Rock’n’Roll Bonanza

The Anti Music Bonanza – El Dorado (Safe & Sound Recordings)

I samme slengen som den bekmørke førjulstida faller inn over oss, slipper steintøffe The Anti Music Bonanza sitt tredje album. Og det er fint, for det er i aller høyeste grad på sin plass med litt skikkelig rock’n’roll med den ene stenen i Gram Parsons, Byrds, og den andre i, eh.. Stones, f.eks. Jeg mener… i all bjelleklangen vi har i vente.

Dette fantastiske orkesteret er noe for seg selv om vi tenker på andre band her i fedrelandet, og det gjør vi jo ofte. I alle fall vi her i The Wilhelmsens. De har en helt egen sound, samtidig som referansene til andre storheter står i kø. Storheter i flere leire, må vite. Og det er nok sammensetningen av våpenbrødre som gjør sitt til dette, for uten å overdrive må det jo være lov å hevde at vi snakker om en nydelig rekke musikere her:

Roger Græsberg på vokal og gitar, Thomas Mårud på gitar og kor (han har også laget det dødsfete coveret som MÅ fortjene 12″ formatet), Morten Andreassen på bass og kor, Alexander Lindbäck på trommer og kor, og sist men absolutt ikke minst, Krister Skadsdammen på steelgitar og kor. Og alle korer. DET er stilig. Sånn skal det være. Koring er undervurdert. I tillegg så er det to damer med å korer helt utrolig flott på El Dorado, vi snakker om Vilde Andreassen og Hanna Løvberg. Her er det mye gospelsjel. Nå er ikke dette en sånn kor-plate, om det skulle være fristende å tro sånt noe i denne julestria. Neida. På ingen måte. Dette er rett og slett bare en steike fin og jævla tøff plate. Ja, jeg sa det. Ingen hensikt å spare på kruttet når det er så tørt og fint som nå. Når det er så eksplosivt og energisk. Det må dessuten være lov óg på sin plass, å trekke frem den fortreffelige låtskrivingen til den godeste Roger Græsberg. Der har vi altså et talent det virkelig bobler og spruter av. Så leken den mannen er, så kreativ og så jævlig på ballen. En forrykende flott musiker og låtskriver. Så la meg bare få kaste hatten min. Kudos og sånt. Kudos.
Når en sånn allsidig og dyktig fyr i tillegg har med seg en gjeng som dette, kan det bare gå én vei, og det er HALLELUJAH-veien!

Foto: Christer Bell

Albumet starter med den heidundrende rockeren “Sweet Codeine”. Her er vi i et landskap som lett kan beskrives som en blanding mellom The Rolling Stones og The Flamin’ Groovies. Riffbasert og fremoverlent med en attitude Chuck Berry fort ville hengt seg på. Roger synger som besatt, og bandet koker over av spilleglede og energi. Dette er en rockelåt jeg tar med meg i årene som kommer. Så går vi over i “City Song no 2”. Her lurer Gram Parsons i sweethearts of the rodeo modus, i kulissene. Skadsdammen er med på å løfte hele låta til himmels sammen med Måruds gitar og det nydelige kompet som valser støtt langs skinnene, og Roger synger fantastisk med sin allsidige stemme.

En av The Wilhelmsens mange favoritter heter Big Star, og når “Drive On” etterhvert kommer slamrende ut av høytalerne, er det umulig å ikke tenke litt på det nevnte bandets “In the Street”. Selv om låtene så smått skiller lag ved flere anledninger, er dette mer enn nødvendig å nevne. Og Mårud. Han er en helvetes tøff gitarist. Seks strenger og baller av stål.
“Mexico” overtar showet, og vi befinner oss i rodeoland der Rio Grande splitter kulturene like mye som den svære elva definerer dem. Ikke spør hva jeg mener med det, det bare føles riktig å si det nå. Det er en steike fin låt med en elegant og nydelig tyngde mye takket være den eminente Morten, og den briljante Alexander. Dette er medisin. Ren medisin. Man blir så jævla glad… “You’ll be cryin’ like a steelguitar”.

Så blir det full bonanza når “Honky Tonk Man” kommer sprettende inn fra styrbord side. Dette er så lekende og så fantastisk rett fra hjertet genuint, at det rett og slett bare er til å fryde seg av. For en utrolig stilig og humørfylt låt som med et munnspill i kjempehumør, utgjør en jævla god dag – selv om du tørner ut med feil fot først.
Av og til er det ingenting som kan overgå en treg og godt olja ompa-ompa countrylåt. Særlig når den synges av en så utrolig fin vokalist som Herr Græsberg. Og for en midt i blinken formidlingsevne mannen fremviser her. Denne stemmen kunne fort vært, og er (for min del), en slags mannfolkbastard alet frem av en whiskytung George Jones og en helvetes Hank den tredje. Men. Det er bare Roger som åpner sin sjel. Og det er nok, om noen skulle være i tvil. “Barroom Girls” er en umiddelbar klassiker her i stua.

Neste humørspreder heter noe så fiffig som “Country song”. Her viser bandet honky tonk-muskler. Og jeg må bare si det. FOR. ET. BAND. Kompet er som hentet ut av en bar eller saloon i tykkeste countryamerika der svetten og cowboyhattene henger i lufta. Roger og Kristers sammenfallende lekenhet, og plukkinga til Thomas… Snakk om karamell. Også det koret. Ha ha ha. Jeg ler! For en ørefest! Så kommer “Lost it”. En sakte vals med rock i det tykke blodet. En som åpner ethvert forblåst og bortglemt hjerte. Det er så vakkert og stilig, så hellsikes fint, tøft og hjerteskjærende. Og igjen. Roger, ass… For en stemme, og for en innlevelse. Og når Mårud bruker kanten på sitt plekter… Ren magi. Så enkelt og likevel så forbandet unikt passende.

“When the Ship Goes Down” er også hjerteskjærende vakker. Dette minner om så mye av det jeg elsker, at jeg drukner i sammenligninger. Så jeg driter i namedroppinga og nøyer meg med å si at dette bare er så utrolig bra. Elementer av det meste er blandet inn i en komplett ballade. For en knallfin sang. Og legg merke til den elegante tromminga. Så, når “Marie” tar form, er vi ved veis ende. Denne friske rockelåta med masse sjel og djevelsk driv, er en perfekt låt å avrunde med. Jeg ser folkemengden foran meg. Den som vil ha mer, mer, mer. Veldig artig dette, og ikke minst – overbevisende.

Om jeg skal driste meg på en kjapp oppsummering, må det være at jeg alltid blir glad, og ikke minst tilfredsstilt, når musikken treffer meg på hjemmebane. Og det er nettopp det El Dorado gjør. Og du… Om du tenker å kjøpe CD-er i julegave til dine aller beste venner, bør denne være en av dem. Faen for et band! Når det rocker så rocker det, og når det ikke gjør det, rocker det likevel. Et av 2017 aller feteste album. En halvtime du ikke vil være foruten.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert