Rock’N’Roll-Sammensvergelsen

John Peter and His Collaborators – Transparent Blue

Egentlig burde Ole Morten ha omtalt dette prakteksemplaret av et album, i og med at John Peter Støa (45) er en kar fra Trysil, og bordern har valgt å bosette seg der opp mellom fjell, ulv og svenskegrensa. Støa er en skammelig oversett artist, nå bosatt i Skien, som med Transparent Blue gir ut sjuende album. Jeg har hørt en del på det forrige, All Is Forgiven (2012), ene og alene fordi Støa sendte det nordover til Senja. Musikken hans har ikke vært å finne i Spotify eller Tidal, og blir dermed lite tilgjengelig for de som ønsker å sjekke den ut. Og, det burde være mange, i og med at vi snakker om en knakende dyktig musiker som nå har gitt ut ei skive som er så fin, så tøff og så stilig at jeg i løpet av den drøye timen den varer får ståpels opptil flere ganger. Men, det er noe med den gjengen som styrer med rock’n’roll i Grenland, i tillegg til at de er djevelsk flinke: de er håpløse når det kommer til å nå ut til annet enn spesielt interesserte. Såpass at jeg av og til mistenker dem for å ønske å være eksklusive. Nuvel, jeg skal la det ligge, og heller ta for meg av denne godteposen av et dobbeltalbum.

Låtene er spilt inn i en rekke hus og låver i Skien, Trysil og Rendalen, og de har brukt Pro Tools, en åttespors lydopptaker, en Revox Tape Recorder, noen ferdigheter og temmelig mye flaks. I følge dem selv, da. De har selv kost seg med selve innspillingen og produksjonen, mens Øystein Imsen får æren for å ha arrangementene av strengeinstrumenter der det var behov for det. Leiv Arild Pedersen og Terje Nylund fikset sax- og blåserarrangementene på de to låtene de måtte ha mer luft inn, mens Bjørn Ola Storbæk bragte vibrafon til studio. Miksingen ordnet John Peter, med god hjelp fra Tinnitus, mens Mester Per Selør mastret det hele. Ketil Hardy, Skiens store fotograf og cover-boss, stor fot bilder og design, mens en rekke flotte musikere fra området takkes for årsaker jeg ikke kjenner til. Vi snakker da bl.a. om Gøran Grini, Tor Erling Naas og Paal Jensen.

John Peter har en rekke medsammensvorne denne gang, ikke minst et par som lyder etternavnet Støa. Storebror Bjørn Erik (alle mulige slags strengeinstrumenter og kor) og lillesøster Eva Maria (vokal, kor) er definitivt blant de viktige bidragsyterne når det kommer til lydbildet. Ellers er jo The Wilhelmsens-favoritten Kim Wild sjef for takt og utone, der han hamrer løs på trommer, triangel, oljefat, tamburin, alskens shakere, metalldingser og perkusjon, samt at han uler litt her og der og deler hamringen med Fredrik Lehmann som er slagverkets Herre her. Terje Nylund er hans nærmeste komp(is), og spiller både elektrisk bass og kontrabass. Det er en del tangenter ute og går her, og da er det Geir Fragell som ordner det, mens Dan Riis virker å være den som bosser mest med gitaren. Fiolin og cello står Øystein Imsen for, og til slutt har vi Stian Langerud som korer og synger av full hals. Når det kommer til John Peter selv så synger han selvsagt, i tillegg til å spille alle instrumentene i Det Store Instrumentleksika, samt noen til.

Men, jeg kjenner som sagt ikke for godt til musikken hans, så jeg så meg nødt til å ta meg en liten prat med ham. Det lot seg gjøre, og da måtte han rett og slett pepres litt med semi-fornuftige og nerdete spørsmål.

Foto: Kent Steinhaug

Først det obligatoriske spørsmålet. Du har altså gitt ut et dobbeltalbum med nitten låter. Var det planlagt, eller var det ei heidundrende låtutvikling som foregikk etterhvert som dere fartet rundt og spilte inn låter?

Det ble raskt klart at det ble et dobbelt album. Vi startet arbeidet med plata våren 2015. Da var jeg litt usikker på om jeg faktisk hadde det i meg å lage en plate til, men noe skjedde underveis. Vi hadde mange ideer og forskjellige type låter vi hadde lyst til å gjøre. Det ble en veldig positiv energi i bandet. Nå er det jo også noen gamle låter på denne skiva som vi har spilt inn på nytt for å rette opp gamle feil.

Du sier at du var usikker på om hadde i deg et album til. Har det med manglende oppmerksomhet/manglende motivasjon å gjøre, eller at du rett og slett gikk tom for låtidéer?

Tja, det var nok mest at jeg ikke var sikker på om jeg hadde nok gode ideer. Den følelsen forandret seg raskt når vi først hadde startet. Hadde en kveld med brainstorming med Kim og Dan hvor vi tapet alt vi kunne komme på av låtskisser on the spot. Det ble jo faktisk tre eller fire låter av det. Har faktisk mer å ta av der til neste skive. En annen ting som skjedde var at jeg gjenoppdaget Giant Sand. Og det var som om å gjenoppdage seg selv. Det der med å blande stiler..

Herlig, mer musikk fra Jon Peter m/venner er utelukkende en gladnyhet Ellers så var jeg nylig på Howe Gelb konsert i Tromsø. Det var flott, det! Grunnen til mitt ledende spørsmål (“ingen” som har oppdaget deg og musikken din) er at jeg synes All Is Forgiven er ei knallfin skive, mens dagens utgivelse er helt sjukt bra. Dette er musikk som dessuten burde ha potensiale til å nå ut til veldig mange. Men, det skjer ikke. Kim har jo antydet at Neperud er verdens dårligste på PR, og jeg lurer jo litt på om dette er noe “som går” i Skien? Det å ikke legge mye i PR og promotering.

Ja, jeg har lest omtalen din. Så han i fjor med Giant Sand, og snakket litt med han også. Ikke tilfeldig at jeg nevner Giant sand i teksten på Pale Blue Eyes. Men, ja dårlig på promotering ja.

Når du nevner Giant Sand igjen så må jeg jo ile til med å innrømme at den linken var ganske så lett å høre. I tillegg så hører jeg faktisk Tom Waits i noen låter, samt mye Lambchop. Er dette musikk du har et forhold til, eller er det andre som har påvirket deg mer som låtskriver?

Alle de tre stemmer bra. Også Lou Reed, da. Han er vel egentlig den som kanskje har påvirket meg mest. Så har vi jo Dylan, Cohen, Cave, Townes, Bill Callahan, Vreeswijk… listen kan bli lang. Og så Serge Gainsbourg, han må vi ikke glemme.

Nydelig! Kan ikke si at jeg ble veldig overrasket, og dette vitner jo selvsagt om en utmerket musikksmak. Transparent Blue har jo blitt et særdeles eklektisk album, og jeg vil påstå at det alene reflekterer et større spenn en de artistene/bandene du nevner her står for. Hvor bevisst var du/dere på at skiva skulle bli så variert som den har blitt?

Det at skiva skulle bli variert ble selve grunntanken bak plata da det ble klart at vi skulle lage et dobbeltalbum. Man må jo forsøke å holde lytterens interesse oppe, og kanskje overraske litt. En slags musikalsk tapas.

Haha! Joda, og resultatet har jo blitt veldig spiselig. Jeg er jo over gjennomsnittet opptatt av lyrikken, og aner en slags “rød” tematisk tråd gjennom skiva. Er jeg inne på noe da?

Ja, du er definitivt inne på noe der. Noe av dette har nok skjedd ubevisst, men tekstene på f.eks “Waves” og “Dick” er jo veldig bevisst skrevet. Jeg er en politisk rød person så det gjenspeiler seg nok også i tekstene.

Ja, just. Har vel til gode å treffe på en musiker her i landet som sier han/hun er politisk brun eller blå, så jeg ble ikke sjokkert nå. Hva er planene for deg og dine medsammensvorne i tiden som kommer? Og, hvis du setter deg ned og drømmer litt – hva er “best case scenario” etter at Transparent Blue slippes fredag?

Jeg ønsker jo selvsagt at mange folk lytter til og har nytte av musikken. Collaborators er et stort band (10 medlemmer) så det er vanskelig å ha alle med på veien. Men, jeg tar gjerne med meg noen i gjengen for å spille også. Vi kommer om ikke lenge til å gå i gang med å lage en ny plate. Best case scenario: tjene nok av å lage musikk til at jeg har råd til å gjøre det mer.

Jeg håper halve kongeriket vil sjekke ut skiva, for det fortjener den. Og så satser jeg på at dere ender opp i Nord-Norge ved en eller annen anledning så jeg får sett dere live. Det tror jeg kan bli en veldig fin opplevelse. Så, siste spørsmål, og noe av et standardspørsmål. Jeg vet jo at du håpet på et Tom Waits-relatert spørsmål, og at Clap Hands er din favorittlåt med Far. Men det jeg lurer på er altså hvilke tre album du vet at du vil ha med deg så lenge du lever? Gjerne med en liten kommentar som forklarer det.

Tre album er ikke mange. Her må mye utelukkes. Jeg var veldig fan av Elvis Presley som liten gutt, og er det ennå. I tenårene var jeg i en heavyrock-periode, men så hørte jeg Velvet Underground og det åpnet en helt ny musikalsk verden for meg. Ingenting har vært det samme etter. Det var på en måte bandet som åpnet sansene for å motta andre artister som Tom Waits, Nick Cave etc. Til og med min fascinasjon for Dylan kom som følge av Velvet Underground. Så derfor må Velvet Underground and Nico med. Ikke så orginalt kanskje, men den må med.

Klart den må med! Skiva er såpass viktig for meg at jeg har den, som eneste skive, stående i hylla på stua, og ser faktisk på den just nuh..

Jeg blir alltid glad av å høre på Serge Gainsbourg. Han sang på fransk og jeg forstår ikke bæra. Han lagde utrolig mye rar musikk. Jazz, latino, pop. En skive som jeg er veldig glad i, og som jeg hører mye på i sin helhet er Histoire de Melody Nelson. Hans bruk av strykere på plata er helt fantastisk. Det er mye humor i musikken hans og det har inspirert meg.

En herlig artist. Elsker albumet “Bonnie And Clyde” og har hørt mye på albumet med Jane Birkin. Nå må jeg altså gjøre en innsats med “di skive”.

Ja, de er også fantastiske. “Bonnie and Clyde” er en super poplåt. Og at han synger duett med Brigitte Bardot er en genistrek.

Utvilsomt.

Men nå blir det vanskelig. Kan jeg velge bort Rain Dogs? Blood On The Tracks? Har jo ikke tatt med Townes. Tre plater er nesten umulig. Har lyst til å nevne Tuscon med Giant Giant Sand også.

Det skal være vanskelig. Dette er en øvelse som er minst like vanskelig som å velge favoritten blant egne barn.

On the Beach med Neil Young er også en favoritt.

Hey! Det er strengt forbudt å snike inn album her..!

Du gjennomskuer meg. Nei, jeg kan rett og slett ikke velge bort Rain Dogs. Jeg hørte den for første gang i 1991 og den har fulgt meg siden. Trenger vel egentlig bare å ramse opp låtlista som begrunnelse. Tittellåta, “Clap Hands”, “Time”, “Jockey Full Of Bourbon”, “Hang Down Your Head”, “Tango Till They´re Sore” etc. Han var en av få som ikke gikk i fella med kjipt lydbilde på 80 tallet. Et spektakulært og visjonært album.

Hell, yeah! Sånn skal det låte. Det er rett og slett nitten alvorlig gode grunner til å nevne Rain Dogs. Når det gjelder 80-tallets sound så var det mye fint, om man f.eks. vender nesen mot Australia. Men det får vi spare til en senere anledning. OK. Du skal ha så mange takk for at du tok deg tid til dette! Ha en riktig så fin aften.

Tusen takk selv. The Wilhelmsens er fantastisk. Det er deilig å lese om musikk skrevet av noen som faktisk bryr seg om musikk. Tror foresten at Transparent Blue er tilgjengelig på Spotify etc i morgen.

Intervjuet ble gjort på onsdag, og den avslutningen til John Peter var så fin at den bare måtte tas med. At albumet blir å sinne i Spotify er om ikke annet en start på å gjøre musikken mer tilgjengelig, og PR-avdelingen har våknet. 

Foto: Ketil Hardy

Transparent Blue åpner med ei småskakk vise der Imsens fiolin leder vei, mens Kim slentrer rolig og behagelig avgårde bak trommesettet. En mandolin traktert av storebror Bjørn Erik pynter på det hele etter alle versene, mens Fragells piano skaper ei smått euforisk stemning sammen med John Peters pumpeorgel. En trist og småkåt låt om det å ha mistet troa på kjærligheten som får meg til å tenke på en hybrid mellom St.Thomas og Neil Young, men i og med at vi har tre sangere i omløp her så tyter referansene ut av annenhver tone. “Beautiful Something” avløses av “Acid of My Mind” som er en heartlandrocker god som noen, samtidig som det er noe Lou Reed-aktig å spore. Låten virker å være komponert på og for piano, men allikevel er det Riis som jobber hardest her med gitarene sin. Kims risting på tamburinen er strøken, John Peter synger som ei rockestjerne, vi får i pose og sekk her, eller feedback og fint fingerspill som det óg heter, og stemningen blir upåklagelig med hodetelefonene på ørene.

Det finnes mange hestkuker der ute, og i “Dick” får de passet påskrevet. Om Nick Cave og Neil Young går sammen i studio blir jeg ikke rystet om resultatet blir noe sånn som dette. Et mektig sound, dyktige musikere, og en underfundig tekst som kan tolkes i alle retninger. Den første låten jeg hørte fra skiva, på australeren Vinny Ramones strålende radiosending “The Outpost”, var “Pale Blue Eyes Crying In the Rain”. Referansene til Velvet Underground er åpenbare, det samme er linken til Willie Nelson, og da er det bare rett og rimelig at det hele høres ut som et samarbeidsprosjekt mellom de nevnte herrer. Her namedroppes Leonard Cohen, Lambchop og Giant Sand, og det er ikke tilfeldig. En knallstilig låt som bør inn på mange spillelister denne høsten.

Wrongly accused for something that you did
In spite of the chemical castration you felt good
You felt good
Your scrotum relaxed and perfectly balanced

John Peter skriver snodige og interessante tekster, ofte subtile og av sorten som krever litt. Innimellom er meldingene klokkeklare, som karen vi møter i “Snow White” med sine avslappede og balanserte baller, men samtidig får vi servert noen sjakktrekk midt i elendigheten. Nuvel. Melodien er av det deilige slaget, mye takket være herlige trommerier av Lehmann og det faktum at Gøran Grini (dere vet, han som spiller det meste for Paal Flaata) kommer drassende med en vibrafon. Ja, så bidrar alle de medsammensvorne på et eller annet vis, for å krydre melodien eller kakke med i takta, og Eva Maria og Stian synger vakkert og vent. Den første vinylen vendes, og side B åpner med et av albumets høydepunkt, “Waves”. Leif Winther preger låten med sin barytonsaksofon, men det gjør sannelig Gøran Grini óh med orgelspillet sitt. Låten er beviset på at John Peter ikke skrøner når han sier han er Tom Waits-fan. Skal du bare høre en låt fra skiva så kan det like greit være denne., men vær klar over at du blir hekta og ender opp med å synge med på refrenget etter en gjennomlytting.

“Life Is Sad” er nok en lekker og fet sak. To gitarer, fiolin, piano, bass, trommer, Kims shaking og fire stemmer, hvorav to kommer fra Eva Maria. Låten minner meg om det Kurt Wagner og Cortney Tidwell gjorde på albumet KORT – Invariable Heartache (2010). Med andre ord elsker jeg låten. Tittelsporet følger så, og “Transparent Blue” er i samme gate – Wagner & Tidwell – muligens med et snev av OP8. B-siden er i det hele tatt den delen av dette dobbeltalbumet som roer mest ned, for “Melody#2” er nok en låt av sorten som kunne ha vært komponert av St.Thomas. Dette er låten John Peter virkelig briljerer i, på alskens tangentinstrumenter og ikke minst vokalmessig. At han synger om ei rødhårete og toppløs dame som klynger ei ape til sitt bryst er akkurat så sprøtt og rørende som låten krever. 

I closed my eyes for a moment
Then the moment was gone
I didn’t see it
I thought something was wrong
I thought something was missing
But it was me, never you
I fought my twin, the devil within
You fought him too

“From Johnny To June” avrunder side B, og stort bedre kan det ikke gjøres. Dette er teksten jeg ender opp med å gruble over, mens Imsen stryker så herlig på fela si, det blåses i en rekke messinginstrumenter, og det synges så tandert og med så stor innlevelse at det er umulig å ikke la seg gripe. Nå må dessuten Terje Nylund nevnes, i og med at spesielt basslinjene skriker ut Lambchop, og den kontrabassen hans låter skikkelig bra. Hadde denne låten vært på albumet Nixon (2000) så hadde ikke mesterverket blitt svekket. Den tredje siden åpner med en funky og spretten mariachilåt, “Los Colaboradores”, og siden Støa har nevnt at han ikke forstår en døyt av fransk, så skjønner man at det er Stian Langerud som synger her. Om han har spanske aner vites ikke, men han høres virkelig ut som en spanjol, eventuelt meksikaner, der han synger det jeg oppfatter som en hyllest til The Colaborators. Altså sine bandkompiser. Imsen spiller nydelig på fiolinen sin, og det at Grini dukker opp med trekkspillet sitt er bare perfekt.

Så kobles elgitarene til, det samples. Kim kjører ei takt med å børste på papir (!), Eva Maria synger med vreng, orgelet låter heftig, fiolinen spilles av Imsen men låter som Warren Ellis, og i det hele tatt så er det lite å utsette på “Sister-Transistor”. Tastetrykk-lydene er festlige, spesielt siden John Peter messer don’t sing a long, i’m phoning in this song. “Playlist” er låten om eks’en som nå bare er Facebook-venn, og som holder på å ta livet av protagonisten med sine spillelister på Spotify. Låten kan minne om tidlig Waits og Reed, men er samtidig såpass særegen at jeg et par steder får en flashback til Culture Club, med meldinga do you really want to hurt me? Selvsagt bevisst fra Støas side, og kult. “Elevate-Her Music” er nok en spretten rocker, som i tillegg til et festlig ordspill byr på koring av Stian, Eva Maria, Geir & Trine, Terje, Bjørn Ola, Bjørn Erik og Kim. Med andre ord: festmusikk.

Silence came back alone from where the prayers go
Silence came back alone
We sold our souls to get out here
We sold our souls to get out here

Fiolin, piano og banjo er pynten og krydderet i “Out Here”, men den virkelige stjerna er Eva Maria Støa. Hun synger med en vibrato i stemmen som kler henne fantastisk bra, og som nesten bare må være med når det synges om et kjipt og øde landskap. Jeg tenker at dette er like fint som The Walkabouts på sitt beste, og da er jeg bare ærlig. John Peter slenger seg på etterhvert for å virkelig skape Chris & Carla-stemning. En rett ut nydelig låt, og en av mine favoritter. Jeg digger dessuten de to gitarene som herjer i soloen, spilt av Bjørn Erik og Dan.

The Beatles-referansen lot vente på seg, men med “Diamond Lucy” er det ingen vei utenom. Jeg har en mistanke om at Grini er skal ha en del av skylda, i og med at han spiller mellotron, orgel og cembalo, men hovedansvaret legger jeg på John Peter. Fyren er en skikkelig god låtskriver, og når han stjeler så uhemmet fra The Fab Four og i tillegg nevner bandet i teksten så er det case closed og vel så det. Et ekstra pluss for å putte inn den hjertelige latteren til Bjørn Støa (3). Herlig. “She Think She Is Baudelaire” er låten som er et direkte resultat av at John Peter har ni-lyttet til Velvet Underground & Nico (1967) i flere tiår. Tematikken er sprø og pop art så det rekker. Vi møter ei dame som bor på et loft og aldri går ut. Men katt har hun, fester arrangerer hun, amfetamin snortes, og hun leser selvsagt Baudelaire. Kim sitter med trommestikkene og korer, og da blir det som regel fart. Fet og sprek låt, og nok et høydepunkt.

Vi nærmer oss slutten, og med spansktalende Stian Langerud blant de medsammensvorne er det bare rett og rimelig at det gjøres plass til nok en mariachi-sak. “Alegria!” er latter, alle mulige og umulige rytmeisntrumenter, gitarer, blåsere, klokkespill og snodige tangentlyder – alt i direkte skjønn forening. En låt for festlige lag. De siste drøye fem minuttene er viet “Something Beautiful”. Med en omvendt vri av åpningssporet får jeg en Todd Rundgren-feeling umiddelbart, noe som selvsagt ikke er dumt. Men, dette er en låt som best kan beskrives som en John Peter And His Collaborators-låt, for det finnes ikke tvil om at dette tallrike bandet har sin egen stil, sitt eget sound og låter som står stødig som Dovre. Orgel, femstrengers fiolin, trompet, valthorn, vibrafon, elgitar, banjo, tamburin, sax og seks stemmer i tillegg til John Peter sin – og det er plass til alt. Ingenting føles overflødig. Alt er nødvendig. Jeg vet om en artist som lett får inn så mange lyder i en låt og manøvrerer så stødig og presist. Han heter Tom Waits, og jeg elsker det den karen vekker i meg. Jeg kjenner at John Peter Støa rører ved noe av det samme. Fantastisk.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert