Rock’n’Roll-Koden

Brut Boogaloo – Strike III (Mother Likes It Records)

Det finnes noen ytterst få band som bare treffer en stakkar midt i fleisen med en eneste gang. Band med et uttrykk som bare er helt fullstendig uimotståelig. Band som har funnet, eller bare har, den perfekte rock’n’roll-koden til din sultne rockesjel. For undertegnedes del heter et av disse – BRUT BOOGALOO.

Etter en tur innom en av Tromsøs platebarer helt først på 2000-tallet en vakker fredag etter endt arbeidsuke, kom jeg hjem til min unkarsleilighet i Tromsdalen, ikke langt bak Ishavskatedralen, med en liten bunke CD-er sammen med diverse blodige biffer, godt øl, og et par flasker whisky som jeg tenkte kunne få ben å gå på gjennom helga som stod der å ventet på meg. Den ene CD-en stakk seg litt ut med sine bilder av gamle barndomshelter som Elvis, Muhammad Ali, Clint Eastwood og ikke minst – Kevin Keegan, inne i coveret, og med bandnavnet Brut Boogaloo, óg tittelen Do the Boogaloo, ble dette minialbumet valgt til å åpne hele ballet, som egentlig bare var en helg. Det skulle vise seg å være lurt, og det måtte bli lørdag før de andre innkjøpte platene skulle få slippe til. Så den CD-en er hellig her hjemme. Vi snakker DYNAMITT.

Nå, sånn cirka 16 år etter, sitter jeg her med bandets tredje langspiller på øret. “Slaget” har fått tittelen Strike III, og det går som ventet rett i angrep, akkurat som nevnte Keegan i sin tid også gjorde det. Det er altså nå. I mellomtiden har BB sluppet de helt avsindig utmerkede albumene When the Dog Takes Over (2006), og Dirty Living (2008), noe som betyr at det nærmer seg 10 år siden sist bandet slapp et album. Det har vært en lang ventetid, en ventetid som ENDELIG er over nå.

Brut Boogaloo er Henning Solvang (også kjent fra Thulsa Doom som er aktuell med nytt album snart) på vokal og gitar, Peter Olofsson på gitar, Peter Boström på bass, og Børge Sageng Henriksen på trommer. Denne bunnsolide gjengen som er skapt for å spille sammen. Det skal rockegudene (óg alle de andre) vite at de er.
Denne gangen er det sågar gjengen selv som har stått for produksjonen. Det funger jævla fint, for lyden og følelsen er intet mindre enn perfekt.

Jeg tror rett og slett ikke jeg orker å danse så mye mer rundt grøten her jeg sitter, så jeg trykker bare PLAY:

OK. Angrepet kommer ikke før etter en utmerket intro som bare er med på å sette spenningen i høysetet. Men så går “King of Crap” til angrep på min gamle rockesjel. Min lengtende sultne rockesjel. Om du synes dette høres dumt ut, så kan jeg bare avfeie det og si at du tar feil. Helt feil. For det er sant. Min gamle rockesjel har ventet lenge på dette øyeblikket. OK? Bra.
Du er en knupp. Jada. Du óg. Dere er knupper alle i hop.
Det første som slår meg er The Beatles på tampen av karrieren. Psykedeliatiden med kaleidoskopiske farver, hår og “la oss ta en tur til India”. Men dette er Brut Boogaloo. Ikke tidenes band, The Beatles. Og det har skjedd noe i løpet av disse lange årene. Det er plantet et frø som har blitt et nytt og vakkert rocketre. Et tre som passer å stå der sammen med de andre i BB-hagen. Og Henning synger at han er tilbake på hesteryggen, noe det er vanskelig å bestride. FOR en åpning!

Så fortsetter det med “Afterglow” som vi omtalte da den ble sluppet som singel i våres. Det eneste jeg kan legge til her og nå, er at den har modnet gjennom sommeren. Det schwinger som bare faen, er hva det gjør. Nydelige gitarer, et par handclaps og what not. Full fest med andre ord. “Human Snake”, som også er sluppet som singel nylig, tar over som låt nummer tre på skiva, og om jeg får lov å si det, så er dette ren sjeleporno (i mangel på et bedre ord). Dette er så groovy og deilig, at det nesten utløser sexuelle fantasier. Dette er intet mindre en rockekunst. Så perfekt, så helt ubeskrivelig godt og SÅ tøft.

Foto: Milla Mikalsen

Selv om The Beatles (sikkert overraskene nok for noen at jeg hevder dette) ikke er helt glemt ennå, fortsetter Strike III med en energi og en kraft som kun kan oppstå om du tar alt som var bra fra ’70-tallet og blander det sammen i en drink som skal feire fenomenet rock’n’roll. “Top of the Molehill” er er en nydelig eksponent for dette med sine småskitne harmonier og sin elegante kropp. “Shadow From the Past” kommer inn og røsker meg i barten med sin psykt deilige fremtoning. Det har skjedd noe med BB og Henning. Jeg vet ikke hva det er, men jeg liker det jævelig godt. Dette bandet som alltid har laget rock’n’roll helt i toppsjiktet, har gjort det umulige mulig. De har tatt steget videre opp mot himmelen selv når stigen har gått tom for trinn.

“Band For You” sørger for at vi allerede er over halvveis. Drivet forsetter. Som om fanden er der å puster oss i nakken, fortsetter turen uten å ta hensyn til noe annet enn kvaliteten på låtene. En symbiose av riff, melodilinjer, herlige gitarsoloer og en rytme som aldri svikter, er oppskrifta. Og denne oppskrifta nytter det ikke å google seg fram til. Og akkurat det er “Hurricane Train” også et godt bevis på. Følelsen av glamrocken som i sin tid tok oss med storm, følelsen av frihet, følelsen av å leve… Av kjærlighet til alt som funker. Vi trenger egentlig ikke mer enn nettopp disse tingene. Herregud, dette. Det er bare så utrolig bra. Jeg smiler helt bak til nakkehårene som reiste seg på jeg trykket play.

Så er det “Get Your Heart” som kommer å tar meg og mitt værslitte hjarte. Hjertet mitt ble erobret for lenge siden (16 år, remember), men likevel kjennes det som erobringen tar til på ny. Denne dritfete perlen av en låt er bare så bort i helvete (pardon my french) fet. Henning har aldri sunget bedre, og gitaren, som symbol, har aldri stått sterkere i historien (hehehe, jeg vet jeg er euforisk og full av nybrygga kaffe, men faen). Variasjonene og overgangene, syra og psykedeliaen. Dette er så fint at jeg føler meg tvunget til å felle en liten tåre. Og jeg elsker traktorbass. Traktorbass til folket!!! Jeg elsker Brut Boogaloo.

Albumets høydepunkt for meg heter “Miles Away”. Jeg vet det er en drøy påstand om en låt som er pakket sammen med en perlerad uten sidestykke. Men sånn er det likevel. Bare noe sånt som den høye melodiske og følsomme gitaren som sklir avsted på kompet så utrolig fint der inne, og med det gir låta det lille ekstra, gjør sitt til at jeg lever noen minutter  i lykkerus. Det er øyeblikk som dette jeg lever for.
Så er vi snart ved veis ende. Dette sørger “One For All” for. Vi er nede på kassegitarnivå og det er så vakkert at det smerter en gammel rockebavian. Herregud det er vakkert. Det er noe med Hennings stemme som høgger tak i sjelen min, og det er noe med melodiene han leverer. Det er noe med Brut Boogaloo. Faen så flott avslutning. Nå gjenstår det bare å begynne forfra igjen.

Når låtskriving er tema er det ofte ensomme menn med hjertet utenpå skjorta som trekkes frem. Og det er jo forståelig nok. Men låtskriving er så mye mer enn den vi finner i singer/songwriter-segmentet. Bare ta en fyr som salige Phil Lynott, kanskje tidenes låtskriver etter min mening… Han gjorde jo rock’n’roll til melodi og låtskriverkunst sammen med noen få andre i sånn cirka samme gate. Vel, poenget mitt er. Mye av det Phil holdt på med gjennom sine 36 år her på kula (hvil i fred Philip), holder også denne gjengen på med. Sterkere kan jeg ikke si det. Brut Boogaloo har med Strike III laget en moderne klassiker. Rock’n’roll-koden er kanhende en gammel en, og akkurat nå er det denne gjengen som sitter på den. Strike III gir meg mer av det jeg har fått før, fra samme hold. Dette toget kommer aldri til å stoppe, det er jeg sikker på.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert