Rob Mules Records presenterer: Requiem of the Fallen

Så er de endelig skikkelig i gang, Tromsøs nye plateselskap, Rob Mules Records. Tidligere i år fant Anders Rasmussen, gitarist og vokalist i beintøffe Ohmwork, og Terje Storvig, vokalist i metallbandet Phandrom, at det var på tide at et selskap satset på metall og hardrock. Skulle dette bli en realitet måtte de selv gjøre noe med det, og det gjorde de. For å komplementere egne ferdigheter fikk de inn Rolf-Erik Østerås, en ihuga metallfan og ekstremt dyktig datamann, og en slagferdig trio var klar for å servere folket sprek, bredbeint og beinhard rock’n’roll. Er det noen som vet at musikkbransjen kan være frustrerende for metallband så er det denne gjengen. Nå kan nye, håpefulle rockere få den drahjelpen de trenger, selv om de ikke spiller det som til enhver tid måtte være hipt, bruker mer tid på instrumentene sine enn garderoben, men allikevel ønsker å gi ut musikken sin. Rob Mules, folkens, bare å legge seg navnet på minnet først som sist.

Det kule navnet har de selvsagt hentet fra Black Sabbath-klassikeren Mob Rules, bandets tiende studioalbum gitt ut i 1981, og det andre albumet Ronnie James Dio var med på. Nå vet jeg at Rasmussen er en ihuga Dio-fanatiker/fan/nerd, så det er alt annet enn tilfeldig at ordspillet resulterte i å bli navnet på plateselskapet. Det første de gjorde var selvsagt å signe for selskapet med egne band. Deretter ble et av The Wilhelmsens favorittband i det harde og seige segmentet signert, selveste Vederkast, og i samme slengen sikret de seg en avtale med ekstrem-metallbandet Endolith, et band som bl.a. kan skilte med å ha vår alles kjære Roger Tunheim Jakobsen bak trommesettet. Rob Mules jobber målrettet og smart med å signere nye band, og gledelig nok kan vi konstatere at Oslo-bandet Razorbats er det foreløpig siste som har havnet i den harde stallen. Godt jobbet, karer!

Motivasjonen til troikaen ligger i å få mer hardrock ut til folket, og hjelpe band som ikke kjenner til jungelen der ute som består av en rekke feller og problemer. Disse karene har gått i de fleste fellene, og vært nødt til å løse opp i flokene etterhvert som de har oppstått. Dermed kan de lose bandene gjennom vanskelige farvann, komme med gode råd, og veilede der det er behov. Vi snakker om et plateselskap som alltid vil sette musikken i førersetet, og som kommer til å sørge for at musikerne føler at de er en del av en stor, hard og rockende familie. Det fikk jeg og min gode venn Tom føle litt på, da vi tidligere i sommer besøkte Ohmwork da de begynte innspillingen av det kommende albumet, Alyssa Drone, i studioet hos Lydproduksjon Tromsø. Vi tok oss et par øl i lag, hørte trommis Børge Bendiksen jobbe ræva av seg, mens Anders og bassist Helge Nyrud kunne sitte tilbakelent å prate “sjit” med oss. Anders pratet på inn- og utpust, om planene med Rob Mules, hvor viktig det var å få inn datamannen Rolf-Erik, ønsket om å få gitt ut kul musikk, være et selskap som er 100% på lag med artistene, og håpet om å lykkes med å løfte opp band som sjelden og aldri får noe oppmerksomhet og støtte fordi de spiller rock som ikke er hipp og “flavor of the month”. 

Tom og 2/3 av Ohmwork i studioet til Lydproduksjon Tromsø (fra venstre: Tom, Anders og Helge) Foto: Johnny Wilhelmsen

Innspilling av låter er ofte en møysommelig prosess, og med lydtekniker Yngvar Mehus er det i tillegg en svært så krevende jobb. Den mannen har øre for hva som er fett, hva som funker, og ikke minst, hvis noen spiller ei halvtone feil eller slår et feil slag på skarptromma. Børge får virkelig kjørt seg, og trommepartier som i mine ører hørtes eminente ut ender med at jobben må gjøres på nytt. Absolutt ingenting, ikke en eneste lys, skal være annet enn perfekt synkronisert og låte stilig. I et par timer jobbes det så svetten siler, og med tanke på at han hadde holdt på i noen timer før vi kom så er det ikke rart at resultatet blir så bra som det blir.

Første beviset på det er dagens singel, “Requiem For the Fallen”, en aldri så liten smakebit som det som kommer 20.oktober når Alyssa Drone slippes. Den doble LP’en puttes snart i postkassen min, men enn så lenge kan jeg nilytte på tidligere materiale gutta har gitt ut. Storm Season (2014) og ShadowTech (2015) fikk begge knakende gode kritikker i utlandet, og tommel opp fra ymse blogger og metallfanziner her til lands. I tillegg slapp de den knakende flotte EP’en Mother City i fjor, en samling av fire låter vi hos The Wilhelmsens virkelig satte pris på. Legg til en rekke singler, og alle skjønner at disse karene ikke ligger på latsiden. Imponerende nok har de heltidsjobber som frisør, lærer og miljøarbeider på dagtid, mens de er rockestjerner når natta kommer snikende.

Foto: Yngvar Mehus

Men, nå er det andre boller. Rob Mules Records står det altså under “Requiem For the Fallen” om du spiller den av i Spotify eller Tidal, og det tenker jeg er en god følelse for Anders & co. Det skal sikkert feires med en øl eller tre ute på byen i Tromsø, så jeg får ta en skål her fra Senja og nikke nordøstover utpå kvelden. Den versjonen av låten som ble sluppet i dag er en såkalt “radio edit”, og er nok noe kortere enn den versjonen som kommer på Alyssa Drone senere i høst. Singelen kommer med et lekkert cover lagd av bandets favorittdesigner, Maik Beiersdorf, og er som vanlig av det dystre og apokalyptiske slaget. Tittelen på tegningen er “Random Environment”, og passer som hånd i hanske til låten.

Fade away, to the edge of the world
It’s your time, and the end is close
Fade away, into the unknown

Anders plukker på gitaren, kommer med deklameringen over her, og etter et snaut minutt kommer Børge og Helge inn med full tyngde. Jeg skjønner umiddelbart at dette er et Ohmwork som har endret litt retning. Ikke for det, bandet har spilt inn balladelignende låter tidligere, men så poppa og “tilgjengelig” som dette har jeg ikke hørt dem før. “Requiem For the Fallen” er av sorten som sender meg rett inn på gutterommet, der jeg tilbrakte alvorlig mye tid med en høyttaler strategisk plassert på hver side av skallen, liggende på gulvet med coveret foran meg. Vi snakker om en solid blanding av klassiske hardrockband fra 70-tallet, som Aerosmith og Blue Öyster Cult, og band som oppstod rundt 1980, som Rainbow og selvsagt Dio. 

Helge og Børge spiller lekende lett, og jeg skjønner at produsent Mehus til slutt ble fornøyd med resultatet, for her er det ikke mye å pirke på. Anders synger renere og finere enn noensinne, og spiller en solo som virkelig gjør seg, presis og null tullball. I tillegg har de lagt på et orgel som durer og går, som krydder for øregangene. Jeg antar at det er Anders som trakterer tangentene, og håper at det blir mer av den sorten på Alyssa Drone. Den første smakebiten er altså noe som burde passe alle som er oppfostret på klassisk hardrock og heavy metal, og er på mange måter den perfekte “åpningen” for Rob Mules Records. Dette smaker det fugl av!

The Wilhelmsens sender en stor gratulasjon til Rob Mules Records, som endelig er skikkelig i gang, og til Ohmwork for å ha pirret nysgjerrigheten skikkelig. Vi har en mistanke om at Alyssa Drone kan overraske noen og enhver 20.oktober. Nå legger de snart ut på en liten turné, og blir å se rundt om i Troms og Finnmark. Men, Oslo og Sarpsborg får óg besøk, så sjekk ut hjemmesiden eller Facebook-siden til Ohmwork om dette er interessant. Selv skal jeg se dem på Finnsnes 7.oktober, og vet at det blir knall.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert