Robert Kidney – Jackleg

jackleg

I sin stilrene pin-stripe dress, under sin mørke hatt, og sylskarpt bak sin skinnende blanke sølvstokk, former Robert Kidney sin nådeløse blues. Nakent og helt inn til beinet strengt, genuint og overlegent – trekkes vi som setter pris på denne totalt rene blandingen av blues og nydelig faenskap inn i et univers bare en godt bealdret herre med sin gitar og sin stemme, kan skape.
Jeg som elsker denne måten å uttrykke seg på, mer enn jeg elsker noen annen måte, ble trollbunnet etter første anslag. Ingenting imponerer meg mer enn når voksne menn med noe på hjartet er i stand til å sette seg ned med gitaren, alene, og vrenge sin sjel over meg og rommet jeg befinner meg i med så stor overbevisning som den Bob her så strålende demonstrerer. Ikke siden Johnny Cash satte seg ned å leverte det som vi nå kjenner som American Recordings, har jeg kjent en større lykke på singer/songwriter/én mann og hans ånd-fronten.
Jackleg er et sånt åndsverk jeg alltid venter på, men som jeg sjelden tør håpe på. Vel kjære musikkelskere (eller spesielt interesserte). Nå sitter jeg altså her mellom hodetelefonene med lyden på “høyt som faen”. Pelsen, ja den står helt av seg selv, og jeg gråter lett og forsiktig av åndelig lykke. Lykken over å kunne kjenne ekte og deilig “smerte” gjennom fantastisk utført musikk. Lykken over å få innfridd alle mine håp om at et album som dette en dag skal dukke opp og gi meg det drivstoffet jeg er så forbandet avhengig av. Drivstoff som er tuftet på energi fra ett stemmebånd, seks strenger, ett sinn og en sjel.

robert_kidney_inside_photoSangeren i 15-60-75, eller, The Numbers Band, gjør med dette sitt første soloalbum. Han gjør her et uslettelig og evigvarende inntrykk på en fyr som stadig sulter etter en troverdig mann og hans gitar. Og den hungrige fyren, er undertegnede. Den troverdige er Mr. Kidney.
Det finnes noen få menn med et liv bak seg, og som holder på med sånne greier som dette, som er i stand til å klappe meg gefluksens rett av barkrakken med sin helt åpenbar sterke kunst. Folk som forlengst har forlatt denne kloden. De gamle deltablues-sangerne, nevnte Johnny Cash, salige Townes Van Zandt og den enestående Hank Williams. De få som fortsatt vandrer blant oss – Tom Waits, Guy Clark, John Hammond, John Hiatt, Ry Cooder, Kris Kristofferson og et lite knippe andre, tilhører rasen som alltid får meg til å løfte hatten og bukke i dyp respekt og beundring. Det er disse mennene jeg navigerer etter. Det er disse jeg elsker. Virkelig elsker. Det finnes ikke tøffere rock’n’roll i mitt univers. Selv ikke de hardeste hardcore-rockerne, klarer å generere en større opprørsk og umiddelbar kjærlighet i meg, enn den som oppstår når en ensom mann lar sin ringe og værslitte sjel velte ut over gitarkassen og langt inn på gulvet rundt.
Dette albumet er så nakent og så fordømt “rent”. Så rensket for klisjéer, og så helt inn i granskauen vakkert, at den tåren jeg alltid prøver å holde tilbake, bare faller fritt fra mitt oppløste hjerte. Jeg blir pompøs som nå, og nesten vulgær i uttrykket av disse tingene. Bare hør på “No Lock, No Key”, og du skjønner kanskje hva jeg mener.
Nå skal det være sagt at samtlige av sporene på Jackleg, lett har samme effekt som nevnte låt har på meg. Jeg er rett og slett så svak for denne enestående kunsten som utvises og fremføres på denne skiva, og jeg vet i skrivende stund, at jeg nettopp har fått fylt opp mitt musikalske kjøleskap, barskap, djevelskap, brorskap, faenskap og landskap med uante krefter, og jeg trenger ikke bekymre meg for å gå tom for føden jeg er så fordømt avhengig av, på lang tid. Bare lytt til denne låten som Chrissy Hynde/The Pretenders covret på deres album, Break Up the Concrete, i 2008. Se og lytt til hvordan det egentlig skal låte:

Så jeg elsker denne skiva, denne mannen og hans sanger. Det er få og langt i mellom folk av denne mannens kaliber. Når album som det vi her snakker om utformes og skapes, skjer det gjennom en prosess ingen kunstig produksjon har påvirket. Bare de helt hårfine justeringene skal til etter selve leveringen. De små tilfeldige skavankene som kan og bør dukke opp, er nesten en like stor kunst som resten. Sangene kommer ut like nakne og genuine som furene vi kan lese i manns ansiktstrekk – om vi ser litt nøye etter. Disse sangene er livet tonesatt, pustet, penslet og meislet ut, inn i evigheten. Men de er først og fremst bare sanger. Sylfete sanger. Snakk om 57 perfekte minutter. Hver låt i sin enkelhet er verdt all den søppelmusikken som produseres tilsammen, gjennom den første pusten som passerer her. Og hør på sistelåten, “Heaven’s Day”. Vakrere blir det aldri. Og FOR en stemme. Jeg er en lykkelig fyr. Takk.

6

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert