denne "turnéen" ble de bl.a. booket til å spille på legendariske Folkpub i Berlin, ei av datidens virkelig store folkrockscener. Men, hans interesse for musikk, og da i særdeleshet rock, begynte langt tidligere. I og med at han er født i 1954, før Elvis slo gjennom og The Beatles var påtenkt, så har han fått med seg det aller meste som har skjedd på rock'n'roll-fronten. At han i 1968, før jeg ble født, ble "Bymester i vokal", stemt fram av The Pussycats, byens rockhelter, sier noe om at musikkinteressen var over gjennomsnittet heftig. Men, her er det lett å rote seg inn i irrganger og historiske smug, så jeg skal nøye meg med å nevne at Dons på slutten av 70-tallet samarbeidet med Steinar Albrigtsen en periode, og at de sammen spilte en del konserter i byen.
Musikkinteressen har med andre ord alltid vært der. Nå endte han selvsagt opp med stort fokus på forretningsvirksomhetene, og har som sagt bygd opp sitt Pellerin til å bli en heftig maktfaktor og viktig aktør i utformingen av Tromsø sentrum. Naturligvis ble musikken nedprioritert i mange år, men så dukket det en kvinne opp i hans liv. Selvsagt. Det står alltid en kvinne eller ti bak enhver rocker. Sif Vik er kona som fikk ham til å rense strupen, skifte strenger på gitaren og blåse liv i rockengasjementet igjen. Nå spiller han gitar sammen med kompiser, skriver låter, og spilte altså inn albumet jeg skal skrive noen ord om. Jeg nevnte at jeg har pratet med ham ved et par anledninger, noe som selvsagt betyr på konserter. Første gang jeg kom i prat med ham fyrte jeg av mitt sedvanlige spørsmål: "Hvem er favorittartisten din?". Svarene jeg får sier meg ofte veldig mye typene jeg prater med, og Roars svar overrasket meg virkelig. Jeg hadde fått med meg at han elsker James Taylor, og sett at Paul Simon er en artist han spiller mye av live. Men disse stiller altså i skyggen av fyren han virkelig digger, og har digget siden han begynte sin karriere i The Nazz i 1968. Vi snakker selvsagt om Todd Rundgren. Todd Rundgren, altså! Jeg ble såpass paff at jeg ble satt ut et øyeblikk, siden jeg virkelig ikke hadde forventet at en såpass særegen og lite tilgjengelig artist var hans favoritt. Rundgren er en av mine absolutte pop-favoritter, så det endte med at vi fikk en liten prat om alle mannens strålende skiver.
Nok om det. En annen sak jeg liker med Dons er at han ofte er å se på konserter i Tromsø. Sist jeg møtte ham var under Paal Flaata-konserten på Driv i høst. Da hadde han reist fra Latvia og et forretningsmøte tidlig på morgenen, i snøstorm og annen elendighet, og landet på Langnes så sent at han måtte hoppe i en taxi for å rekke siste halvdel av konserten. Jeg antar at de fleste ville ha tatt turen rett hjem etter 16-17 timer med venting på flyplasser, men ikke Dons. Det kaller jeg en ekte rocker.
Med seg på scena 2.juni 2014 hadde han i tillegg til nevnte Steinar Albrigtsen og John Wright sønnen Karl Mathias på gitar, bassist Stein Olav Pedersen, trommis Tobias Solheim-Nilsen, Adrian Danielsen på tangenter, saksofonist Håkon Erlandsen, Joachim Kristiansen på konstrabass, gitarist Viktor Bomstad, og dattera Karoline på vokal. Håkon Elias Pettersen stod for opptak og miks, mens Kari Westergaard har designet det kule LP-coveret. Det er seks låter på hver side av vinylen, alle coverversjoner av kjente sanger. Her varierer det fra Torbjørn Willassens "Vintervise" og Lillebjørns "Tanta Til Beate", til musical-hiten "Till There Was You", komponert av Meredith Wilson til The Music Man i 1957. Innimellom har han selvsagt funnet plass til låter av Paul Simon og James Taylor, samt en skikkelig sprek versjon av "Why Have We To Wait", The Pussicats 60-tallsschläger.
Albumet åpner med låten Dons framførte på det gamle museumet i sentrum, helt tilbake i 1966 som tolvåring. Vi snakker om Bob Dylans "The Times They Are A-Changing", og her er det kun Roar som er på scena, utrustet med kassegitar og munnspill. En festlig åpning som får festen i gang. En funky utgave av "50 Ways To Leave Your Lover" presenterer en klokkeklar stemme og et tight band, og selv om vi hører noen festdeltakere som prater i bakgrunnen, så er det liten tvil om at et utsolgt Bastard koser seg her. Paul Simon er tungt representert på albumet, og veien er kort fra Still Crazy After All These Years til There Goes Rymin' Simon og den vakre "St. Judy's Comet". Igjen imponerer Roar, med en stemme som ikke er veldig ulik Paul Simons.
En annen stemme Dons kan sammenlignes med er James Taylor. Det blir tydelig under framføringen av "Your Smiling Face", hiten Taylor slapp på JT i '77. Det er lett å høre at Roar har plukket låter han virkelig elsker, og de framføres med glede. Men så må bare bandet dra i gang med nok en Paul Simon-låt, denne gang en av mine favoritter av det lille geniet fra Newark, New Jersey. "Still Crazy After All These Years" har blitt riktig så fin, med glimrende orgelspill av Danielsen, og en trommis som koser akkurat passe med skarpen og symbalene. Etter at Pussycats har fått sin hyllest er det bare å snu vinylen, og mer fra Paul Simon åpenbarer seg. Nå med Simon & Garfunkel-perla "Kathy's Song" fra Sound Of Silence, og en av Dons sine vakreste og beste prestasjoner på skiva. Klokkeklart og strøkent levert! Den siste låten vi får presentert signert Paul Simon er "Something So Right", også fra There Goes Rymin' Simon, og en vokalprestasjon som definitivt topper resten på skiva. Om jeg hadde vært en gambler ville jeg ha satset penger på at dette er en av Roars absolutte favorittlåter, for her klaffer det aller meste. Glimrende levert.
Det hele avrundes med "For Sephora", The Rosenberg Trios hyllest til Django Reinhardt. Her er det gitarspill av ypperste merke, og instrumentalen står som et verdig punktum på en herlig 60-årsgave. Fra Roar Dons & Venner til oss. Nå er det bare å glede seg til 70-årsfesten!