Robert Moses og hans harmoniske korsfarere har kommet fram

Robert Moses & the Harmony Crusaders - Plutonic Friends (Voices of Wonder)

Robert Moses & the Harmony Crusaders ble overøst av 5'ere og 6'ere av norske plateanmeldere etter den fin-fine debuten Self-Developing Country (2013), skryt som var vel fortjent. Albumet fikk priser, bandet turnerte land og strand, og alt lå til rette for at vi hadde fått et nytt, norsk band å elske. Riktignok med en amerikaner i førersetet, men i og med at Robert har bodd i Oslo i over tjue år så er han litt vår. Nå har det gått nesten fem år siden debuten, og det er ikke fritt for at vi er mange som har sett fram til oppfølgingsalbumet. Det har vært ymtet frampå om stilendring, singlene som er sluppet har spriket litt i alle retninger, og informasjon om at produsent Freddy Holm har overlatt stafettpinnen til Anders Møller og Torgeir Waldemar ble sendt ut i høst. Akkurat det dempet ikke akkurat forventningene, så det var med stor iver jeg startet å lytte til Plutonic Friends for en måneds tid siden.

De åtte låtene ble spilt inn i Subsonic Siciety Studios i Oslo, mixingen gjort av Anders Møller, mens mastringen er stødig utført av Vegard Kleftås Sleipnes hos Reel to Reel Mastering. Maleriet som preger frontsiden av coveret er malt av  Thomas Barlund, bildene av bandmedlemmene på baksiden er tatt av Julia Naglestad, og så har Deformat stått for den kunstneriske utformingen og designet. Fond For Utøvende Kunstnere (FFUK) har nok en gang brukt penger klokt og bra, og har støttet denne utgivelsen. Voices of Wonder gir ut skiva, og så driver Anngunn Sørli og promoterer bandet på beste vis.

Det viktigste er selvsagt musikken og musikerne, og Robert Moses står denne gang for alle melodier og all lyrikk, med unntak av "Find Out or Fit In" der Jeff Wasserman har skrevet teksten sammen med Moses. The Harmony Crusaders er vokalist Malin Pettersen, kjent fra bl.a. Lucky Lips, bassist Terje Støldal (han har gjort mye, bl.a. medlem i dritkule Halden Electric), trommis (og perk) Glenn-Vidar Solheim, som ble legendarisk her i kåken som medlem av Ricochets, tangentspesialist Ketil Kielland Lund (Tassili), og ikke minst, The Master of Strings, Anders Hofstad Sørås. Daniel Henriksen og Torgeir Waldemar har bidratt med kor, mens Anders Møller kjører på med litt perkusjon her og der.

I was rolling in my sleep, then awake. In despair, then elated. A spirit Entered me and I felt majestic like an eagle, then vulnerable like a tadpole. The cold night air switched on and I saw my brother and I holding down the backyard, heaving stones, lighting fires, burning letters, smoke rings singing. But the bridge I had always known, where is it?

Tittelsporet åpner B-siden på LP'en, og er et strålende stykke lyrikk. Her kastes vi rett ut i et drømmeaktig kaos, noe som kan minne mer om ei tilstand enn det virkelige liv, og jeg aner at vi her er ved kjernen i Roberts kongstanke med Plutonic Friends: død, og livet som går videre. Venner forsvinner, men nye kommer til, brødre dør, men vi må fortsette på vår ferd. Der platoniske venner gjerne kan by på gode samtaler som ikke om de viktige ting i livet, er de plutoniske de vennene som får det dypeste ut av deg, det som bare må ut på bekostning av uvesentligheter og trivialiteter. Melodien som bygger under denne sterke teksten er nøyaktig så psykedelisk som den skal være, med et band som skrangler med kastanjetter, det som låter som afrikanske trommer, alskens strengeinstrumenter, og ei indiansk stemning satt av Robert og Martin. Her kan vi bare stadfeste en gang for alle at samtlige korsfarere har fått utfolde seg, og akkurat dette folkens, dette er ubegripelig vakkert og vellykket. Det er til og med tøft, særlig formidlingen til Robert, som messer seg gjennom budskapet som en predikant med viktige ting på hjertet. Såpass tøff er låten at jeg velger å åpne med side B når jeg spiller skiva.

Men, albumet åpner med "Alive in the Flood", en låt som overrasket meg stort da jeg hørte den første gang. Det kakkes med trommestikker, det telles opp til tre, og så er de i gang med en lettere funky blues som vugger oss i gang. Robert synger som Feargal Sharkey (The Undertones), med en heftig vibrato i stemmen, Malin korer vakkert i bakgrunnet, og The Harmony Crusaders skrangler avgårde som et Green On Red midt på 80-tallet. Sørås spiller soloer som er presise og nøyaktig så lange som de skal være, og får meg til å spisse ører. Solheim får hjelp av Møller til å lage en takt-fest, og Støldal setter sammen ei basslinje som kunne ha oppstått i Chess Studio, og Lund banker lystig på sitt piano. Vi snakker om et lydkollasj som er satt sammen strøkent. Etter en sånn åpning velger de å fortsette med skivas vakreste øyeblikk. Det er åpenbart at Malin Pettersen skal ha en stor del av æren for at det blir ståpelsnydelig, da hun synger så vakkert at det sprenger skalaen som skal måle sånt noe. En tapt nattasang er ikke noe man kan spøke med, og det gjør ikke Moses og hans Harmony Crusaders. En kassegitar åpner det hele, en steelgitar klager i bakgrunnen, englestemmen kommer inn og synger seg gjennom det første verset. Fra det første anslaget på bassen og tammen går det så slag i slag med herligheter. Steelgitaren blir mer framtredende, Moses korer fin-fint, et klokkespill lurer seg inn, og som om ikke det er nok så skapes ei sakral stemning av keyboardakkordene til Lund. Snakk om nydelig låt. At den ble sluppet som singel før jul er veldig forståelig.

En annen låt jeg hadde rukket å gjøre meg godt kjent med var "Rise From the Mud". Åpningen, kompet og låtoppbyggingen er Ray Davies verdig, og kan ikke beskrives som annet enn en klassisk poprock-låt. Tema i «Rise From the Mud» er kjærlighetssorg av det skikkelig tunge slaget. Moses var langt nede, muligens helt i knestående, da han fant trøst i at en vakker blomst som lotusen ofte vokser opp av gjørme, sump og skikkelig fælt jordsmonn. Dette ble for ham en slag metafor for at fine og bra ting kan komme til mennesker etter at elendighet og dritt har skjedd. Og, disse vakre og gode tingene, som kan være hendelser eller folk man møter, kan altså komme til deg fra steder der du minst venter det. Sangen åpner som sagt som om det skulle være The Kinks anno 1966, med en klar link til det fineste som oppstod i UK i hine harde dager. Men etter introen, som består av et behagelig riff, B3 og et semi-funky komp, tar låten ei litt uventet vending. Jeg sendes rake veien retning en amerikansk singer/songwriter som jeg nesten hadde glemt; Chris Burroughs. Han ga bl.a. ut kremskiva Trade Of Chains på New Rose i 1991, og Moses er ikke ulik i det musikalske uttrykket sitt. I tillegg snakker vi om to herremenn som opererer i det tøffeste americana-territoriet. A-siden rundes av med "Hipster Cripple", en monumental instrumental der samtlige korsfarere imponerer. Lund krydrer hele veien med orgelet sitt, kompet er intenst og beintøft, men mest av alt viser Sørås at han er en gitarist av internasjonalt format og vel så det. Sjefen sjøl koste seg garantert i studio de 5:29 dette pågikk.

Late night soft and low
Hear your heart
Up and overflow
Feel it start
Out of the shelter of night
One step can make things right

"We Can Make Things Right" er en neddempet stomp-aktig låt, byr på trekkspill wah wah-pedal og et lydbilde ikke ulikt det Sunshine Reverberation leverer med sin psykedeliske garasjerock. Med andre ord noe jeg ikke forventet fra denne gjengen. Det er tydelig at Møller har hatt stor innflytelse på hvordan det endelige produktet skulle låte. Vi kan vel alle kjenne oss igjen i tematikken her, det å ligge våken å lytte til hjerteslagene til noen man er glad i, om det er ditt eget barn, eller som her, din elskede. Dramatikken i teksten ligger i det som ikke nevnes; her er det sagt eller gjort noe som ikke var bra, uten at vi får vite mer enn at dette må det være mulig å fikse opp i. I dagens samfunn der mer enn halvparten av inngåtte ekteskap brytes er låten aktuell som fy. Den tredje singelen som ble sluppet var "Find Out or Fit In", og det første som slår meg når jeg hører låten er at jeg vil gå ned i kjelleren å hamre litt på trommesettet. Solheim kakker ut de fineste takter, får selskap av Støldal, og sørger for at grunnmuren er bunnsolid. Lund henter fram trekkspillet og skaper kosestemning, selv om jeg oppfatter låten som et oppgjør med konformitet.

Herligheten avrundes med "The Sad Sad Sound of Goodbye", en behagelig sang til tross for tittelen. Vi snakker om en duett mellom Robert og Malin, og her kommer Gram & Emmylou-linken snikende. Låten er så bra og harmoniene så deilige at jeg umiddelbart tenker at jeg har funnet skivas svakhet; de skulle ha spilt ut dette kortet oftere. Når det er sagt så er det genialt å spare denne godbiten til slutt, og vi har vel ingen godt av for mye godsaker. Lund skaper denne lystige godstemningen, Sørås drar på med nok en solo som er akkurat passe lang og fet som Fanden, og når låten fader ut kjenner jeg at jeg er takknemlig for at Robert Moses & the Harmony Crusaders har gitt oss denne gaven av et album. Det må da være den beste følelsen man kan sitte igjen med etter å ha hørt gjennom et album fra start til mål?

Plutonic Friends er i slag fra og med i dag, 9.februar, og du finner den garantert på ei platesjappe nær deg, på vinyl eller cd. Eller du kan sjekke ut linken under her, og spille de åtte sterke låtene i Spotify. Uansett hva du velger; spill høyt!

https://open.spotify.com/album/4Hs23ZKJ2RoV4CR8r5PjAE