Rockens Sjefsformidler

Michalel Krohn – Unwanted (Drabant Music)

Den gamle Kjøtt-trommisen, Michael Krohn, er i disse dager ute med sitt første “skikkelige” soloalbum. Det vil si det første soloalbumet med nye låter. Skjønt, noen av låtene har ligget halvferdige i mange år, og noen sågar helt siden forrige århundre. Men, nå har altså den gamle ragarockeren gjort de ferdige (de som ikke er helt nye), og vi får de servert på albumet Unwanted.

Mannen som kom på at “Kjøtt” var et bra bandnavn, har holdt det gående siden sist på ’70-tallet. Etter en aldri så liten diskusjon med Helge Gaarder (RIP), trakk vår mann seg ut av Kjøtt for å starte Raga Rockers, og Kjøtt… de fortsatte vel et øyeblikk under navnet Montasje – før Gaarder startet Cirkus Modern.
For å gjøre en lang historie kort: I 1982 så altså Raga Rockers dagens lys, og året etter slapp de sitt første album, The Return of the Raga Rockers. Siden den gang har det blitt hele 12 studioalbum, det foreløpig siste, Faktor X, kom så sent som i 2013.

Så, når vi snakker om Michael Krohn, snakker vi om en gammel ringrev i norsk rock. Vi snakker om en fyr som har betydd mye for rockens ansikt og uttrykk her til lands, og som utvilsomt har fått alt for lite oppmerksomhet, også av undertegnede, når det kommer til hvem er hvem i norsk musikkliv. Jeg har en aldri så liten mistanke om at Krohn driter litt i sånt,  i alle fall så lenge han har rock i seg, og det har han i massevis. Hun er full av sorten. Krohn gjør det han må gjøre, helt uavhengig av hva som foregår andre steder.

Det naturlige hadde vel egentlig vært at min broder omtalte dette albumet, med tanke på at han har vært fan i åresvis. Men nå har det seg sånn at jeg kastet meg over henvendelsen fra Drabant Music da den tikket inn på mail av én enkel grunn. Jeg er å regne som en nyfrelst Krohn-fan.

Det er nok ikke mer enn et drøyt år siden jeg gikk rundt med oppfatningen om at jeg ikke likte Raga Rockers. Og dette stikker langt tilbake i tid til sånn cirka midt på ’80-tallet. På den tiden var jeg opptatt av så helvetes mye annen musikk, så da jeg var kjapt innom bandet på en av Tromsøs mange platesjapper, la oss si i 1984 (Maskiner i Nirvana), fant jeg ut at jeg heller skulle bruke tiden på band som Led Zeppelin, Ten Years After, Free og Lynyrd Skynyrd, f.eks. I løpet av årene som fulgte, møtte jeg selvsagt på Ragas låter med jevne mellomrom, men ble aldri så imponert som jeg burde ha blitt for å gå skikkelig inn i materien. Neida, jeg brukte min musikalske interesse på alt mulig annet, også ting jeg i dag anser som bortkasta tid, hva musikalsk kvalitet og utholdenhet angår. Og sånn er det. Jeg kan jo legge til at jeg var veldig glad i Kjøtt da de holdt på, og at jeg sågar gikk på konsert med Cirkus Modern midt på det berømte ’80-tallet. Men det har jo lite med saken å gjøre, sånn rent saklig. Og Kjøtt og CM, et to forskjellige ting.

Så, for et drøyt år siden, var jeg så uheldig (les heldig) at jeg skrev noe om at Raga Rockers “ikke var for meg”, på min Facebook-vegg eller i “Musikkrommet”, noe som resulterte i kjeft og hoderisting (ikke spør hvordan jeg kan se at folk rister på hodet via Facebook, for da sliter jeg, men kjeft er det lett å oppfatte). Jeg fikk private meldinger i tillegg til kommentarer om at jeg må ha misforstått noe. Så, jeg tok klokelig skrittet og spurte en vaskeekte fan og musikkjournalist om hvor jeg burde kanalisere min nå ferske nysgjerrighet angående Raga, og det førte til en erkjennelsen om at mine vrangforestillinger var nettopp det. Vrangforestillinger. En liten stund etter denne henvendelsen fikk jeg til og med, og tilfeldig nok, albumet Blaff, på vinyl hos en god venn og kompis, og siden den gangen har jeg regnet meg som en gryende Krohn-fan. Og til deg som tror du ikke liker Raga… Det kan hende du tar feil. Du gjør mest sannsynlig det.

Foto: Julia Nagle

Så la oss nå se hva mannen som har ting som Kjøtt, Raga Rockers, Sterk Naken og Biltyvene, Krohn & Co, Easy Riders og sikkert mer, for alt hva en nyfrelst fersking vet, på samvittigheten. La oss finne ut hva mannen med alter egos som Tom Trussel og Mickey Faust har å by på i 2017… Unwanted går rett ut på rockens mangfoldige alé med låta “Ikke Bare Bare”. Dette er en ultrafet rocker som umiddelbart fikk meg til å gapskratte. Først et kirkeorgel, så en kassegitar. Så full speed med elgitar og trommer. Rytmen trenger rett inn i rockemargen, og uttrykket er klokkeklart, og når Krohn med et mannskor bestående av Atle Antonsen, Bjørn Myrene og Eivind Staxrud synger “Jeg er ikke bare et sexsymbol – Han er også et menneske med tanker og følelser”, er det umulig å ikke le. Det er lett å skjønne hvor Michael vil med denne teksten, og måten han gjør det på bare helt overlegen. Låta er en perfekt åpner, for den sitter som et skudd i plankeveggen. Så er det tid for “Adam og Eva” som minner meg kraftig om The Crystals schläger, “Da Doo Ron Ron” fra ’60-tallet, uten at den er i nærheten av å lokke frem de samme følelsene. Dette er en akustisk og feiende flott låt med en tilhørende sylskarp og morsom lyrikk.

Jeg tenker ikke å saumfare låtene på sedvanlig vis denne gangen (tenker å legge litt om på stilen), jeg bare slår fast at låtene kommer tett som haggel. Den ene bedre og morsommere enn den andre. “Nero” og “Nemesis” er to helt strøkne rockelåter som bensinerer rockefoten fullstendig, og “Krise” er et kunstverk av en låt. Noe av det feteste jeg har hørt så langt i år. Her går Krohn alle de små verdensmesterne som vet alt og klager på alt, etter i sømmene. Lagerarbeideren, Taxisjåføren og you name it. Og best av alt. Låtens struktur er bare så helvetes fet, tromminga og gitarene, selve ryggraden og det kunstneriske uttrykket. Let me tell you. Dette sparket megarøv. Faen så tøff Michael Krohn er. Han er en av rockens aller største formidlere. Få eller ingen får frem budskapet på en mer finslepen, tøff og rocka måte. Krohn er rockens sjefsformidler.

“Den Harde Veien” er nok en sprek og blodtørst rocker. Krohn synger stor innlevelse og alt er som det skal være. Så blir det helt cowboy og spagetti en stund mens “For En Neve Dollars” ruller instrumentalt ut av høytalerne. Det er nesten så man kjenner cigarillosrøyken som siver ut mellom Clinterns tørre lepper der man står eller sitter midt i musikken. Helt Morricone på høyoktan. “Drone” er også en instrumental figur, dog med litt mer rymisk tyngde. Den sitter som bly i blodet, og den sender små droner rett til himmels. “En Ny Dag Truer” overtar med kassegitar helt strålende lyrikk. Og Krohn er meget oppfinnsom med sine tonevalg både stemme og låtstrukturmessig. Låta er en aldri så liten skatt, for å si det veldig enkelt.

Albumet avsluttes med “Babylon”. En kakende flott og småseig rocker som har et aldri så lite damekor å by på. Utrolig snedige greier. Helt gospelsoul i rockens umiskjennelige fremtoning.

Kjapt oppsummert. Jeg elsker Michael Krohn. Fra og med nå! Han er en rocker og tekstforfatter av rang. En formidler av ypperste merke. Dette albumet tikker inn på en snau halvtime. Helt perfekt, med andre ord. Bare kjøp Unwanted. Ingenting å lure på.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert